Jeg har blitt borte for meg selv

[AnonymBruker]

Jeg regner med innlegget hører til under kropp og helse. Er en del om psykisk helse her nå, men blir noe annet når man skriver det selv.

Kan være det blir litt hoppete og rotete.

Jeg blir behandlet for moderat depresjon. Har ikke hatt så mange timene hos psykolog enda. Akkurat nå driver vi med utredning for evt. andre diagnoser. Har også sosial angst.

Skal prøve å gjøre innlegget så ryddig som mulig, trenger bare noen tanker fra andre og få skrivd litt ned tanker.

Jeg syns det er vanskelig å åpne meg for personer. Jeg tenker det går bra helt til jeg sitter der. Den forrige samtalen gikk greit nok, jeg har jo sagt jeg trenger litt drahjelp for å komme igang. Jeg svinser også frem og tilbake med "er jeg syk eller ikke". Jeg føler jeg tar opp plass, jeg går jo ikke under kategorien som hører stemmer eller opplever psykoser. Jeg føler meg rett og slett litt til bry, men igjen så orker jeg ikke å leve sånn som jeg har det.

Jeg har søkt permisjon fra studier, har nå kun en liten helgejobb annenhver helg. På nåværende tidspunkt fungerer jeg ikke som student, heller ikke i 100%stilling. Jeg har gått igjennom depresjoner før og jeg kjenner igjen symptomene som sniker seg på.

Depresjonen har alltid ligget å skurret i bånn siden jeg gikk ut av barneskolen. Det er ikke alltid så ille, men det har vært tilstede siden da. Jeg aner ikke hva som utløser det når jeg går nedi kjelleren. Har alltid følt meg rar og vært sky for mennesker, her kommer vel den sosiale angsten inn i bildet.

Har ikke hatt noe traumatisk som har skjedd i barndommen, så har ingenting å hekte det på, vet ikke hva det kommer av og det er frustrerende.

Jeg har gått så lenge med dette at jeg nå ikke føler noe, ikke glede, ikke sorg, ingenting. Det er heller ingenting som sjokkerer meg. Jeg har få venner, de vennene jeg har har jeg hatt siden barndommen. Klarer ikke å få meg nye venner. Jeg kan støtte vennene mine i alt de gjør, nettopp fordi ingenting sjokkerer meg. Jeg vet hva som er rett og galt. Det jeg mener med at jeg støtter dem er at jeg ikke dømmer. Slår man ihjel vet jeg jo at dette er galt, jeg ville jo ikke gitt dem en klapp på skuldra og sagt "pyttpytt" hvis det var tilfellet. Men jeg kan høre på mye dumskap og ikke tenke tanken på å være dømmende, det kan jo være en god egenskap også.. kanskje.

Jeg savner bare det å kunne virkelig kjenne på en følelse, hva som helst!

Er også veldig reservert for mennesker. Stoler stort sett ikke på noen. Skjuler meg bak en maske, vet heller ikke hva som er bak masken. Jeg er et skall og under skallet er det ingenting. Det er helt tomt. Jeg føler jeg har mistet meg selv helt og det er ingenting igjen. Jeg har ikke noe som definerer hvem jeg er. Føler heller ikke jeg får taket på mennesker, hvem er de? Hvem er mine venner? Føler alt bare er et kaos.

Jeg klarer ikke vise følelser ovenfor noen. Da føler jeg meg svak, mens jeg ser på mennesker som viser følelser som sterke. Jeg syns det er flott å se at noen kan grine foran noen, mens jeg ikke klarer det. Jeg klarte ikke engang det når bestefaren min døde. Jeg klarte ikke å grine, måtte holde det tilbake helt til jeg kom for meg selv. I ettertid har jeg grått meg i søvn, mens nå er jeg helt tom, griner aldri lenger, selv om jeg vil.

