Jeg er et null!

[AnonymBruker]

Hva skal man si.. Liker ikke ordet taper, men det er det jeg føler meg som.

Vet ikke hvor jeg skal begynne.

Føler at ting absolutt aldri ordner seg for meg. Alt ordner seg for alle andre, men ikke meg..

Det er bare meg som ikke jobber, bare jeg som sliter med angst, bare jeg som mista far i tidlig alder, bare meg som ikke har venner eller et nettverk.

Lysten til å gjør noe som helst er veldig lav hos meg. Jeg har IKKE depresjon, for jeg er stort sett oppegående, men jeg skjuler alt jeg føler inni meg. Jeg orker å trene og gjør dagligdagse ting.

Jeg tenker veeeldig mye. Analyserer ditt og datt. Jeg tenker mye mer på fortida og savner den, enn jeg ser fram til framtiden. Blir eldre og eldre, og kommer aldri videre. Jeg føler rett og slett at det ikke er noen vits å ta utdannelse, siden det ikke er noe jeg brenner for. Dessuten vil jeg aldri, aldri kunne holde muntlig foredrag. Sist jeg gjorde det var jeg ødelagt en uke før framføringa, og de siste timene var så ille at jeg nesten ville dø.. Gjennomførte det, men fikk ingen god følelse etterpå.

Naturlig nok viser jenter ingen interesse for meg, og opplever aldri nærhet. Familien har aldri vært opptatt av å snakke om ting. Jeg har aldri opplevd særlig til mestring, da fokuset alltid har vært det negative fra enkelte familiemedlemmer.. Fikk aldri skryt for gode ting jeg gjorde, men alltid ekstra tyn hvis jeg gjorde noe galt. Føler jeg alltid har vært "hakkekyllingen" i familien, altså den som alltid fikk skylda.

Jeg har ingen tro på meg selv, og fungerer ikke bra sosialt sett. Jeg tar meg selv høytydelig og hater når jeg kommer i fokus på noen som helst måte. Greier ikke å gjøre ting foran andre mennesker.

Jeg er dømt til et kjipt liv alene, for ingen jenter liker en middels utseende-gutt som ikke ellers har noe å by på. Kanskje like greit, så slipper jeg å holde tale i bryllupet, for det hadde jeg aldri klart.

Realismen slår inn over meg noen ganger (som idag), men ofte er jeg av en eller annen grunn forsiktig optimist. I skrivende stund er jeg nedbrutt, men samtidig greier jeg aldri å gjøre noe aktivt for å bedre livet, selv når jeg er forsiktig optimist..

Håper dere som har jobb, utdannelse, familie og barn setter pris på det hver dag.. For det er ikke alle som får til slikt.

Anonymous poster hash: 4270b...494

[Gjest Makemeloveit]

Kan garantere deg at uansett hvor alene du føler deg, så er det mange som føler akkurat det samme som deg. Du er verdt mer enn du tror og du er definitivt ikke et null. Prøv å snakk gjevnlig med profesjonelle.

[AnonymBruker]

Kan garantere deg at uansett hvor alene du føler deg, så er det mange som føler akkurat det samme som deg. Du er verdt mer enn du tror og du er definitivt ikke et null. Prøv å snakk gjevnlig med profesjonelle.

Takk, snilt av deg å svare iallefall.

Anonymous poster hash: 4270b...494

[Sweet77]

Hei, trist å lese at du har det sånn.

Jeg ser du har gått i "bare meg"-fella Sannheten er at det er mange, mange som har det som deg. Det er ikke så lett for andre å se det, slik er det kanskje med deg og? I alle fall, du er ikke alene om å ha det sånn.

Det er ikke så lett å løse en situasjon der man har sånne tanker som deg. Du har dine grunner for å ikke ha jobb og utdannelse, og siden jeg ikke vet hvilke så er det ikke så lett å råde deg heller. Men uansett så høres det ut som du kan trenge å skifte miljø for en stund? F.eks reise til et annet land en periode?

