Psykisk syke venninner

[Meg12345]

Jeg har tre venninner som er psykisk syke, og syns det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre.. Føler at uansett hva jeg gjør klarer jeg ikke være der for de, men jeg har så lyst..

Hun første har adhd, så hun er ekstremt overfølsom. Hun svinger veldig i humøret, men hun er åpen om det ovenfor meg og et par andre, at hun ofte har selvmordstanker. Hun blir så sliten at hun bare vil slippe alt.. Men som sagt har hun adhd og det gjør det ekstra vanskelig å forholde seg til henne.. En dag sier hun at hun elsker meg og den neste kan vi ikke være venner.. Hun har sviktet meg veldig i form av å si mange ting videre, og derfor klarer jeg ikke å stole på henne og vil ikke stå henne nært.. Samtidig har hun ikke fortalt om problemene sine til så mange, og jeg føler derfor en slags plikt til å være her for henne også..

Den andre venninna levde på skyer sine første 15 leveår, men så ble foreldrene skilt og hun har aldri vært den samme igjen. Hun er ikke den samme sprudlende jenta lenger, vi kan se tilbake på bilder av henne og tenke "oi, hvor ble det av venninna vår?". Hun flytter mellom foreldre og besteforeldre hele tiden, og har det veldig ustabilt. Vi går på ulike skoler nå, og selv om hun har blitt kjent med en liten jentegjeng vet jeg at hun ikke står de så veldig nær.. Så jeg er veldig bekymret for henne.. Prøver å glede henne, gjøre fine ting for henne og dra henne med på ting - men ingen ting ser ut til å hjelpe.. Hun har også gått opp mye i vekt og sliter med hygienen, noe som igjen gjør at selvtilliten hennes er veldig lav.. Hun er egentlig en så herlig jente å være med, og jeg savner henne skikkelig..

Den tredje jenta har bulimi, hun står jeg nærmest av alle og jeg er den eneste utenfor familien hennes som vet om det. Hun har et forvrengt selvbilde og sammenligner alltid kroppene våre og kan bli sint hvis jeg nekter for at hun er tjukk(noe hun ikke er, hun har drømmekroppen min).. Vi snakker ikke så mye om sykdommen fordi hun ikke vil, og jeg syns alltid det er skikkelig vanskelig å vite hva jeg skal si..

Så ja, vet egentlig ikke helt hva jeg lurer på.. Hvordan bør man opptre i slike situasjoner, hvordan kan jeg hjelpe de?

[Charlene87]

Jeg må virkelig si at du er en veldig god venn! og at de er heldige som har deg. Hvis de ikke vil prate med deg, så er det dessverre ikke så mye å gjøre. Du må si at" du er her for dem, og hvis du trenger noen å prate med så er jeg her for deg!"

Av erfaring så bør du kanskje fortelle noe trist og vanskelig om deg selv først så kanskje de åpner seg for deg etterhvert. Spør dem om de vil finne på noe en dag, dra på kafe eller se en film. så kommer det nok av seg selv kanskje:-)

[AnonymBruker]

jeg må få si at du er en veldig god venn. jeg er selv psykisk syk, og jeg vet at er det en ting som er vondt, så er det å miste venner pga at en er psyk. det knuser ofte et menneske enda mer. og gjør en enda mer isolert og deprimert.

skulle ønske jeg kunne kommet og fortalt hvordan du skulle ha gjort det. men jeg har desverre ingen gode råd til deg. annet enn at du burde snakket med de. fortalt hvordan du følte det. på en ordentlig og ærlig måte. ikke gå rundt grøten. men heller ikke på en sårende måte. eks du ikke bør gjøre, er å fortelle at de er egoistiske eller slike ting. for det skjedde meg. og jeg har aldri vært så knust. jeg håper det ordner seg for deg. og at dere finner ut av det, men jeg forstår også at det ofte kan være vanskelig å være venn med en psyk person. men jeg håper du klarer det.

