Tiarra Skrevet 29. januar 2014 #61 Skrevet 29. januar 2014 Nei. Kan ikke tenkte meg at jeg noen sinne ville klart å gjøre det. Jeg ville sett ungen som min egen, og jeg ville ikke gitt bort eget barn. De eldste barna mine bor nå med far, og jeg sliter med søvn om natten fordi jeg føler stor tomhet og savner dem så innmari mye, enda de kommer av og til til meg. Man kan jo diskutere om hvorvidt man blir knyttet til et nyfødt barn, men for meg er eget barn eget barn! Sånn cirka derfor. Håper søsteren din opplever lykken, enten ved å adoptere, får hennes biologisk barn, eller får annen måte å få ønske sitt om barn oppfylt!
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2014 #62 Skrevet 29. januar 2014 Dersom du ikke har fått barn selv ville jeg i alle fall ikke gjort dette, for da aner du ikke egentlig hva det innebærer. Hva er din søsters problem? Det går jo litt med saken å gjøre det også. Anonymous poster hash: f6293...fb7
--Dolly Duck-- Skrevet 29. januar 2014 #63 Skrevet 29. januar 2014 Jeg er utrolig glad i min søster, men jeg føler meg temmelig sikker på at jeg ikke ville klart å bære barnet til henne og mannen i min livmor i 9 måneder, for så å gi det fra meg, og stadig se det, fordi jeg ikke er barnets mamma, men tante. Ser for meg en fryktelig vanskelig situasjon.
SmallTalk Skrevet 29. januar 2014 #64 Skrevet 29. januar 2014 (endret) Nei, jeg kunne ikke gjort det. Svangerskap er ikke akkurat plankekjøring for min del, og jeg er ikke villig til å gjennomgå det for noen andres vinning. I tillegg så ville dette medført byråkratisk hodebry ut av dimensjoner. Barnet vil ikke kunne unnfanges i Norge og når barnet er født så vil det medføre en enorm papirmølle for at din søster skal kunne adoptere barnet. Du kan vel si ifra deg foreldreansvaret, men du får aldri sagt fra deg morskapet får og det vil f.eks være ditt navn som står på fødselsattesten. Endret 29. januar 2014 av SmallTalk
Jolene Skrevet 29. januar 2014 #66 Skrevet 29. januar 2014 Jeg kunne gjort det under følgende forutsetninger (skal sies at jeg ikke har en søster i det virkelige liv, men likevel): - Dersom det var min søsters og mannens egg og sperm - Selv var i et stabilt ekteskap - Hadde gått gravid selv og visste hva jeg gikk til Dersom dette ikke hadde vært på plass hadde jeg ikke engang vurdert det. Hadde per dags dato ALDRI sagt ja til noe sånt, spesielt fordi jeg ikke vet med sikkerhet om jeg skal ha egne barn. Ødelegger ikke kroppen for noen andre, men hadde jeg gått gravid i forkant hadde jo ikke det med kroppen vært et tema.
Hedgehog Skrevet 29. januar 2014 #67 Skrevet 29. januar 2014 Ts her Takk for alle svar. Jeg tenker at det ikke hadde blitt noe problem for meg å gjøre dette. Samtidig så er det bare 9 måneder av mitt liv, noe jeg ikke ser på som et tap siden jeg får oppfylle mitt søsters høyeste ønske. Også hadde det gjort meg veldig glad, over å ha hjulpet min søster. Dette er noe min søster ville ha fått glede av resten av livet sitt, mens det for meg bare hadde tatt 9 måneder for å gjennomføre det. Men, samtidig så har ikke jeg fått barn enda. Så det blir jo isåfall en stund til det kan bli gjennomført. Desverre begynner tiden å renne ut for min søster, hun føler at hun snart er for gammel til å bli mor. Takk igjen for alle svar. Anonymous poster hash: ea4e0...22d Nei og nei, dette kan du ikke vurdere før du har erfart det å faktisk føde ett barn! Du aner ikke hvilke bånd du knytter til det lille mennesket! Den ubeskrivelige kjærligheten kan du ikke bare slette etter å ha gitt h*n fra deg. Til tross for at det er din søster, så vil du alltid være moren til det lille barnet. 1
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2014 #68 Skrevet 29. januar 2014 Jeg er også (uforklarelig) ufrivillig barnløs etter år med prøving. Min søster tilbød å være eggedonor hvis jeg ønsket det og sa hun kunne gjerne vært surrogatmor med mitt egg hvis ikke det hadde vært av hensyn til hennes egen barn som var akkurat store nok til å skjønne dette med graviditet men ikke store nok til å forstå det med "å gi barnet vekk" - noe jeg har full forståelse for. Anonymous poster hash: c7d25...1a8 1
