Selvbilde - et ødeleggende problem

[AnonymBruker]

Dette blir langt og rotete. Jeg beklager det.

Jeg har et enormt problem. Selvbildet mitt. Jeg hater meg selv. Jeg hater hvordan jeg ser ut. Men ikke bare det, jeg hater også mange sider ved personligheten min.

Dette er ting som begynte allerede når jeg veldig ung. Og med ung tenker jeg ca 5-årsalderen. Husker enda første gang jeg tenkte over hvordan jeg så ut. Ei jente i barnehagen kommenterte magen min og sa at jeg måtte holde den inne. Jeg ble jo lei meg og begynte med det da. Siden da har jeg aldri helt klart å puste med magen, og jeg holder den også inne hele tiden.

Jeg har alltid vært et enkelt offer for mobbing. Dette på grunn av en stefar som gjorde så mye narr av meg at jeg til slutt ble utrolig selvhøytidelig, lite selvironisk ,og ikke minst nærtagende. Dette preger meg enda i stor grad.

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen, ungodmsskolen og deler av videregående. Det ødela så utrolig mye av det lille av styrke og selvtillitt/selvbilde jeg hadde. Jeg var alltid den "stygge" venninna som pratet så mye. I ettertid skjønner jeg jo at jeg var mye artigere å være sammens med, enn de vakre venninne mine som ikke sa et ord. Men når man er 12, 13 og 14 år er det ikke det som teller, sant?

Problemene startet for alvor da jeg var rundt 15 år og fikk min første kjæreste. Jeg følte meg så stygg, klein og i det hele tatt, at jeg var dritsjalu. Jeg ble sjalu av ALT. Ikke hadde jeg det lett hjemme heller, og det hjalp ikke på. I denne perioden ble jeg så plaget på skolen at jeg tryglet og ba foreldrene mine om å få bytte skole. Jeg taklet ikke dette. Jeg fikk ikke lov til det, og dermed måtte jeg gå gjennom ungdomsskolen mer eller mindre alene.

Når jeg ble sammen med kjæresten min, så hadde jeg på en måte "satt meg til ro" med at jeg kom til å være enslig med en katt resten av livet. At jeg måtte klare meg selv alene, og at ingen gutt/mann noensinne kunne elske meg. Dette er ting jeg delvis tror på enda.

Jeg blir fortsatt, i en alder av rundt 19-22 år gammel, sjalu av alt. Jeg tror ikke på noe av det kjæresten min sier. Jeg tror ikke at han elsker meg. Jeg tror overhodet ikke at han synes jeg er den vakreste/mest attraktive jenta han vet om. Vi har vært sammen i 4-5 år, og fortsatt har jeg problemer med dette. Når jeg var 15 år tenkte jeg at dette var noe som kom til å gå over etterhvert som jeg ble eldre og tryggere på meg selv. Men jeg blir aldri tryggere på meg selv. Bare mer utrygg.

Alle jeg kjenner har vært en del av en type "click" gjennom hele skolegangen. Jeg har alltid hatt en venn her, og en venn der. Jeg har ikke store familien heller. Det er få av familien min som møtes for å gjøre noe morsomt, og på den ene delen av familien er alle spredd over hele Norge. Ergo; enda vanskeligere å holde god kontakt med hverandre.

Kjæresten min derimot, har en A4-familie hvor alle elsker hverandre, møtes til alt, og tenker mer på glede over å være sammen enn materialistiske overfladige ting. De er så flinke på å oppmuntre hverandre og å vise kjærlighet ovenfor hverandre. Tingen er at det har aldri jeg hatt. Den ene forelderen min var mer eller mindre fraværende i oppveksten pga sykdom, mens den andre brukte tiden sin på jobb istedenfor meg og mine behov. Jeg fikk ting, istedenfor kjærlighet.

Etterhvert som jeg blir eldre, preger alt dette meg så mye. Jeg gråter ofte over hvor heldig kjæresten min er som har det så bra og er så godt likt av alle. Hvilken oppvekst kjæresten min har hatt.

Det største problemet i forholdet er så klart selvbildet og sjalusien min. Jeg blir ødelagt bare jeg ser en annen naken dame i nærværet av kjæresten min. Jeg føler meg så utrolig stygg og uattraktiv, at jeg vet faktisk ikke hvordan jeg skal klare å forklare det sterkt og tydelig nok for dere. Jeg vet at det er så urasjonelt og barnslig som du får det, men det er så vanskelig for meg å ikke bli såret.
Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men jeg blir genuint såret og lei meg hvis det skjer. Foreksempel sex-scener i film, nakne damer i spill eller i filmer. Jeg blir også kjempelei meg om han ser på andre eller viser mye interesse for andre jenter på fest eller hos venner. Jeg blir ikke sint, bare så uendelig lei meg.

Jeg prøver også å ikke vise dette for kjæresten min, men når det skjer stivner jeg helt og vil helst ikke bli tatt på av han på noe som helst vis. Jeg vil bare gå en annen plass og være alene. Dersom vi er på kino eller besøk hos andre, og dette skjer, går jo ikke det. Jeg kan jo ikke forlate da.

Å få komplimenter er så vanskelig for meg. Ikke hvis kollegaer sier noe, eller noen kommenterer profilbildet mitt på facebook. Da kan jeg fint si "Åh, synes du det?! Tusen takk!". Men dersom jeg drar ut på byen foreksempel, og en gutt kommer bort til meg, vil jeg helst bare si at han har sett seg ut feil jente og har ølbriller på. For det føles så feil at noen i det hele tatt skulle komme bort til meg.

Jeg har gått til pyskolog tidligere på grunn av flere problemer. Dette + flere ting. Saken er at jeg føler ikke på noe vis at det har hjulpet meg. Jeg har ikke fått noen verktøy for å jobbe videre med problemene mine. Det har mer vært en monolog der jeg prater og psykologen nikker og sier "hva føler du om det da? Hva tror du om det?".

Jeg flyttet fra hjemstedet og til en storby for ca 1 år siden. Jeg tenkte "jess, endelig får både jeg og kjæresten en ny start! Jeg skal få masse venner, kose meg, leve livet og trives med livet og meg selv." Men det skjedde ikke. Jeg fikk en kjempebra jobb og har møtt mennesker, det er ikke det. Det er heller det at alle menneskene jeg har møtt har hatt null interesse av å være med meg. Jeg har ingen venner her jeg bor. INGEN. Jeg hadde ei venninne som jeg møtte via en venn av kjæresten min, men hun flyttet fra byen. Jeg tror hun er desidert den kuleste og beste venninna jeg har hatt, men så flyttet hun. Dette ødela meg enda mer, for nå er jeg helt alene. Jeg har ikke familie her, ingen venner, kun kjæresten.

I tillegg til det, døde den ene forelderen min helt plutselig. Dette ødela meg nesten helt. Jeg tror jeg fikk en liten sosial angst etter det, for jeg møtte veggen og lå omtrent bare hjemme. Visste jeg at jeg kom til å møte nye mennesker, ble jeg dritsvett, nervøs og kvalm. Jeg hadde det litt sånn før det skjedde på grunn av at jeg alltid er så ensom og aldri føler at noen liker meg, Men det ble desto verre etter dødsfallet.

Jeg mistenker at jeg er høysensitiv av flere grunner, men en av dem er at jeg alltid liker andre bedre enn andre liker meg. Jeg legger alltid mer energi i andre, gjør gode ting for andre, gir komplimenter og å lytte. Men ingen ser meg, hører på meg, eller bruker energi på meg. Har ei venninne som kun tar kontakt når hun trenger hjelp til noe. DET er irriterende.

Jeg trenger hjelp på ett eller annet vis. Jeg føler ikke at psykolog er tingen på grunn av de erfaringene jeg allerede har. Men jeg vet med meg selv at jeg ikke orker stort mer. Jeg har prøvd å endre innstilling, tenke annerledes, gjøre noe på andre måter. Men det fungerer ikke. Jeg får ikke til.

Noen dager tenker jeg at jeg må slå opp med kjæresten slik at han får et bedre liv med et annet og bedre menneske. Mens andre dager tenker jeg at jeg ikke kan gjøre det, for da er jeg virkelig alene. HELT alene.

Jeg unner han alt godt, men han forstår det ikke. Han mener at jeg skyver han unna, og jeg skjønner det, men jeg føler meg som verdens verste kjæreste og samboer, og det tærer så på både energien og samvittigheten min.

Han er så fornøyd med seg selv, at han ikke klarer å sette seg inn i mine problemer, og dermed ender han opp med å være nedlatende og frekk. Da føler jeg meg enda verre enn jeg gjorde til å begynne med.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å skrive dette på et offentlig forum er virkelig siste nødrop for min del. Jeg har ingen å prate med på dette tidspunktet. Jeg bare gråter og gråter. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre..

Anonymous poster hash: a6829...cad

[AnonymBruker]

Så en trå om borderline. Lurer på om det er det jeg har? TS

Anonymous poster hash: a6829...cad

[AnonymBruker]

Tråd*

Anonymous poster hash: a6829...cad

[Gjest Inferno]

Høres ikke spesielt borderline ut for meg. Bare rævva selvtillit som du må jobbe med.

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har et dårlig selvbilde og sikkert en depresjon. Du har hatt fraværende foreldre, opplevd mobbing og sliter nå med at du tenker negativt om deg selv (og andre). Du ville nok hatt nytte av samtalebehandling, eventuelt kombinert med medikamenter. Men som jeg forstår det, fungerer du i jobb. Det er absolutt håp her.

Jeg synes ikke det høres ut som du har borderline personlighetsforstyrrelse, men det kan kun en psykolog eller psykiater gi deg svar på. Det er ni kriterier for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og man må ha minst fem av dem (inkludert borderline type og impulsiv type). Kan ikke se at du har noen av dem, ut fra innlegget ditt, men dette blir bare synsing fra min side (selv om jeg vet en del om det).

Anonymous poster hash: 3601f...ba7

[vanillaswirl]

Trist å høre at du sliter sånn. kjenner meg mye igjen.

hva med å prøve å bytte psykolog?

Send gjerne en pm om du trenger noen å prate med.