Mange som har gjort det opplever at ny input og nye mennesker gjør underverker. Man knytter nye og annerledes kontakter og får andre perspektiver på ting, og det gjør noe med en. Du kan oppleve at du skifter både tankemønster og synet på deg selv, og kanskje finner du nye og gode venner, som forteller deg helt andre ting om deg selv enn det du sitter og tenker nå. Og kanskje finner du inspirasjon til å ta tak i eller gjøre ting du ser som umulig akkurat nå.

Det behøver ikke være så dyrt heller, gå inn på finn.no og søk på "reise". Der kan du finne både billige flyreiser og bosteder for et opphold.

Prøv, det er ikke noe vits i å gi opp eller akseptere en situasjon du ikke er fornøyd med, og selv om mye er gitt av oppvekst livssituasjon, så er det oftest enda mer man kan bestemme selv.

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg! Men jeg har blitt diagnostisert: depresjon. Kanskje du er mildt deprimert? Jeg klarer å gjøre ting selv om jeg er deprimert, dagene varierer. prestasjonsangst pga hakking og dårlig selvtillit? Det har jeg.. I tillegg sliter jeg med sosial angst fordi jeg fikk alltid beskjed om at folk så på meg hvis jeg sa noe eller reagerte med gråt eller rop osv, og jeg ble alltid bedt om å holde kjeft.

Jeg går til psykolog for å få orden på meg, det hjelper. Vi går igjennom situasjoner jeg frykter og snur den på hodet så jeg skal se at det faktisk ikke er sånn. Jobber nå med å utsette meg selv for situasjoner også.

Anbefaler psykolog om du ikke allerede har en!

Du skal ha skryt for de gangene du har hatt foredrag Ts, du gjennomførte det selv om det var ubehagelig, flink er du:) støtteklem fra meg.

Anonymous poster hash: 62246...073

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i hvordan du har det. Jeg har oppsøkt lege og startet i terapi. Om det vil hjelpe vet jeg ikke, vet ikke om det bare er sånn jeg er skapt eller om jeg er syk. Har fått moderat depresjon og blir behandlet deretter. Har også startet på antidepressiva, mulig det har gitt en liten virkning, men ikke stor.

Det er fler som har det som deg og du er ikke alene. Jeg vet dette selv, det er mange som har det som meg, men jeg føler meg alene, til og med hvis noen holder rundt meg og sier jeg ikke er alene.

Hjelpen er der ute, man må bare strekke ut en hånd og be om hjelp. Akkurat nå virker alt håpløst for meg, og når man er i den situasjonen så virker det poengløst å ta imot hjelp. Jeg prøver å tenke at det er håp, det som holder meg oppe.

Jeg ser generelt negativt på både fremtid, verden og mennesker, men håper på å få snudd det synet.

Vet ikke hvor mye dette hjalp deg, men du skal vite at du ikke er alene i denne verden med de tankene. Du er ikke en taper.

Anonymous poster hash: 435eb...349

[Gjest Runforit]

Du virker mildt deprimert og du har lavt selvbilde.

Jeg ville absolutt oppsøkt en psykolog som kan hjelpe deg å endre tankemønsteret ditt slik at du kan starte å leve et fullverdig liv med jobb, nettverk og egenverdi.

[AnonymBruker]

Hva skal man si.. Liker ikke ordet taper, men det er det jeg føler meg som.

Vet ikke hvor jeg skal begynne.

Føler at ting absolutt aldri ordner seg for meg. Alt ordner seg for alle andre, men ikke meg..

Det er bare meg som ikke jobber, bare jeg som sliter med angst, bare jeg som mista far i tidlig alder, bare meg som ikke har venner eller et nettverk.