Jeg stopper der, ser det kan bli i lengste laget hvis jeg fortsetter. Hvis det er noen tilbakemeldinger til en sjel som føler seg fortapt så mottas det med takk

Anonymous poster hash: ca760...ebe

[AnonymBruker]

At man ikke viser følelser utad og griner foran andre, betyr slett ikke alltid at man føler noe mindre sterkt. Det kan gå innover, bli til destruktive tanker og man kan i verste fall skade seg selv.

Det er bra du er i en grundig utredning hos psykolog. Noen ganger kan depresjon og sosial angst komme av en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Blir du utredet for dette også? Spør.

Det tok tid før jeg skjønte at det var unnvikende og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som lå i bunnen for mine depresjoner, angst, sosial angst og selvmordstanker (og nesten-forsøk). Tviler på at du har den emosjonelt ustabile typen, ut i fra det skriver, men du kan ha den unnvikende typen. Viktig å vite for å få rett behandling.

Lykke til!

Anonymous poster hash: 5811c...b62

[AnonymBruker]

Er det tomhetsfølelse du kjenner på, når du ikke klarer å kjenne noe? Det er i så fall et trekk i fht emosjonelt ustabil pf (borderline type). Men man kan ha trekk uten å ha så mange at man har personlighetsforstyrrelse.

Ta opp alle disse tankene dine med psykologen i alle fall. Åpenhet og å legge vekk skammen var det som til slutt hjalp meg.

Anonymous poster hash: 5811c...b62

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar! Det er litt greit å kunne skrive ned litt og få tilbakemeldinger. Er ikke alltid like lett å komme på ting når man sitter i behandlingstimen, det er ofte her jeg føler meg ekstremt tom. Så dette hjelper meg med å kunne ta med meg ting å ta opp til neste time.

Ja, det er en gjennomtrengende tomhetsfølelse. Jeg er helt tom, jeg føler ikke og tenker ikke (tror ihvertfall ikke jeg tenker). Føler meg bare borte, kan lure på om det er min kropp, om det er jeg som går bortover...

Jeg har følt ting tidligere, jeg har følt på sorg og har kunnet gråte for meg selv, men nå føler jeg ikke noe. Jeg går bare rundt med ubehag og en klump i halsen. Jeg faller ikke til ro. Jeg skjønner ingenting lenger, forstår meg hverken på verden eller mennesker og aller minst meg selv.

Er livredd for hvordan jeg hadde reagert hvis det hadde vært ett dødsfall eller noe alvorlig i familien, for hadde jeg i det hele tatt reagert? Jeg vil jo, men er akkurat som om jeg har blitt borte, jeg er bare til, som en robot og det skremmer meg.

En av mine foreldre har problemer som jeg kan kjenne meg igjen i, problemet er at denne personen ikke ønsker å snakke om slike ting. Det er lettere å si at h*n har vondt i et bein enn at h*n har det vondt inni seg. H*n har vært innom psykiatrien men ville ikke samarbeide. Jeg ser at personen ikke har det lett og har hatt det veldig vanskelig i oppveksten. Jeg tror problemene mine er arvelig betinget, det er hvertfall det eneste jeg kan forklare årsaken med. Problemet er jo at jeg ikke kan snakke med denne personen om det, det er et veldig sårt tema for den det gjelder.

Det jeg vet er at jeg ønsker å ta tak i problemene nå og er åpen for det, det har aldri h*n vært.

Anonymous poster hash: ca760...ebe

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar! Det er litt greit å kunne skrive ned litt og få tilbakemeldinger. Er ikke alltid like lett å komme på ting når man sitter i behandlingstimen, det er ofte her jeg føler meg ekstremt tom. Så dette hjelper meg med å kunne ta med meg ting å ta opp til neste time.

Ja, det er en gjennomtrengende tomhetsfølelse. Jeg er helt tom, jeg føler ikke og tenker ikke (tror ihvertfall ikke jeg tenker). Føler meg bare borte, kan lure på om det er min kropp, om det er jeg som går bortover...