Anonymous poster hash: eecea...90d

[Gjest carmabell]

Først og fremst: så heldige de er som har deg! Det er veldig individuelt hva man kan gjøre for å hjelpe, men det finnes mye likt mellom mennesker som har like sykdommer. Jeg sliter selv med bulimi. Hvordan går matsituasjonene når dere er sammen? Spiser hun normalt da eller overspiser og kaster hun opp da også? Tar det veldig mye plass i livet hennes / setter hindringer? Noe som i alle fall er trygt og fint for meg er hvis jeg feks skal spise med andre så setter jeg pris på å få mat servert i en normal porsjon uten mulighet for å forsyne meg mere og dermed blir det også umulig å overspise. Setter også pris på at ingen kommenterer maten jeg spiser/mengden jeg spiser/måen jeg spiser på osv eller mitt forhold til mat mens jeg spiser. Det hjelper også å vite at noen er der hvis jeg ønsker å snakke. Men jeg kjenner ikke venninna di, så jeg vet desverre ikke med henne. Lykke til til dere alle i alle fall!

[JamesHardy]

Anser vel ingen som syke egentlig. Føler vel det blir litt feil å se på det på den måten. Da går man inn med en holdning om at det er noe galt med dem som må repareres og det gjør at situasjonen og relasjonen blir skjev i utgangspunktet. Man sitter da i en annen arena og vet hva som er "riktig" og vil prøve å dra andre dit man er selv.

Dette er forsåvidt bare en mulighet og trenger ikke være gjeldende for alle situasjoner. Det er ganske omfattende å gå inn på individuell problematikk.

Det heter seg at man aldri kan hjelpe noen som ikke vil hjelpe seg selv. Det som blir vesentlig er å være der i aksept uten å dømme. Godta det som er og forholde seg til det, samt være villig til å være rollemodell og support om en selv fungerer mer hensiktsmessig. Dette gjelder forøvrig alle relasjoner. Vi går igjennom livet med vekslende utgangspunkt. Noen ganger følger vi, andre ganger leder vi.

I en spesifikk relasjon ser jeg vel at verdien i å bare være der er ganske kraftfull. Det krever jo ganske mye å være nøytral fordi man så gjerne vil gjøre noe for å forandre det som en ser er vanskelig. I egen research og eget liv så ser jeg vel at det å skulle bære andre blir å ta vekk muligheten deres til å bære seg selv. Mange trenger å falle for å kunne reise seg skikkelig på egne ben. Den biten er særs vanskelig fordi det legger seg lag inn på det hele som for eksempel samvittighet.

Om man klarer å være sterk nok selv og stå i det så vil det ha en effekt på de man er med også. En trenger ikke å se noe umiddelbart og det kan dukke op ting lenge etterpå at en relasjon er over.

En tanke å gjøre seg er vel at vi ikke kan være der for alle, men vi kan alle være der for noen. Være det seg det ene eller det andre avhengig av egen situasjon.

Jeg har vel sett at min egen inflytelse har gått en lang vei på mange mennesker jeg har møtt i ivet. Ved samtaler så har man fått høre en del i etterkant selv om jeg kanskje ikke har sett noen på flere år. Da kommer mer av effekten ved en relasjon frem og det er en del som har kommet til meg og sagt at jeg har hatt en inspirerende væremåte som har tatt dem noen steg videre på mange områder i forhold til det. Og det er jo godt å høre selv om man da selv ikke har gjort noe spesifikt i forhold til den enkelte.

Så kort og godt, å være en venn kan i mange tilfeller være akkurat det som trengs. For den enkelte kan dette utspille seg ganske så forskjellig da noen trenger støtte mens andre trenger motstand. Jeg er vel av den oppfatningen at vi alle trenger begge deler. Om det blir altfor balansert så vil det ikke bli utviklende og dersom det blir for mye en eller annen vei så vil det gjøre noe med relasjonen. Det å kunne stå på sitt igjennom det hele selv om relasjonen ender kan også være vanskelig selv om det på sikt kan være det riktige å gjøre. Det er hardt å gå bort fra noen hvor man ser at det vil være bedre for begge parter. Det kan også være at en går bort fra noe som man ser senere ville være riktig å stå igjennom.

Totalt sett så lever vi og lærer på veien. Vi er ikke godt nok i kontakt med oss selv og omverdenen til å ta de avgjørelsene som øker effektiviteten av relasjonsmessig utvikling. Dette har mange faktorer i seg igjen og det er faktisk umulig å skulle si noe om det enkelte forholdet fordi det alltid er mange ting som spiller inn på dtynamikken mellom to parter og også i forhold til en større eller mindre grupper samt samfunn som helhet.