Burde jeg få en diagnose?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid visst at det var noe galt med meg. Følelsene mine er "all over the place" og jeg har mange ganger gjort ting uten å vite hvorfor. Mye av livet mitt har jeg selvmedisinert meg (blant annet forskjellige rusmidler) og har på egenhånd kommet frem til en blanding som virker. Får ikke lenger maniske episoder og går ikke helt ned i kjelleren, men jeg er fortsatt ikke som andre. Slutter jeg på coctailen, tar det ikke lang tid før jeg spinner ut i verdensrommet.

Beskrivelsen av episodetyper er som tatt ut av min imaginære dagbok. Og en av besteforeldrene mine var bipolar. Det kan være flere som har symptomer, men jeg vet lite om den siden av familien.

Jeg har ikke hatt noen alvorlige episoder siden ungdomsskolen (15år siden). Eller, jeg har jo det, men jeg har ikke vært en fare for andre siden da.

Spørsmålet er: Bør jeg få en offisiell diagnose? I så fall; hvorfor?

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[minister-mio]

Spørsmålet er: Bør jeg få en offisiell diagnose? I så fall; hvorfor?

Anonymous poster hash: d49a9...55e

Bare en utredning hos lege/psykolog kan avgjøre om og hvilken evt. diagnose du har. Du bør fordi da kan du få riktig behandlig istedenfor å selvmedisinere.

[AnonymBruker]

Det kan være andre ting enn bipolar lidelse, for eks emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller ADHD. Bare en psykolog eller psykiater kan hjelpe deg og finne riktig diagnose og behandling. Rus er ikke løsningen, det vil med tiden forverre problemene.

Anonymous poster hash: 1df53...78a

[AnonymBruker]

Og grunnen til å få en diagnose, er å få rett behandling og tilrettelegging.

Anonymous poster hash: 1df53...78a

[AnonymBruker]

Det kan være andre ting enn bipolar lidelse, for eks emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse eller ADHD. Bare en psykolog eller psykiater kan hjelpe deg og finne riktig diagnose og behandling. Rus er ikke løsningen, det vil med tiden forverre problemene.

Anonymous poster hash: 1df53...78a

Ruser meg ikke lengre. Gjorde det i mange år, på alt mulig. Nå er det diverse legemidler jeg går på. Hormoner og et par-tre andre legemidler (hvorav ingen gir nevneverdig rus). Det er nå over 6 mnd siden jeg har ruset meg, sett bort fra en drink i ny og ne. TS

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[AnonymBruker]

Ønsker ikke å gå på litium eller liknende saker. Har hørt så mye fælt om bivirkninger. Orker heller ikke å begynne på nye runder med "prøve og feile" med forskjellige stoffer og tviler på at jeg kan bli bedre enn dette.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[AnonymBruker]

Ønsker ikke å gå på litium eller liknende saker. Har hørt så mye fælt om bivirkninger. Orker heller ikke å begynne på nye runder med "prøve og feile" med forskjellige stoffer og tviler på at jeg kan bli bedre enn dette.Anonymous poster hash: d49a9...55e

Det kan jo hende samtaleterapi kan hjelpe, ikke nødvendigvis masse tunge medisiner...

Anonymous poster hash: 1df53...78a

[mie23]

"burde jeg få en diagnose? "Ehh... det tror jeg du må ta med en psyklolog, ikke oss.

har du det greit slik du har det, så ser jeg ikke vitsen.

[AnonymBruker]

"burde jeg få en diagnose? "Ehh... det tror jeg du må ta med en psyklolog, ikke oss.

har du det greit slik du har det, så ser jeg ikke vitsen.

Jeg lurer ikke på om jeg har diagnosen, jeg lurer på om det er noen fordeler ved å få det på papiret

Har egentlig vært ganske sikker i mange år, men ser bare negative sider ved å gjøre det offisielt.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[mie23]

Jeg lurer ikke på om jeg har diagnosen, jeg lurer på om det er noen fordeler ved å få det på papiret

Har egentlig vært ganske sikker i mange år, men ser bare negative sider ved å gjøre det offisielt.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

Det pleier ikke være en fordel å ha en diagnose da men Hvertfall ikke bipolar.

Men det kan være en ide å finne ut for deg selv, så vet du hvorfor ting er som de er. Men plages ut ikke serlig, så ser jeg som sagt ikke vitsen. Utfra det du skriver, virker det heller ikke sånn. Men jeg er ingen lege.