Jeg har følt ting tidligere, jeg har følt på sorg og har kunnet gråte for meg selv, men nå føler jeg ikke noe. Jeg går bare rundt med ubehag og en klump i halsen. Jeg faller ikke til ro. Jeg skjønner ingenting lenger, forstår meg hverken på verden eller mennesker og aller minst meg selv.

Er livredd for hvordan jeg hadde reagert hvis det hadde vært ett dødsfall eller noe alvorlig i familien, for hadde jeg i det hele tatt reagert? Jeg vil jo, men er akkurat som om jeg har blitt borte, jeg er bare til, som en robot og det skremmer meg.

En av mine foreldre har problemer som jeg kan kjenne meg igjen i, problemet er at denne personen ikke ønsker å snakke om slike ting. Det er lettere å si at h*n har vondt i et bein enn at h*n har det vondt inni seg. H*n har vært innom psykiatrien men ville ikke samarbeide. Jeg ser at personen ikke har det lett og har hatt det veldig vanskelig i oppveksten. Jeg tror problemene mine er arvelig betinget, det er hvertfall det eneste jeg kan forklare årsaken med. Problemet er jo at jeg ikke kan snakke med denne personen om det, det er et veldig sårt tema for den det gjelder.

Det jeg vet er at jeg ønsker å ta tak i problemene nå og er åpen for det, det har aldri h*n vært.

Anonymous poster hash: ca760...ebe

Det ordet jeg sitter igjen med etter å ha lest innleggene dine er: "likegyldighet"

Det er veldig vanlig ved depresjon. Man bryr seg ikke om noe, og det kan vel på et vis mistolkes som dødsforakt. Da Hugh Laurie var vitne til en bilkræsj på nært hold og reagerte med å kjede seg, først da skjønte han at han kanskje trengte hjelp. Anonymous poster hash: d3f4d...fa7

[AnonymBruker]

Derfor er det håp for deg, fordi du ønsker å ta tak i problemene og har selvinnsikt nok til å søke hjelp. Slike problemer kan gå litt i arv (både sosialt og biologisk).

Den uroen og spesielt tomhetsfølelsen tror jeg det er veldig viktig at du tar opp med psykoligen, sånn at der kan få avklart om du sliter med personlighetsproblematikk. Om man finner ut av dette, vil det ha mye å si i fht å behandle depresjonene og den sosiale angsten.

Ikke føl at det er noe galt med deg, selv om du ikke har lett for å gråte. Det kan jo komme av tomhetsfølelsen. Det kan også hende det går innover og skaper en depresjon (virker jo sånn).

Masse lykke til! Håper du har kommet til en flink psykolog. Ellers er det hjelp å få, særlig i de større byene.

Anonymous poster hash: 5811c...b62

[AnonymBruker]

TS her igjen. Ja, jeg er nok til dels likegyldig til veldig mye, selv om jeg ikke ønsker dette.

Jeg har alltid følt at andre ikke har likt meg, eller at de har noe imot meg. At de ser på meg som rar. Føler også at andre unngår meg, men igjen så jobber jeg hardt for å støte andre vekk fra meg, selv om jeg ikke ønsker dette. Jeg vil helst ha en mur foran meg og verden, men igjen så vil jeg fremstå som et normalt og oppegående menneske, og de klarer å prate og fungere blant mennesker.

Leste litt på unnvikende personlighetsforstyrrelse og kan vel si jeg kjente meg igjen i mange av punktene. Tittet også innom borderline. Jeg føler ikke jeg har funnet min identitet og kan vel ha lett for å endre den, men føler det også er en del av den menneskelige natur, tilpasse seg omgivelsene. igjen så ser man sterke personligheter og de som er sikre på seg selv. Jeg har aldri følt denne sikkerheten.