Lysten til å gjør noe som helst er veldig lav hos meg. Jeg har IKKE depresjon, for jeg er stort sett oppegående, men jeg skjuler alt jeg føler inni meg. Jeg orker å trene og gjør dagligdagse ting.

Jeg tenker veeeldig mye. Analyserer ditt og datt. Jeg tenker mye mer på fortida og savner den, enn jeg ser fram til framtiden. Blir eldre og eldre, og kommer aldri videre. Jeg føler rett og slett at det ikke er noen vits å ta utdannelse, siden det ikke er noe jeg brenner for. Dessuten vil jeg aldri, aldri kunne holde muntlig foredrag. Sist jeg gjorde det var jeg ødelagt en uke før framføringa, og de siste timene var så ille at jeg nesten ville dø.. Gjennomførte det, men fikk ingen god følelse etterpå.

Naturlig nok viser jenter ingen interesse for meg, og opplever aldri nærhet. Familien har aldri vært opptatt av å snakke om ting. Jeg har aldri opplevd særlig til mestring, da fokuset alltid har vært det negative fra enkelte familiemedlemmer.. Fikk aldri skryt for gode ting jeg gjorde, men alltid ekstra tyn hvis jeg gjorde noe galt. Føler jeg alltid har vært "hakkekyllingen" i familien, altså den som alltid fikk skylda.

Jeg har ingen tro på meg selv, og fungerer ikke bra sosialt sett. Jeg tar meg selv høytydelig og hater når jeg kommer i fokus på noen som helst måte. Greier ikke å gjøre ting foran andre mennesker.

Jeg er dømt til et kjipt liv alene, for ingen jenter liker en middels utseende-gutt som ikke ellers har noe å by på. Kanskje like greit, så slipper jeg å holde tale i bryllupet, for det hadde jeg aldri klart.

Realismen slår inn over meg noen ganger (som idag), men ofte er jeg av en eller annen grunn forsiktig optimist. I skrivende stund er jeg nedbrutt, men samtidig greier jeg aldri å gjøre noe aktivt for å bedre livet, selv når jeg er forsiktig optimist..

Håper dere som har jobb, utdannelse, familie og barn setter pris på det hver dag.. For det er ikke alle som får til slikt.

Anonymous poster hash: 4270b...494

Du er ikke alene. Det er mange som har det som deg.

Jeg ser at du trener, og det er bra. Trening gir energi og selvtillit, men det vet du kanskje allerede.

Ellers er problemet ditt kanskje at du mangler en kvinne? Dersom du er en ung, normal mann, trenger du en kvinne. Å få en kvinne er ikke så vanskelig. Husk at det er mange kvinner som går alene og som ønsker seg en mann. Dersom du tar initiativ og viser litt interesse, er jeg sikker på at det finnes en for deg der ute.

Anonymous poster hash: ac22e...bbd

[AnonymBruker]

Du er ikke alene. Det er mange som har det som deg.

Jeg ser at du trener, og det er bra. Trening gir energi og selvtillit, men det vet du kanskje allerede.

Ellers er problemet ditt kanskje at du mangler en kvinne? Dersom du er en ung, normal mann, trenger du en kvinne. Å få en kvinne er ikke så vanskelig. Husk at det er mange kvinner som går alene og som ønsker seg en mann. Dersom du tar initiativ og viser litt interesse, er jeg sikker på at det finnes en for deg der ute.

Anonymous poster hash: ac22e...bbd

Jo, det er absolutt vanskelig.

Ingen damer vil ha en mann med så mange problemer.

Anonymous poster hash: 4270b...494

[AnonymBruker]

Jo, det er absolutt vanskelig.

Ingen damer vil ha en mann med så mange problemer.

Anonymous poster hash: 4270b...494

Nei, løsningen ligger absolutt ikke i å ha en kvinne. Det er ikke løsningen på alle livets problemer.Forøvrig støtter det som ellers er gitt av kommentarer her.

Anonymous poster hash: 7f1ee...d28