Gjest Riskjeks Skrevet 29. januar 2014 #69 Skrevet 29. januar 2014 Om jeg skulle vært sirrogatmor ville jeg vært det ovenfor noen fremmede sånn at jeg ikke så ungen igjen. Hadde vært alt for sårt å skulle være tante og ha i bakhodet at den ungen pæ en måte var min. Man knytter seg jo til en unge man har født selv. Hormoner vettu Det er slett ingen selvfølge. Jeg synes det er rart at så mange synes det er en himmelvid forskjell på å bære frem eget biologisk barn kontra søsterens biologiske barn. Det er jo egentlig ingen forskjell, utover at du vet at barnet er ditt biologiske (fra ditt egg) eller ikke. Det er ikke slik at man automatisk blir glad i et biologisk barn, men ikke en annens biologiske barn (som man føder selv). Det handler kun om kulturelle forestillinger om at man automatisk blir glad i egne barn, men ikke andres. Virkeligheten er mye mer kompleks. Vet man på forhånd at man ikke skal ha barnet, forholder man seg til det uavhengig av om barnet er biologisk ens eget eller ikke, og da er det fullt mulig å innstille seg på å gi bort barnet uansett opphav. Man må skille mellom forventede følelser og reelle følelser. Jeg kunne gjort det under følgende forutsetninger (skal sies at jeg ikke har en søster i det virkelige liv, men likevel): - Dersom det var min søsters og mannens egg og sperm - Selv var i et stabilt ekteskap - Hadde gått gravid selv og visste hva jeg gikk til Dersom dette ikke hadde vært på plass hadde jeg ikke engang vurdert det. Hadde per dags dato ALDRI sagt ja til noe sånt, spesielt fordi jeg ikke vet med sikkerhet om jeg skal ha egne barn. Ødelegger ikke kroppen for noen andre, men hadde jeg gått gravid i forkant hadde jo ikke det med kroppen vært et tema. Man ødelegger da ikke kroppen av å få barn... De fleste blir seende ut omtrent som før. 2
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2014 #70 Skrevet 29. januar 2014 Nei, æsj, det ville ha blitt for intimt å ta i mot min svogers sæd og min søsters egg. Grøss! Dessuten ville jeg ikke gjort det pga både etiske, følelsesmessige og medisinske grunner. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor folk er villige til å gå så langt for å skaffe seg biologiske barn. Synes det er moralsk forkastelig. Anonymous poster hash: ea40d...31e 1
Ciara Skrevet 29. januar 2014 #71 Skrevet 29. januar 2014 Jeg skulle ønske jeg hadde kunnet si ja til dette. Men etter å ha fått to barn vet jeg at jeg ville blitt knust av å gi fra meg et barn jeg hadde båret fram.
Jolene Skrevet 29. januar 2014 #73 Skrevet 29. januar 2014 Man ødelegger da ikke kroppen av å få barn... De fleste blir seende ut omtrent som før. Så man kan ikke risikere å få bredere hofter, slappere bryster, løsere hud på magen eller strekkmerker? Merkelig at mange får dette etter en graviditet da
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2014 #74 Skrevet 29. januar 2014 Så man kan ikke risikere å få bredere hofter, slappere bryster, løsere hud på magen eller strekkmerker? Merkelig at mange får dette etter en graviditet da Jo det kan man få, og da er det greit å få en "premie" i retur Noe man ikke hadde fått om man hadde gitt bort barnet. Anonymous poster hash: e9872...573
Gjest Riskjeks Skrevet 29. januar 2014 #75 Skrevet 29. januar 2014 Så man kan ikke risikere å få bredere hofter, slappere bryster, løsere hud på magen eller strekkmerker? Merkelig at mange får dette etter en graviditet da Blir kroppen "ødelagt" pga dette? Strekkmerker blekner og synes så og si ikke etter noen måneder (med mindre man får veldig mye, noe langt fra alle får), bredere hofter er i så fall snakk om et par centimeter, jeg klarer ikke å se problemet med akkurat det. Løsere hud på magen og slappere bryster trenger man ikke få, i alle fall ikke i noen stor grad. Dette har svært mye med arv å gjøre, så uansett lite å få gjort med. Blir du "ødelagt" av å få et surrogatbarn, blir du det jo av å få et eget også Selv har jeg absolutt ingen spor av å ha født barn når du ser meg påkledt (ingen overvekt, ingen slappere mage/pupper), uten klær kan man såvidt skimte noen små strekkmerker på brystene og øverst på lårene, men da må man virkelig se etter. Vil absolutt ikke si jeg er "ødelagt"... Og jeg er langt fra alene om dette.
