Hva er galt med meg? :-(

[AnonymBruker]

Jeg er så trøtt og utslitt. 26 år, student. På et studie jeg mistrives i, vel og merke...det er obligatorisk oppmøte, krav og mas, skole hver dag. Jobber i helgene, og av og til kveldsvakter etter skole..da er jeg ferdig 22.30. Jeg kjente allerede første året at jeg mistrives på skolen, men tenkte det ville bli bedre, folk jeg snakket med sa også at jeg burde gi det en sjangse. Nå sitter jeg her på 3. og siste året og har null energi og er utslitt. Jeg er ekstremt trøtt, uansett når jeg legger meg. Store problem med å stå opp. Har heldigvis en samboer som hjelper meg med det ofte vondt i hodet/ nakke/skuldre. Og muskelsmerter i kroppen. Spesielt i korsrygg, hofter og lår.

Jeg orker ikke være sosial, jeg har skubbet vennene mine lengre fra meg de årene jeg har gått på skole. Tanken på skulle være sosial gjør at jeg blir sliten. I helgene vil jeg bare slappe av og samle krefter. Jeg føler meg ikke deprimert, men jeg mistrives veldig med skolevalget. Nå er målet bare å fullføre.

Jeg har vært hos legen og tatt blodprøver. Alt var fint, men manglet D-vitamin. Det begynte jeg å ta i oktober. Hjelper litt.

Jeg har ikke barn heller...føler ikke det er akseptert å være så sliten som jeg er..jeg har liksom ikke noe grunn for det. Alle andre har jo jobber/studier.

Våknet akkurat fra middagshvil etter skolen...snart får jeg besøk av venninner, men føler meg så alt for lite opplagt til å ta i mot.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette. Måtte bare få det ut. Kanskje noen i lignende situasjon har råd?

Anonymous poster hash: 88fc7...39b

[AnonymBruker]

Har også konsentrasjonsvansker. Syns det kan være vanskelig å henge med i hverdagslige samtaler, faller lett ut. Og dårlig hukommelse, problematisk på skole, men også i hverdagen. Jeg glømmer avtaler hele tiden. :-( TS

Anonymous poster hash: 88fc7...39b

[Gjest Kim]

Det høres ut som om du er utbrent og muligens deprimert.

Har du snakket med fastlegen din om dette?

[AnonymBruker]

Har fortalt at jeg føler meg veldig trøtt og sliten. Det var da vi fant ut at jeg hadde D-vitaminmangel..det var i oktober. Men føler meg så i veien når jeg går til legen for å snakke om dette. Føler ikke deg dr "alvorlig" nok på en måte. Men tror jeg må ta det opp, det begynte for 3 år siden og har bare blitt verre og verre :-(

Anonymous poster hash: 88fc7...39b

[AnonymBruker]

Jeg ville gått til fastlegen på nytt og tatt en SKIKKELIG prat og bedt om (evt krevd) både en skikkelig fysisk sjekk, og også henvisning til psykolog. Har hatt det slik som deg, og har heldigvis en fastlege som ser hele mennesket. Slike plager du beskriver kan jo ha både psykiske og fysiske årsaker, men for din del vil jeg gjette at det kommer av en depresjon. Det kan slå ut i fysiske plager slik du beskriver.

Jeg fikk både fysisk sjekk og ble henvist til psykolog, og har nå et ukentlig opplegg som skal få meg tilbake i "normalt" gjenge igjen :-). Det har fungert veldig bra, så anbefaler deg å etterspørre det samme.

PS. Hvis legen din sier at du ikke er " alvorlig nok" plaget anbefaler jeg deg å henvise til et lavterskeltilbud som NAV tilbyr - og som mage leger ikke kjenner til. Det var gjennom det lavterskeltilbudet jeg fikk hjelp i starten, og der jeg fikk gratis psykologhjelp i 12 uker. Dette er et tilbud til mennesker som ikke er "syke" nok for vanlig psykolog.

Lykke til! <3

Anonymous poster hash: 26086...879

[Rainbow]

Jeg tolker symptomene dine som klassisk utbrenthet, dessverre. Det er nøyaktig sånn kroppen min oppførte seg, og lenge etter at jeg generelt følte meg frisk var det vanskelig med sosiale ting, for det krever så mye. Kunne bli utslitt av en rolig vennekveld, alle som prata rundt meg ble bare en dur...

Anbefaler deg å søke etter tråder her inne om utbrenthet, det er ganske mange. Vet også at det finnes noen blogger om utbrenthet.

Kroppen gir deg fysiske plager fordi den ikke får lov til å slappe av. Altså, det høres litt flåsete ut, men den viser slitenhetssignaler først, og når folk bare kjører på og ignorerer dem, må den gi hardere signaler for å få pause. Jeg pleide å få kraftige migreneanfall, for da MÅTTE jeg hvile. Problemet var at jeg fortsatte like hardt når det gikk over. Jeg var syk i tre år. Og det som gjorde meg frisk var hvile, disponere tiden med hensyn til hvile, aldri overbelaste, og greie å si nei til alle kravene. Jeg måtte slutte i jobben min for å greie det.

[Cammomille]

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å lytte til kroppen din. Jeg var som du, levde opp til alle andres forventninger, men gjorde ingenting jeg hadde glede av. Jeg trodde også jeg "bare" var sliten og at jeg var påvirket av vintermørket i en ny by lengre nord.

Jeg bare kjørte på, endte opp på akuttpsykiatrisk en uke. Totalt utbrent!! Fastlegen ble koblet inn via epikrisen derfra. Hun spurte flere ganger om jeg trengte noe mer, men jeg avslo. Tilslutt sa jeg ok til en henvisning og jeg har vært i tett behandling på DPS siden.

Sitter igjen med to diagnoser, nærmere tredve innleggelser i 2013, og et team på 10 mennesker som følger meg opp i hverdagen.

Jeg angrer på at jeg ikke bremset og lyttet til det kroppen prøvde å fortelle meg...