Far til barna mine har fått datteren imot meg....

[AnonymBruker]

Hvordan i all verden vet du det? For alt vi vet er det TS som vrir på virkeligheten.

Men det kan ikke vi vite. Jeg må selvsagt se historien fra ts sin side. Og jeg mener at dette er en klassisk psykopat. Man trenger ikke å være voldelig for å være psykopat, tvert i mot.

Anonymous poster hash: 37fe3...0d0

[AnonymBruker]

Hva er konkret grunnen til at hun synes du er en taper?, føler du holder noe tilbake her...

Anonymous poster hash: 67d53...3c2

[AnonymBruker]

trådstarter: Jeg mener at han psykisk misshandlet meg i forholdet, men han var lite fysisk voldelig, kun av og til ..... så brukte han fysisk makt mot meg...

Men det psykiske kan diskuteres, for han kjeftet på meg konstant, jeg tenkte å stikke men da gråt han så jeg gjorde det ikke. Men jeg burde ha stukket.... Så det er jo min feil at jeg ikke stakk...

Anonymous poster hash: a180d...fa7

[AnonymBruker]

trådstarter: Jeg mener at han psykisk misshandlet meg i forholdet, men han var lite fysisk voldelig, kun av og til ..... så brukte han fysisk makt mot meg...

Men det psykiske kan diskuteres, for han kjeftet på meg konstant, jeg tenkte å stikke men da gråt han så jeg gjorde det ikke. Men jeg burde ha stukket.... Så det er jo min feil at jeg ikke stakk...

Anonymous poster hash: a180d...fa7

Men hvorfor mener din datter at du er en taper?

Anonymous poster hash: 67d53...3c2

[AnonymBruker]

Faren vil ikke snakke mer med meg. Han vil ikke vite av meg mer for han er opptatt med ny kone skrev han. Og gidder ikke å snakke om ungene, dette får du fikse selv skrev han.

Datteren sendte sms til meg og skrev at hun brydde seg og elsker meg. Men hun anklager meg for bruddet. Hun mener at det var min feil at det ble brudd, for faren har sagt at jeg var et psykisk nervevrak som han brukte for mye tid på. Derfor måtte han gå for en annen kvinne som han nå elsker over alt på jord. Dette har han sagt til min datter. Men jeg sa: at hun må få tro på det faren sier hvis hun vil. Jeg elsker henne uansett, men det faren sier er feil skrev jeg. Hun skrev: jo det er rett, for pappa har alltid rett. Jeg sa : han har jo ikke rett å si sånne ting om meg. Jo sa hun. Okey... du får tro det, men herretter snakker vi om andre ting enn pappa. Det var hun enig i, men allikevel så sa hun at hun klarte ikke å få helt ifra seg det faren hadde sagt om meg.....

Huffda... hvordan skal jeg håndtere det? Føler meg rar jeg nå.... Men jeg elsker datteren uansett hva faren sier og hva datteren tror på.....

Anonymous poster hash: a180d...fa7

[Berit]

..Men jeg sa: at hun må få tro på det faren sier hvis hun vil. Jeg elsker henne uansett, men det faren sier er feil skrev jeg. ... Okey... du får tro det, men herretter snakker vi om andre ting enn pappa. Det var hun enig i, men allikevel så sa hun at hun klarte ikke å få helt ifra seg det faren hadde sagt om meg.....

Anonymous poster hash: a180d...fa7

Hadde jeg vært din 17 datter og mottatt det du der sa om at jeg får tro det jeg vil, men likevel sier du at det er feil, så hadde jeg følt at du sier dette for at DU vil føle deg bedre ved å få sagt at det er DU som har rett, det er DU som er god og snill og verdt å være med. Du fremhever med dette at faren til din datter har feil. Din datter har behov for at dere begge er gode og elsker henne, og hun trenger å elske og se opp til begge foreldrene. Du sier at du ikke vil snakke negativt om hennes far, og det er så viktig og riktig av deg. Men ser du at det er nettoppp det du gjør ved å si at han tar feil og du har rett? Uansett om han har feil, du trenger ikke å si det. Du må selvfølgelig si hvordan du ser på det, men trenger likevel ikke å si at han tar feil.

Vis at du vil forstå at det er vondt for henne at faren snakker stygt og nedsettende om deg. Si at du vil så gjerne gjøre det beste. Ikke forsvar deg med å si at ting ikke stemmer. Si noe positivt om faren. Noe positivt er det helt sikkert. Dere har skapt en flott datter sammen. La henne få vite det.

Endret 25. januar 2014 av Berit

[AnonymBruker]

Nå sa hun at hun ikke vil ha mer med meg å gjøre fordi hun husker meg som en elendig mor gjennom hele oppveksten. Hvor var du i oppveksten , sa hun. Du var en ego og var bare opptatt av deg selv og ikke oss barna, og dette blir du ikke tilgitt for , sa hun. Mens faren var der, og han gjør nesten alt rett i alt han gjør. Hufffffff jeg bryter helt sammen av dette.... Jeg gjorde alt jeg kunne for barna. Jeg elsket dem og jeg tok meg av dem og var med dem døgnet rundt. Huff... Vet ikke hva jeg skal gjøre nå... Men føler at hun sier det samme som faren sa til meg. Han sa slike ting og slengte negativt til meg hele oppveksten deres. Huff.... Og nå sier hun det samme om meg... Mens jeg brukte aldri tid på meg selv. Gjorde alt for barna .

Anonymous poster hash: a180d...fa7

[Medusa13]

Jeg føler med deg trådstarter. Du har fått flere dumme og usaklige svar her, men også en del bra. Det siste du må gjøre er å gå inn på en krangel/meningsutveksling med noen av dem. Det gjør bare vondt verre, og har absolutt ikke noe for seg. Når du blir møtt med kritikk fra en av de, så behold roen.

1) Hvis en av de kommer med en nedsettende bemerkning som at "du har alltid vært en dårlig mor" så gjenta det som blir sagt "så det du mener er at jeg alltid har vært en dårlig mor"...Fortsett videre

2) Men kan du husker vel den gangen da vi...... du husker vel den gangen du sa at jeg var verdens beste mor fordi jeg...(osv. osv)... Poenget er - trekk frem episoder som viser til det motsatte av det du beskyldes for.

3) Svar rolig at du ikke er enig i det som sies, og at det ikke har noe poeng å diskutere det.

Vanskelig men du MÅ bevare fatning og møte situasjonen med stoisk ro. Dette forventes ikke at du gjør, så reaksjonene tilbake kan bli overraskende. Trolig med taushet.

[AnonymBruker]

Ikke tekst mere med henne nå, men la hun få tid på seg til å sortere tankene. Slik jeg forstår det så bor hun hos faren? Da er hun trygg, og du kan konsentrere deg på å få ditt eget liv på beina igjen. Etter noen dager kommer hun nok krypende tilbake. Jeg har vært i samme situasjon som deg, der jeg fikk hele skylda for bruddet, og faren satte barna opp mot meg. De truet hele tiden med å flytte til han, og til slutt så jeg greit, da gjør vi det slik. Jeg ga faren beskjed om å kontakte skolen der han bor for å ordne skoleplass til dem, og ga han beskjed om å omorganisere jobbsituasjonen sin. Det endte med at han ble nødt å ringe jentene og si at dessverre så passer det dårlig at dere bor her, og at det er best dere bor med mamma. Det ble slutt på kritikken av meg, og maset om å flytte. De lærer etter hvert. Kanskje eksen din begynner å behandle sin nye dame på samme måten, og da vil datteren din se dette.

Anonymous poster hash: 61bff...179

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden bruddet? Jeg har litt vanskelig for å tro at dersom datteren din har bodd med deg i 15 år, og at du har ofret alt for henne i de 15 årene, at hun plutselig tror på farens historier....

Hvis så, så er det nok bare det at hun er tenåring og hormonene som raser, så vent til det går over. Har du vært en god mor for henne, så glemmer hun ikke bare det selv om faren sier det..