Jolene Skrevet 29. januar 2014 #76 Skrevet 29. januar 2014 Jo det kan man få, og da er det greit å få en "premie" i retur Noe man ikke hadde fått om man hadde gitt bort barnet. Anonymous poster hash: e9872...573 Igjen, da hadde jeg måttet ha fått barn selv først for å kunne vurdert det. Er kroppen allerede merket er det ikke like farlig synes jeg. Blir kroppen "ødelagt" pga dette? Strekkmerker blekner og synes så og si ikke etter noen måneder (med mindre man får veldig mye, noe langt fra alle får), bredere hofter er i så fall snakk om et par centimeter, jeg klarer ikke å se problemet med akkurat det. Løsere hud på magen og slappere bryster trenger man ikke få, i alle fall ikke i noen stor grad. Dette har svært mye med arv å gjøre, så uansett lite å få gjort med. Blir du "ødelagt" av å få et surrogatbarn, blir du det jo av å få et eget også Selv har jeg absolutt ingen spor av å ha født barn når du ser meg påkledt (ingen overvekt, ingen slappere mage/pupper), uten klær kan man såvidt skimte noen små strekkmerker på brystene og øverst på lårene, men da må man virkelig se etter. Vil absolutt ikke si jeg er "ødelagt"... Og jeg er langt fra alene om dette. Jeg synes kroppen er det, fordi den er merket av en graviditet. Merket er kanskje et bedre ord for det i grunn.
Gjest Riskjeks Skrevet 29. januar 2014 #77 Skrevet 29. januar 2014 Igjen, da hadde jeg måttet ha fått barn selv først for å kunne vurdert det. Er kroppen allerede merket er det ikke like farlig synes jeg. Jeg synes kroppen er det, fordi den er merket av en graviditet. Merket er kanskje et bedre ord for det i grunn. Det er nå vel forskjell på merket og merket... Synes du har en merkelig holdning til dette - har man allerede født barn er det ikke så farlig med hvordan man ser ut? Jeg bryr meg ikke noe mindre om hvordan jeg ser ut nå enn før jeg fikk barn. Synes heller ikke at noen få, nesten usynlige strekkmerker betyr at kroppen min er "ødelagt". Svært mange får jo strekkmerker i puberteten - er man allerede ødelagt, da eller?
Ciara Skrevet 29. januar 2014 #78 Skrevet 29. januar 2014 Man kan se på kroppen min at jeg har fått barn, men føler meg overhodet ikke ødelagt av den grunn 1
AnonymBruker Skrevet 29. januar 2014 #79 Skrevet 29. januar 2014 Er frisk og rask og barnløs, kunne donert egg, men aldri båret frem barnet selv. Jeg ville blitt for knyttet til det, slitt med det i ettertid og hatt vanskelig for å være tante til et barn jeg selv bærte frem. Jeg er relativt rasjonell i de fleste situasjoner, klarer å beholde roen og bruke psyken aktivt for å bekjempe vonde følelser. Men dette hadde jeg ikke klart, aldri i livet. Jeg kunne derimot vurdert å gjøre det hvis jeg slapp å se barnet igjen noen gang. Tror dette er et lite utbredt fenomen nettopp pga. faren for psykiske komplikasjoner i ettertid, for begge familiemedlemmene. Anonymous poster hash: 57960...656
Gjest New_Girl Skrevet 29. januar 2014 #80 Skrevet 29. januar 2014 Jeg føler meg heller ikke ødelagt av graviditeten, men jeg hadde nok følt det annerledes dersom jeg ikke satt igjen med en baby. Hun er verdt strekkmerkene og arret etter keisersnittet. Vet ikke om jeg hadde tenkt sånn dersom jeg skulle gi fra meg babyen.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå