Jeg skammer meg

[AnonymBruker]

Ja,som jeg skriver så skammer jeg meg.Over at jeg til tider sliter psykisk.Jeg har nok alltid hatt mye kontakt med følelseslivet mitt,uten at jeg nødvendigvis har gitt uttrykk for det til mine nærmeste.Den siste tiden derimot,har jeg blitt mer åpen om at jeg ikke alltid klarer å holde humøret,motivasjon og konsentrasjon oppe. Og med dette føler jeg meg nå mer sårbar,og redd for at andre skal utnytte det som for tiden(når jeg har en tøff periode)er en svakhet i meg.Den underliggende skammen i meg gjør at jeg føler meg underlegen sammenliknet med andre.Så nå angrer jeg på at jeg har vært åpen.Tenker at jeg burde holdt tankene for meg selv,for å beholde min integritet hos sjef på jobb(var nødt til å si det da jeg ble konfrontert med sykefravær) og i vennekretsen.Som sagt vet jeg at dette burde være skambelagt,og jeg har aldri selv dømt andre for deres psykiske lidelse. Er det andre her inne som har følt det på samme måte? Hvordan har dere eventuelt motarbeidet skammen?

Anonymous poster hash: 80142...ceb

[Froz1]

Ikke føl skam.

Jeg har angst og depresjon og når jeg forsto at jeg hadde en diagnose ble alt mye bedre fordi jeg var ikke "rar" men jeg hadde en sykdom. Jeg ble åpen om det, så godt som jeg kunne så folk kunne forstå min oppførsel og tankegang og jeg oppfordret folk å google det for å lese mer.

Det ble veldig viktig fordi folk i livet ditt kan forstå deg. Om du holder alt inne kan de tro alt skyldes andre ting som overlegenhet/sinne/sjalusi/aggressivitet.....++

Og om dine venner og familie virkelig er dine venner, vil de bare forstå deg

Vet ikke hvilken sykdom du har, men det gjelder for de fleste

[sunchilla]

Hei!

Jeg kjenner meg meget godt igjen i det du beskriver.

Noen ganger er det flott å være åpen, andre ganger bør man tenke seg om hva man ønsker at andre skal vite. Men å finne balansegangen er ikke alltid like enkel. Særlig dersom man har sterke følelser.

Når sjefen konfronterer deg med sykefraværet ditt, er det like greit å være åpen en gang for alle. Det vil komme frem til slutt likevel, og en sjef vil jo ha pålitelige ansatte. Å skjule noe som er ganske åpenlyst (fravær) blir jo feil, og det fører ikke noe godt med seg dersom man prøver å lyve om det.

Dessverre er det slik at mange sjefer kan bli skeptiske når en person forteller om problemer som kan føre til stort fravær. Men, har du en grei sjef, er det absolutt ikke noe i veien om du forteller at du synes det er vanskelig å fortelle om dine problemer.

Som deg, så føler jeg også skam. Innimellom i alle fall.

Men, samtidig er det viktig å snakke om slike ting dersom man en gang i fremtiden skal få vekk det store tabuet som er. Visste du at det før i tiden var tabubelagt å snakke om kreft? Man trodde at kreft var smittsomt og at man ikke burde være forsiktig når man befant seg i nærheten av de som hadde det?

Og at de med Downs syndrom ble plassert i egne hjem fordi de ble sett på som en ekstra byrde i samfunnet?

I dag vet man mye mer om kreft og Downs syndrom, og samfunnet er tilrettelagt for de som har disse utfordringene. Men, enda kan man oppleve at de med Downs syndrom blir satt i bås hos enkelte mennesker.

Heldigvis har åpenhet ført til at flere har fått mer forståelse og toleranse, og i dag er det LOV å være det man kaller "annerledes" i noens øyne.

Jeg anbefaler deg å være tro mot deg selv, og tørre å være stolt av den du er.

Som deg, så føler jeg også at det er skamfullt å skulle fortelle ærlig om "feilene" mine. Da blir man ofte sårbar og føler seg "naken". Men, har du tenkt over at veldig mange i dag faktisk sliter med de samme kompleksene men at de ikke tør å snakke om det?

Du har kommet et langt stykke på vei bare det å innrømme problemet ditt.

Forutsetningen til å gjøre noe med det du sliter med er mye større når du har kommet til det steget at du tør å innrømme at dette faktisk er en utfordring.

Kanskje kan sjefen tilrettelegge for deg?

Om du finner noen som kan hjelpe deg til å kartlegge fraværet ditt, så kanskje du finner årsaken til hvorfor du er så mye vekke?

Noen ganger må man bare "godta" at man har en sykdom (f.eks. psykisk) som fører til at man blir redusert i arbeidslivet. Og da er det reellt at man tar tak i problemet og søker hjelp. Det finnes flere muligheter til å omskolere seg, og få hjelp til å finne metoder til å komme videre. Men, man må tørre.

Og kanskje er det lurt at man neste gang føler for å være åpen, tenker over HVA man vil si, og HVORDAN? Det man ikke vil at folk skal vite, bør man heller ikke si. Og uansett om man føler at man vil fortelle noe, så kan man jo si det på en måte som ikke er for avslørende.

Vit at du ikke er alene om å ha det sånn. Og vit også at bare det med at du tør å være åpen kan føre til at andre ser opp til deg. Jeg tror nok at veldig mange sliter i stillhet. Og for dem er du et eksempel på at det er lov å være åpen om slike ting.

Husk at uten åpenhet, mindre forståelse.

Det er min mening

Håper du finner ut av det etterhvert og at sjefen din er forståelsesfull.

Du innehar mange ressurser som kan brukes til noe