[AnonymBruker]

Det pleier ikke være en fordel å ha en diagnose da men Hvertfall ikke bipolar.

Men det kan være en ide å finne ut for deg selv, så vet du hvorfor ting er som de er. Men plages ut ikke serlig, så ser jeg som sagt ikke vitsen. Utfra det du skriver, virker det heller ikke sånn. Men jeg er ingen lege.

Nei, jeg vet ikke helt hvorfor jeg funderer på å få diagnosen. Spesielt siden jeg ikke tror de kan hjelpe meg i vesentlig grad. Kanskje jeg ønsker bekreftelse?

Har bare diskutert det med en person i familien og en venn som er psykolog. Begge to er mennesker i min nærmeste sirkel. Da jeg først oppdaget at jeg kjente meg igjen i beskrivelsen, gikk jeg til familiemedlemmet og sa at jeg kanskje tror jeg kan være bipolar, hvorpå han svarer: "Det har jeg visst lenge.". Psykologvennen min tok det opp uten at jeg hadde sagt noe. Hintet om at jeg burde utforske mulighetene for utredning.

Men det er nok ikke så tydelig for omverdenen ellers, bare dem som har kjent meg lenge (var adskillig mye tydeligere i ungdomstiden) og tilbringer mye tid med meg. Nevner det aldri og prøver å holde det skjult. Så ønsket om diagnose kan absolutt være for å kunne dele det med noen.

Jeg er egentlig glad for å være annerledes, føler jeg kan se over kanten og inn i en verden som folk flest aldri vil oppleve. En verden som kan være fyllt av håp, idéer, vindunderlige melodier og fargesprakende fjærkre. Men du vet aldri når fargene vil falme og alt visner og dør. Du vet det kommer, men du vet ikke når. Og da er det vanskelig å finne tilbake til det trygge bolet med alle de andre menneskene oppi. Dessuten blir etthvert paradis til et helvete om du trasker rundt lenge nok. Alene. TS

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[AnonymBruker]

Har du alltid fungert sammen med andre?

Har andre observert deg som merkelig?

Hva sier familien om deg? På skolen?

Er du i jobb`?

Fungerer du godt i jobb? Eller har det du beskriver skapt problemer for deg i skole og jobbsammenheng?

Du sier vel at selvmedisineringer var optimalt for deg, og du tror ikke noe annet vil fungere bedre

Kjenner du deg igjen av dette, så bør du ta deg en tur til legen. Om det er vits i en diagnose? ja i høyeste grad. I alle fall

om du kjenner deg igjen på det øverste jeg skrev. Samtidig så skriver du at du ikke går på noe nå, men da fungerer du da?

Om du ikke fungerer så burde du vel søke hjelp. Så kan man diskutere ha som er normalt. Vårt samfunn er slik at er du ikke innenfor a-4 formatet så er du ikke normal. nei, om det skaper probleemer for deg, da skal d søke hjelp.

Så er det ikke alle so harr nok selvinnsikt til å se seg selv og de problmer div kan skape.

Anonymous poster hash: b6f9a...c81

[AnonymBruker]

Jeg lurer ikke på om jeg har diagnosen, jeg lurer på om det er noen fordeler ved å få det på papiret

Har egentlig vært ganske sikker i mange år, men ser bare negative sider ved å gjøre det offisielt.Anonymous poster hash: d49a9...55e

Om du er så syk at du ikke fungerer i studier/ jobb, kan en diagnose utløse trygderettigheter. Men det viktigste er jo at den kan gi deg muligheter tilå få hjelp og bli bedre.

Anonymous poster hash: 1df53...78a

[AnonymBruker]

Har du alltid fungert sammen med andre? Nei. Har du?

Har andre observert deg som merkelig? Ja. Det tror jeg de fortsatt gjør, men jeg tror ikke jeg er mislikt i vennegjengen.

Hva sier familien om deg? På skolen? Familien har jeg stort sett et godt forhold med, de har vært igjennom alt med meg og tar meg nok ikke alltid så seriøst (med god grunn). De vet at noe er galt, men de er fornøyde så lenge jeg ser ut til å klare meg selv. På skolen prater jeg sjeldent med noen, så jeg vet ikke.

Er du i jobb`? Nei.

