AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #1 Skrevet 1. februar 2014 Skrevet i går, 13:52 I flere dager har jeg følt meg elendig. Vil ikke prate om jeg absolutt ikke må, ingenting gjør meg glad, ikke har jeg matlyst. Sitter bare hele dagen og orker ikke gjøre noen ting!! Jeg forstår ikke hvorfor, hva er det som feiler meg?! Er gift og mannen viser meg støtte og hele tiden viser meg omsorg, og spør hva som feiler meg. I mitt hode går det mange tanker, triste tanker... Sliter med angst og det har pågått lenge, jeg får hjelp, men det tar så lang tid.. Jeg synes synd i mannen min, han fortjener ikke dette lenger. Jeg er ikke egoistisk at jeg tenker kun på meg selv, jeg vil ikke han noe vondt. Vi har ikke noe samliv, har ikke hatt sex på lenge...! Ikke har jeg lyst heller! Han jobber, kommer hjem fra jobb, jeg har laget middag vi spiser og han ser på tv, slik er det hver dag. Han bare drar seg i sofaen, røyker osvvvv.... Vi har kjøpt hus og flytter snart, han viser ikke intr rundt det. Jeg må tenke på alt. Jeg tror at jeg ikke er glad i ham lenger, jeg vil bare være alene. Trodde aldri at jeg skulle skrive noe sånt, for han var min drømmemann. Nå vet jeg ikke lenger. Aller mest har jeg lyst å dø, jeg vil bare ikke leve lenger:(Anonymous poster hash: cc4f0...dc9
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #3 Skrevet 1. februar 2014 Psykolog NÅ! Oppsøk hjelp STRAKS! Jeg går til psykolog. Les hva jeg skriver da.Anonymous poster hash: cc4f0...dc9 2
OPIgirl Skrevet 1. februar 2014 #4 Skrevet 1. februar 2014 TS, du skriver at du får hjelp. Det betyr ikke nødvendigvis at du går til psykolog. Synes derfor det var unødvendig å svare Anicol på den måten. 1
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #5 Skrevet 1. februar 2014 TS, du skriver at du får hjelp. Det betyr ikke nødvendigvis at du går til psykolog. Synes derfor det var unødvendig å svare Anicol på den måten. Hva tror du jeg mente med " jeg får hjelp " ? At jeg hjelper meg selv? Anonymous poster hash: cc4f0...dc9
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #6 Skrevet 1. februar 2014 Hva tror du jeg mente med " jeg får hjelp " ? At jeg hjelper meg selv?Anonymous poster hash: cc4f0...dc9 "Hjelp" kan være så mangt, alt fra fastlege, antidepressiva, til psyk. sykepleier. Så lenge du ikke skriver at du går til psykolg så kan ingen gjette det, ergo kan du heller prøve å svare litt mere høflig, så kanskje folk her på forumet gidder å svare deg og... Anonymous poster hash: 495be...a92 4
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #7 Skrevet 1. februar 2014 "Hjelp" kan være så mangt, alt fra fastlege, antidepressiva, til psyk. sykepleier. Så lenge du ikke skriver at du går til psykolg så kan ingen gjette det, ergo kan du heller prøve å svare litt mere høflig, så kanskje folk her på forumet gidder å svare deg og...Anonymous poster hash: 495be...a92 Da beklager jeg meget, om jeg høres slik ut. Men jeg er ikke meg selv for tiden, jeg prøver så godt jeg kan.Anonymous poster hash: cc4f0...dc9 1
Gjest Blondie65 Skrevet 1. februar 2014 #8 Skrevet 1. februar 2014 Er du åpen med psykologen din? Hva forventer du av timene der siden du sier det går tregt. Vet du årsaken til den håpløse følelsen din - er det en konkret hendelse eller dato der ting endret seg dramatisk? Eller er det en mer generell følelse av nedstemthet uten en bestemt årsak. Disse spørsmålene må du besvare for mens den første kan tyde på en eller annen form for PTSD og dermed helt konkrete ting som må bearbeides er det andre en depresjon med noe mer diffus årsak. I det siste tilfellet må du prøve å arbeide med deg selv og din innstilling i høyere grad og i mindre grad forholde deg til hva psykologen kan bidra med. Jeg har selv vært mildt deprimert og har fått en vesentlig forbedring av min psyke etter at jeg innså at min egen holdning til verden rundt var vesentlig for min helingsprosess.
