Hva gjør jeg galt?

[AnonymBruker]

Jeg har vært her på KG en stund nå. Og jeg har lest mange tråder om det samme, men ingen stemmer helt overens med min situasjon. Lager derfor en egen tråd og spør om råd fra dere.

Jeg og samboeren har vært sammen i 8 år og bodd sammen i snart 2. Vi er midt i 20-årene, og har det ganske så bra sammen.

Problemet ligger i sex-livet. De siste 6 mnd har vi nesten ikke hatt sex. Dette er fordi han ikke orker, ikke føler for det eller rett å slett ikke er kåt. Jeg respekterer dette, men nå begynner det å gå for langt. Siden jul har vi hatt sex 2 ganger.

Den første tiden av forholdet hadde vi sex hver dag, og da vi flyttet sammen hadde vi det fremdeles 2-3 ganger i uka, noe vi begge var svært fornøyde med.

Han gikk ned 20 kilo fra jan13-aug13. Jeg sliter fremdeles med mine, men jobber med det. Jeg har selvfølgelig trodd at han ikke lenger blir tent av meg, og at jeg ikke lenger er bra nok. Dette har vi snakket mye om, og han holder på sitt og sier han ikke vet hva som er grunnen.

Vi har snakket mye om dette problemet. Vi prøver å finne årsaker, sammen. Men det blir ikke til at vi kommer frem til noe, og "sølibatet" fortsetter.

Det har den siste måneden blitt vanskelig å snakke om det fordi jeg er frustrert og synes dette er veldig vondt. Han er også lei av å snakke om det, og har sagt at han ikke liker at jeg "gnir det inn". Jeg har forslått sexolog, men han synes vi skal "se det an" ift at det koster en del penger.

Vi legger oss skjelden samtidig da jeg har behov for flere timer søvn enn han. Den siste tiden har jeg grått meg selv i søvn, merker at jeg er nedfor og at situasjonen tar på.

Nå trenger jeg noen råd, da jeg ikke har noen venninner som jeg er komfortabel å dele dette med. Hva gjør jeg? Hvordan skal vi få det bedre?

Anonymous poster hash: 8c533...a51

[heleneharefrøk1]

Hei!

For det første så syne jeg det er trist at du har det og føler det slik! Disse følelsene du sitter med skulle du vært foruten.

I et forhold er kommunikasjon viktig, og som du skriver har du prøvd å ta dette opp noen ganger - uten hell. Det du kan prøve er å ligge frem saken fra en annen vinkel. Ikke spør han om hva som er HANS problem, men fortell han at dette har blitt et stort problem for DEG - og hvordan DU har det!

Da kan han ikke skyve det under en stol, og han "må" høre på deg. Når du legger frem saken fra din synsvinkel, så går det forhåpentligvis et lys opp for han! Si at du er deprimert, trist - og at du vil finne en løsning.

En ting er ihvertfall viktig å huske på - du er vakker, du er DEG - og ingen er som deg. Hvis han ikke respekterer deg og er villig til å hjelpe med dette bør du revurdere forholdet deres.

Men gi det et forsøk!

Ønsker deg masse lykke til.

[AnonymBruker]

Hei!

For det første så syne jeg det er trist at du har det og føler det slik! Disse følelsene du sitter med skulle du vært foruten.

I et forhold er kommunikasjon viktig, og som du skriver har du prøvd å ta dette opp noen ganger - uten hell. Det du kan prøve er å ligge frem saken fra en annen vinkel. Ikke spør han om hva som er HANS problem, men fortell han at dette har blitt et stort problem for DEG - og hvordan DU har det!

Da kan han ikke skyve det under en stol, og han "må" høre på deg. Når du legger frem saken fra din synsvinkel, så går det forhåpentligvis et lys opp for han! Si at du er deprimert, trist - og at du vil finne en løsning.

En ting er ihvertfall viktig å huske på - du er vakker, du er DEG - og ingen er som deg. Hvis han ikke respekterer deg og er villig til å hjelpe med dette bør du revurdere forholdet deres.

Men gi det et forsøk!

Ønsker deg masse lykke til.

Tusen hjertelig takk for at du tok deg tid til å skrive et svar! Dette setter jeg umåtelig stor pris på

Jeg skal gjøre mitt beste å prøve igjen, for jeg har prøvd å legge det frem på denne måten. Vi er egentlig ganske flinke til å kommunisere, men tror vi kanskje har snakket for mye om problemet vi ikke finner en løsning på. Vi har på en måte "snakket det ihjel".

Her om dagen fortalte jeg at jeg var nedfor og deprimert over dette, og han fortalte at han aldri har vært lykkeligere. Han har en flott samboer, han trives med studiene, har fått nytt og bedre jobbtilbud, vi skal flytte til større leilighet og han ser frem til tiden foran oss. Dette sier han med et stort glis, og da ble jo "mitt" problem med sex-livet bare en bagatell. Så snakket vi ikke mer om det.

Anonymous poster hash: 8c533...a51

[heleneharefrøk1]

Hmm.. Det er jo litt dumt ! For dette er et stort problem for deg, og det skal ikke bli gjemt bort. Det er jo veldig lett for han å si disse flotte tingene, for som du sier - blir ditt problem da " en liten sak ". Men det er jo en STOR sak for deg, og han burde lytte. Det går jo utover forholdet om man vil eller ikke..

Det høres ut som at dere har et veldig flott forhold, og da skal jo dere i teorien klare dere igjennom dette også. Tenk godt igjennom hva du sier ihvertfall. Prøv å ta han litt på samvittigheten. Da er det vanskeligere å avslå :-)