Fungerer du godt i jobb? Eller har det du beskriver skapt problemer for deg i skole og jobbsammenheng? Ja, jeg vil si jeg fungerer greit i jobb, i korte perioder. Spesielt når jeg er "oppe", da kan jeg bli ganske gira på arbeidet. Men det er vanskelig å stille opp når du egentlig ønsker å dø. Eller du har vært oppe hele natten for å illustrere barnebok. Og jeg går fryktelig fort lei, bytter jobb som andre bytter pokemonkort. Tror nok ikke jeg vil fungere i en vanlig jobb, nei. Håper jeg kan bruke kreativiteten min til å finne noe som passer for meg.

Du sier vel at selvmedisineringer var optimalt for deg, og du tror ikke noe annet vil fungere bedre

Kjenner du deg igjen av dette, så bør du ta deg en tur til legen. Om det er vits i en diagnose? ja i høyeste grad. I alle fall

om du kjenner deg igjen på det øverste jeg skrev. Samtidig så skriver du at du ikke går på noe nå, men da fungerer du da? Jeg sa jeg ikke ruser meg, ikke at jeg ikke går på noe. Tar hormoner, samt noen preparater for å få meg opp og ned. Samt et regime av koffein, melatonin og sunn mat. Tror hormonene er det som gjør mest nytte, det andre er bare for å stabilisere ytterligere. Føler jeg får kuttet av toppene som de beskriver, for hvis jeg slutter, så går jeg rett i mani fulgt av blandet/nestenpsykotisk episode og alvorlig depresjon.

Som sagt, så er jeg stort sett glad for å være slik, men det blir for intenst mange ganger. Nytter ikke å leve i en berg- og dalbane man ikke har mulighet til å stoppe. Før eller siden blir man kvalm og vil av.

Om du ikke fungerer så burde du vel søke hjelp. Så kan man diskutere ha som er normalt. Vårt samfunn er slik at er du ikke innenfor a-4 formatet så er du ikke normal. nei, om det skaper probleemer for deg, da skal d søke hjelp.

Så er det ikke alle so harr nok selvinnsikt til å se seg selv og de problmer div kan skape. Det er nettopp dette som er utfordringen. Fungerer jeg godt nok? Kommer jeg til å finne en jobb jeg fungerer bra i på sikt? Er jeg en belastning for foreldrene mine? Er de bekymret? Kommer det til å bli noe av planene jeg har og kommer jeg til å fullføre utdanningen? Jeg vet ikke. Har gode karakterer, men det tar lengre tid for meg fordi jeg er opptatt med følelseslivet og sideprosjekter. Brukte nesten 10 år på videregående skole, mens jeg stadig byttet jobb, reiste, tok kurs osv.

Er flink, men lever virkelig ikke opp til mitt fulle potensiale. Og da mener jeg ikke manisk "jeg kan bli verdenshersker"-potensiale. At jeg ville brukt normert tid, kanskje skrevet en bok, blitt noe "mellomstort". Men samtidig føler jeg at følelsene mine gir meg et fortrinn også, til og med i skolesammenheng. Har en fantasievne som ikke alle andre har.

Anonymous poster hash: b6f9a...c81

Om du er så syk at du ikke fungerer i studier/ jobb, kan en diagnose utløse trygderettigheter. Men det viktigste er jo at den kan gi deg muligheter tilå få hjelp og bli bedre.

Anonymous poster hash: 1df53...78a

Jeg fungerer dårlig i studier, middels i jobb. Har gode referanser, men klarer ikke å bli på et arbeidssted over tid. Har ennå ikke hatt behov for NAV, men så bodde jeg hjemme til jeg var godt voksen. Slet veldig med å bli uavhengig. Frykter den dagen jeg ikke får mer penger fra Lånekassen.

Så akkurat dokumentaren til Stephen Fry. Utrolig bra. Ga meg en liten tro på at jeg også fortjener å bli elsket og at det går an å være en god forelder, selv om man sliter på denne måten.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[AnonymBruker]

Jeg fungerer dårlig i studier, middels i jobb. Har gode referanser, men klarer ikke å bli på et arbeidssted over tid. Har ennå ikke hatt behov for NAV, men så bodde jeg hjemme til jeg var godt voksen. Slet veldig med å bli uavhengig. Frykter den dagen jeg ikke får mer penger fra Lånekassen. Så akkurat dokumentaren til Stephen Fry. Utrolig bra. Ga meg en liten tro på at jeg også fortjener å bli elsket og at det går an å være en god forelder, selv om man sliter på denne måten. Anonymous poster hash: d49a9...55e

Sm sagt, tror jeg du kunne hatt nytte av å søke hjelp. Det er jo ingen tvang, man gjør det for seg selv, for å få det bedre. Kan godt hende du har bipolar lidelse, slik du beskriver det.