Gjest Coolaid Skrevet 1. februar 2014 #9 Skrevet 1. februar 2014 Hei ts. Jeg forstår hvordan du har det. Angst og depresjon "stjeler" energi og livslyst. Det er en enorm energityv. At du føler deg slik du gjør er helt normalt og forståelig. At du ikke har følelser for mannen din akkurat nå er også ganske normalt. Jeg tenker at du ikke er i en bra situasjon for å avgjøre for eksempel om du vil leve alene. Man har ikke energi til å tenke klart og reflektert når man har angst og depresjon. Gir du forholdet til mannen din tid, vil du oppleve at ting endrer seg til det bedre og du kommer mer i kontakt med gode følelser igjen. Jeg kan en del om angst og depresjon og har personlig erfaring. Skulle du ha lyst å prate er det bare å sende meg et pm. Hold fast og hold ut. Dette kommer til å gå kjempebra, gi det tid. Klem til deg
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #10 Skrevet 1. februar 2014 Jeg sliter med angst den siste tiden, og er helt uten lyst til å leve. Derfor jeg oppsøkte psykolog hjelp. Iom at jeg har så mye bagasje, tar det lang tid å bli frisk, det vil kunne gå, men det tar tid. Jeg kan ikke si at jeg ikke har følelser for mannen min, han er det eneste i livet mitt som gjør det verdt å leve. Men jeg er jo ikke ego, tror jeg. Har slitt lenge med dette, og jeg unner han et bedre liv. Vil at han skal oppleve det å bli far, at han skal bli lykkelig. Og med meg så kan han ikke det. Jeg kan jo ikke gi ham det. Jeg tenker på meg selv men også han. Og det at vi har kjøpt hus og skal flytte, har plutselig fått meg verre. Jeg gruer meg. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Takk Blondie og coolaid.Anonymous poster hash: cc4f0...dc9
AnonymBruker Skrevet 1. februar 2014 #11 Skrevet 1. februar 2014 Er du åpen med psykologen din? Hva forventer du av timene der siden du sier det går tregt. Er du åpen med psykologen din? Hva forventer du av timene der siden du sier det går tregt. Vet du årsaken til den håpløse følelsen din - er det en konkret hendelse eller dato der ting endret seg dramatisk? Eller er det en mer generell følelse av nedstemthet uten en bestemt årsak. Disse spørsmålene må du besvare for mens den første kan tyde på en eller annen form for PTSD og dermed helt konkrete ting som må bearbeides er det andre en depresjon med noe mer diffus årsak. I det siste tilfellet må du prøve å arbeide med deg selv og din innstilling i høyere grad og i mindre grad forholde deg til hva psykologen kan bidra med. Jeg har selv vært mildt deprimert og har fått en vesentlig forbedring av min psyke etter at jeg innså at min egen holdning til verden rundt var vesentlig for min helingsprosess. Angst og depresjon er ting som tar tid. Syns ikke rådene du gir til ts er greie råd å gi. Du mener selvfølgelig godt for ts men du vet faktisk ingenting om ts sin situasjon eller hva hun og psykologen jobber med, bortsett fra det hun selv skriver i innlegget sitt. Anonymous poster hash: 752d3...f5f
Gjest Blondie65 Skrevet 1. februar 2014 #12 Skrevet 1. februar 2014 Angst og depresjon er ting som tar tid. Syns ikke rådene du gir til ts er greie råd å gi. Du mener selvfølgelig godt for ts men du vet faktisk ingenting om ts sin situasjon eller hva hun og psykologen jobber med, bortsett fra det hun selv skriver i innlegget sitt. Anonymous poster hash: 752d3...f5f Jeg vet ca like mye som du. Angst og depresjon er veldig ensomme sykdommer, og det er klart at det tar tid. Men alt for mange tror at det er en utenforliggende faktor som skal gjøre dem frisk og tilbringer hele livet ventende på denne faktoren. Mitt tips til trådstarter er faktisk å arbeide med egen innstilling og jeg har vel ikke sagt noe sted at hun ikke også skal fortsette hos psykolog eller på annen måte forvente at dette skal gå fort? Jeg spør bare hvordan hun bidrar selv. Jeg anklager ingen for noe - og beklager hvis det var det som kom ut av mitt innlegg.
Gjest Coolaid Skrevet 1. februar 2014 #13 Skrevet 1. februar 2014 Jeg sliter med angst den siste tiden, og er helt uten lyst til å leve. Derfor jeg oppsøkte psykolog hjelp. Iom at jeg har så mye bagasje, tar det lang tid å bli frisk, det vil kunne gå, men det tar tid. Jeg kan ikke si at jeg ikke har følelser for mannen min, han er det eneste i livet mitt som gjør det verdt å leve. Men jeg er jo ikke ego, tror jeg. Har slitt lenge med dette, og jeg unner han et bedre liv. Vil at han skal oppleve det å bli far, at han skal bli lykkelig. Og med meg så kan han ikke det. Jeg kan jo ikke gi ham det. Jeg tenker på meg selv men også han. Og det at vi har kjøpt hus og skal flytte, har plutselig fått meg verre. Jeg gruer meg. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Takk Blondie og coolaid.Anonymous poster hash: cc4f0...dc9 Det å forandre ting, som for eksempel å flytte, er en stor endring for alle mennesker. Noen takler dette bedre enn andre. I en situasjon med angst og depresjon er overgangsituasjoner ofte stressende. For eksempel fra sommerferie til å gå tilbake til jobb. Når jula er over og hverdagen kommer, eller det å flytte. Det er helt vanlig å ha det ekstra kjipt når sånne ting skjer. Forstår deg godt. Det kommer til å gå kjempefint selv om det virker utrygt. Selv om noe er utrygt, skummelt eller stressenes så er det ikke farlig. Bare stol på deg selv og mannen din så kommer det til å gå helt fint:)
Gjest Tekola Skrevet 1. februar 2014 #14 Skrevet 1. februar 2014 Kjære Trådstarter Jeg må dessverre stenge tråden din. Årsaken til det er at vi moderatorer ikke kan passe tråden din konstant og luke ut svar du kan få som kan være skadelig for deg i den situasjonen du er i nå. En annen grunn er at vi ikke vet noe om hvilke kompetanse som ligger til grunn for de svarene du måtte få. Jeg ser at du har fått en del tips allerede. Jeg vil også minne om Mental Helse: http://www.mentalhelse.no/ Her finner du blant annet info om hjelpetelefon 116 123 som er et gratis og døgnåpent tilbud. Tjenesten består også av to nettjenester, sidetmedord.no og kameratstøtte.no Det skal være et psykiatritilbud i alle landets kommuner. Hvis du ringer din kommunes servicetorg eller ser på hjemmesiden til hjemkommunen din, skal du finne info om dette. Her skal man kunne få noen å snakke med og hjelp videre.Tekola, mod.
Fremhevede innlegg