Anonymous poster hash: d301d...658

[AnonymBruker]

Er to år siden bruddet. Hvis hun synes at jeg har vært en dårlig mor så har det ihvertfall ikke vært med viten og vilje at jeg har vært det. For jeg elsket henne høyere enn meg selv. Men faren var ganske kritiserende på meg hele tiden. Han ville at jeg aldri skulle bruke fem minutter på meg selv engang. Og han var veldig vanskelig. Det jeg vet jeg gjorde galt det var å være i et forhold som jeg vanntrives i. Men jeg elsket barna, så jeg kan ikke forstå de ord hun har sagt. Jeg har ihvertfall aldri ment å være en dårlig mor om hun føler det sånn. Jeg ofret alt for barna.

Anonymous poster hash: a180d...fa7

[Gjest Akiko]

Det beste rådet er bok å legge vekk mobilen og ta et skritt tilbake. Fram og tilbake om gammelt grums redder ikke relasjoner. Skal dere snakke om dette så gjør det ansikt til ansikt som voksne.

[AnonymBruker]

Ja, jeg sa det til henne at om hun føler jeg ikke var der for henne i oppveksten, selv om jeg var fysisk tilstede, så må hun få føle det. Men jeg synes det var ufattelig trist å høre. Men nå henne om å forstå at jeg elsket henne og elsker henne. Og jeg kan ikke gjøre noe mer med det hun føler. Jo så hun. Hva da? Og så begynte hun å si: du er en taper og tror du jeg gidder å være hos deg som ikke var der for meg i oppveksten ? Pappa er den beste av dere. Og derfor gidder jeg ikke deg. Hun sa at lillebroren led av å ha meg som mor. Jeg spurte broren om hva han føler. Han sa at han visste at jeg elsker han og at han alltid har følt det. Og du vet at jeg vil bo hos deg mamma, sa han. Så godt å høre at min sønn føler noe annet. Men jeg elsker datteren og vil hun klandre meg for livet så får hun gjøre det. Men jeg kan ikke gjøre annet enn mitt beste, og jeg vil alltid elske henne. Føler faren har manipulert henne godt. Sønnen min er anderledes. Han sier at han ser på meg som en helt fantastisk mor.

Anonymous poster hash: a180d...fa7

[AnonymBruker]

Det som har skjedd før er forbi. Om hun følte meg som en elendig mor så må vi leve herfra. Jeg gjorde alltid mitt beste og forgudet henne og elsket henne! Og gjør det fortsatt.

Anonymous poster hash: a180d...fa7

[AnonymBruker]

Jeg har vært i dine sko, og startet en tråd, skal lete den opp og legge link her. Jeg som du har valgt å være anonym, ellers hadde jeg sendt deg en pm.

Ungdom i den alderen kan være grusomme, og jeg skal love deg jeg har grått bøttevis med tårer, og et par ganger vært så langt nede at alt bare var svart.... Min datter valgte å ta avstand fra meg i et par måneder, og det var grusomt! Jeg gråt meg i søvn hver natt den første tiden, og klarte ikke å se noe lyst, men tiden gikk og jeg respekterte hennes ønske om ingen kontakt. Dvs jeg sendte ingen meldinger, ringte,ikke eller noe. Det var tøft, særlig fordi jeg også hadde en eks som sa mye rart om meg, og datteren min ga meg skylden for absolutt alt. Jeg tar på meg min del av bruddet, kranglingen og problem påført min datter, men beskyldningene strakk seg ut over det. Jeg har mye kontakt med min datter nå, og vi er mye sammen når vi kan, men jeg har valgt å ikke ta opp beskyldningen.

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gi deg en lang og varm klem, fortelle deg at det blir bra og trøste deg. Ta tiden til hjelp, la datteren din få ro, ikke kontakt henne, men la henne komme til deg. Unnskyld henne med en kombinasjon av umodenhet og påvirkning fra faren, det går over og det blir bra! Hun vil finne ut av det på,sikt og danne sine egne upåvirkede meninger, og til slutt: hun elsker deg like høyt, uansett og alltid <3

Anonymous poster hash: cbb05...16b