Anonymous poster hash: 1df53...78a

[Gjest Inferno]

Med mindre det går utover deg på en slik måte at du trenger tilrettelegging i hverdagen (medisiner, jobb, etc.) er ikke en diagnose særlig positivt etter min erfaring.

[AnonymBruker]

Med mindre det går utover deg på en slik måte at du trenger tilrettelegging i hverdagen (medisiner, jobb, etc.) er ikke en diagnose særlig positivt etter min erfaring.

Du har nok rett. Det skal skje noe ganske drastisk før jeg går med på å ta litium, antipsykotika eller antidepressiva. Da mener jeg ikke selvmordstanker, impulsive turer til India eller tilpasningsproblemer. Mener fullstendig ruin av personlig økonomi, definitive brudd med virkeligheten eller andre alvorlige mangler i evnen til å ta vare på seg selv.

Hadde vært veldig greit å kunne sykemelde seg i blant eller å kunne forklare hvorfor jeg noen ganger gjør som jeg gjør, men jeg tror prisen av en diagnose er høyere enn vinningen. Derfor er planen å finne en arbeidsplass som er naturlig tilpasset meg. En jobb man kan være borte fra i perioder og jobbe dobbelt i andre, alt etter hvor humøret og motivasjonen ligger. Trenger bare å tjene til livets opphold og kanskje litt ekstra til sporadiske innfall.

Problemet er bare at jeg ikke vet om drømmejobben eksisterer eller om den er en manifabel.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[AnonymBruker]

Du burde ta en prat med bipolarforeningen for å få en realitetsorientering om hva det vil bety å få en diagnose, de vet mer enn oss tilfeldige på internetten. http://www.bipolarforeningen.no/

Anonymous poster hash: 06b0a...14c

[AnonymBruker]

Du burde ta en prat med bipolarforeningen for å få en realitetsorientering om hva det vil bety å få en diagnose, de vet mer enn oss tilfeldige på internetten. http://www.bipolarforeningen.no/

Anonymous poster hash: 06b0a...14c

Ja, det skal jeg gjøre. Takk.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

[Gjest Inferno]

Du har nok rett. Det skal skje noe ganske drastisk før jeg går med på å ta litium, antipsykotika eller antidepressiva. Da mener jeg ikke selvmordstanker, impulsive turer til India eller tilpasningsproblemer. Mener fullstendig ruin av personlig økonomi, definitive brudd med virkeligheten eller andre alvorlige mangler i evnen til å ta vare på seg selv.

Hadde vært veldig greit å kunne sykemelde seg i blant eller å kunne forklare hvorfor jeg noen ganger gjør som jeg gjør, men jeg tror prisen av en diagnose er høyere enn vinningen. Derfor er planen å finne en arbeidsplass som er naturlig tilpasset meg. En jobb man kan være borte fra i perioder og jobbe dobbelt i andre, alt etter hvor humøret og motivasjonen ligger. Trenger bare å tjene til livets opphold og kanskje litt ekstra til sporadiske innfall.

Problemet er bare at jeg ikke vet om drømmejobben eksisterer eller om den er en manifabel.

Anonymous poster hash: d49a9...55e

Det spørs også litt hvilken diagnose du har. Det er en forskjell på emosjonelt ustabil pf. og bipolar når det kommer til stigma. Bipolar er ganske godtatt, ettersom den er lettere å forholde seg til, mer forutsigbar og i større grad etter et mønster. Emosjonelt ustabil er for mange synonymt med en oppmerksomhetssyk kjerring med konstant PMS. Vet ikke om du har noen av disse, for all del, men det er heller ikke automatikk i at du får riktig diagnose - mange psykiatere hører bare selvmordstanker og humørsvingninger, spør litt om forholdet ditt til moren din, og stempler deg som emosjonelt ustabil.

Jeg fikk nesten emosjonelt ustabil kun på grunn av sinne, rastløshet og impulsivitet - jeg har aldri vært deprimert, villet ta selvmord eller fryktet å bli forlatt. Særlig kvinner får den diagnosen fort, og selv om du bare har "mulig emosjonelt ustabil" i journalen er det lett å se at helsepersonell alt har skrevet deg av. Det gjelder selvsagt ikke alle, men det er min erfaring, og jeg vet flere kan relatere til den også.