Jeg bor for tiden hjemme for mine foreldre. Her føler jeg meg fanget og føler ikke jeg kan være meg selv. På samme tid er jeg avhengig av å ha tilgangen på hjelp hvis jeg føler på det. Kan også åpne meg litt noen ganger, men har et sterkt behov for å kunne lukke meg igjen når jeg føler for det. Kan fint ha en liten samtale med min mor, en litt dypere samtale, for så å føle på at "nå har vi gått over streken, nå vil jeg bort". Føler også på irritabilitet, kan irritere meg over ting som jeg egentlig ikke burde irritere meg over. Men jeg har ikke raseriutbrudd, selv om jeg syns det hadde vært godt å bare fått ut alt, men tør ikke. Kan kjenne det boble inni meg, men tør ikke vise sinne.

Har ofte tanker som "hva skjer hvis jeg gjør dette". Hvis jeg sitter på bussen og titter på nødbrems, ser en brannalarm, kjører i trafikken og tråkker litt hardt på pedalen, alle mulige ting. Er redd for at jeg en gang bare plutselig gjør noe dumt.

Jeg har aldri vært i noe forhold og føler meg overhodet ikke klar for det. Jeg tror jeg kan føle meg fanget og ha et sterkt behov for å skjule meg selv hvis noen kommer for tett innpå. Har også problemer med intimkontakt, dette faller meg overhodet ikke naturlig. Er alltid usikker på klemmer. Ser andre klemmer hverandre, selv om de kanskje bare er bekjente, ser også at noen er usikre på om de skal klemme meg, jeg viser tydelig at dette ikke vil være komfortabelt.

Anonymous poster hash: ca760...ebe

[AnonymBruker]

Du sier du ikke kan uttrykke sinne (og andre følelser?) overfor din mor (og far?). Det er noen barn som lærer hjemme at de imke får lov å uttrykke følelser, særlig ikke negative. Andre foreldre lar derimot barna uttrykke alle sine følelser og godtar dem. Om man ikke har fått uttrykt følelser som barn, holder man dem også ofte i ne i seg som voksen. Men dette er ikke sunt, for følelsene er der likevel, og de spiser en opp i nenifra, fordi de ikke får komme ut.

Hva om du uttrykte litt mer følelser overfor dine foreldre? Om det ikke blir tatt vel i mot, er det dine foreldres problem. Etterhvert er det nok lurt å flytte ut, så du kan få leve ditt eget liv.

Det er også ut som du har mye å snakke med psykologen om.

Anonymous poster hash: 5811c...b62

[AnonymBruker]

TS her.

Nei, klarer ikke uttrykke sinne for foreldre eller noen andre. Tenk deg at du er kjempe frustrert og aller helst bare vil sprenge og klikke fullstendig, men det som holder deg igjen er "hva ville andre tenke". Det er vel forsåvidt bra at jeg ikke har raseriutbrudd, det er jo ikke så koselig for tilskuere vil jeg tro..

Jeg klarer ikke være meg selv når jeg er hjemme, er ikke bare sinne jeg undertrykker, er alt. Syns det er ubehagelig å ha besøk f.eks. når jeg er hjemme, syns det er ubehagelig å snakke når foreldre kan høre hva jeg sier. Føler jeg kan være mer meg selv hvis de ikke er hjemme.

Mamma har nok ikke noe problemer hvis jeg viser en ny side av meg selv, men jeg føler dette er veldig ubehagelig. Jeg føler meg helt naken hvis jeg viser en ny side og vil helst ta det tilbake. Føler nok at jeg har vist en side av meg selv i så lang tid nå. En rolig og jordnær person, sjenert... Og hvis jeg viser noe annet enn dette, hva vil folk tro da? Jeg vet ikke engang hvem jeg er selv, men gjemmer meg bak den beskrivelsen. Føler liksom det er min identitet, samtidig som jeg ikke har noen..

Jeg har egentlig en del å ta opp med psykologen, er bare vanskelig når jeg sitter der. Skal skrive opp en del ting som jeg kan titte litt på mens jeg er der, så husker jeg bedre:)

Anonymous poster hash: ca760...ebe