Har jeg for mye bagasje?

[AnonymBruker]

Er ei jente på 25 år, høyere utdanning og har et barn. Fungerer sosialt, men sliter litt innimellom med negative følelser og tanker. Når jeg sier sliter, så mener jeg ikke at jeg sitter og gråter hele tiden eller er fullstendig nervevrak, men jeg har opplevd mye vondt og det vil være ren løgn å si at det aldri preger meg negativt. Jeg skjønner at det kan være slitsomt å etablere et kjærlighetsforhold til noen med såkalt "mye bagasje", men jeg kan ikke endre fortiden min eller at jeg tenker på de vonde tingene innimellom. Jeg mener selv at jeg har kommet meg svært godt ut av det hele og at jeg har blitt et mer sterkt, reflektert og empatisk menneske, men samtidig vet jeg at veldig mange vil rygge flere kilometer bakover om de får vite hva jeg har opplevd og hvilket liv jeg har bak meg.

Jeg har vært i 3 forhold, alle varte ca 2-3 år og alle var destruktive. Jeg har nå vært singel i ca 2 år og begynner å tenke litt. Er jeg "skada"? Finnes det håp i å finne en god mann eller er det bare å gi opp? Finnes det noen som kan se forbi fortiden min og heller se den personen jeg har utviklet meg til å bli, og som kan se det positive med bagasjen jeg har?

Jeg, som mange andre, håper på å finne meg en som kan elske meg like høyt som jeg elsker tilbake, men jeg synes det er så utrolig vanskelig.

Kort sagt, siden detaljene kan skrives trilogi om, så har jeg vært rusmisbruker og var i ganske stygge miljøer hvor jeg både var vitne til samt opplevde mye smerte. Jeg har blitt voldtatt opptil flere ganger i tillegg til å ha vært noe promiskuøs. Dette fordi jeg kurerte seksuell smerte med å ha mer ufølsom sex, noe selvdestruktiv atferd. Jeg har mistet venner i stygge ulykker og andre tragiske dødsfall, og jeg har aldri blitt elsket på "riktig" måte. Alle har utnyttet meg og drevet med fysisk eller psykisk mishandling.

OG, viktigst. Dette er et totalt tilbakelagt kapittel og livet mitt er nå veldig endret. Ville bare fortelle litt siden jeg vet noen vil si "kommer jo an på hvilken type bagasje", "det er vanskelig å svare når vi ikke vet nøyaktig hvordan fortid du har" osv osv.

Så, er dette håpløst? Skal jeg bare gi opp? Må jeg finne en partner som også er "skada"?

Håper på seriøse svar, da dette er noe jeg har tenkt en del på.

Anonymous poster hash: bc351...b86

[Gjest stian86]

Om eg hadde blitt glad i en jente med mye bagasje så hindrer ikke det meg og innlede noe. Så ikke mist troen. Du kan finne en mann som liker deg for den du er, dette hadde hvertfall ikke hindret meg om jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv.

[AnonymBruker]

Om eg hadde blitt glad i en jente med mye bagasje så hindrer ikke det meg og innlede noe. Så ikke mist troen. Du kan finne en mann som liker deg for den du er, dette hadde hvertfall ikke hindret meg om jeg hadde funnet kvinnen i mitt liv.

Så bra du tenker sånn, Stian! Virker ikke som det er så mange som gjør det. Folk flest skyr alt som i det hele tatt kan minne minimalt om litt vanskeligheter, eller jenter som ikke har vært dydsmønstre. De fleste ønsker å bruke oss andre som sexleketøy.

TS

Anonymous poster hash: bc351...b86

[Nettinettet]

Jeg tror egentlig ikke det er så mange som har noe i mot baggasje. Det jeg tror skremmer mange er fokuset på baggasjen. At man har behov for å snakke om det og bruker det som en unnskyldning for at man er sånn og sånn..

Fortiden din er fortiden din, du har tatt tak i deg selv og har et velfunmgerende liv i dag. La det hele ligge og ikke la det være en del av deg ved å involvere det i nåtiden. Vær stolt over den du er i dag og fokuser på det

Endret 24. januar 2014 av Nettinettet

[AnonymBruker]

For enkelte er dette for mye bagasje. Men jeg tror absolutt det er mulig å finne noen. Kanskje prøve å finne noen gjennom andre kanaler enn dating sider og byen. Du trenger ikke nødvendigvis finne en som er "skadet" men det kan jo være en som er på noe lunde samme nivå som deg. Det er nok vanskelig å treffe en nyskilt advokat akkurat. Men kanskje en hyggelig arbeidsløs fyr som du treffer gjennom aktiviteter hos Nav? (hvis du er arbeidsløs da).

Anonymous poster hash: 7d440...459

[AnonymBruker]

Er ikke helt enig med Ab over her!!

Det handler absolutt ikke om hva man jobber med eller sånne ting! Det handler om å finne en person som faktisk er empatisk og har medfølelese for andre folk, og slike finnes det faktisk en god del av! Hvis jeg hadde møtt en mann som hadde vært igjennom veldig sterke ting, og faktisk hadde klart å komme seg ut av det, så hadde jeg sett på han som veldig sterk! Stå på, du finner nok noen som fortjener deg

Lykke til!

Anonymous poster hash: 18cec...e99

[AnonymBruker]

Så bra du tenker sånn, Stian! Virker ikke som det er så mange som gjør det. Folk flest skyr alt som i det hele tatt kan minne minimalt om litt vanskeligheter, eller jenter som ikke har vært dydsmønstre. De fleste ønsker å bruke oss andre som sexleketøy.

TS

Anonymous poster hash: bc351...b86

Holdninger som dette får varsellampene til å blinke langt mer enn bagasjen du beskriver. Det du beskriver i ditt første innlegg ser jeg på som uproblematisk hvis jeg skulle innledet et forhold med deg. Det kan være utfordrende, men er ikke noe jeg ikke tror jeg kunne tilpasset meg og levd med. Skal du komme deg skikkelig på fote (eller holde deg der) kan du ikke gå rundt og behandle de du møter i ditt nye liv med samme skepsis som den berettigede skepsisen du hadde til de du møtte i ditt gamle.

Det er ikke sånn at "de fleste" bare ønsker sexleketøy. Sikkert i noen miljøer, men ikke blant vanlige folk. Det er naturligvis ikke din feil at du har vært i destruktive forhold med menn som har vært alt annet enn snille og greie, det skyldtes vel livssituasjon mer enn noe annet. Men det utvalget menn du har møtt er ikke representativt. På den ene siden mener du at miljøet ditt er så langt ute på kanten av samfunnet at det kan være en dealbreaker at du en gang i tiden var der, men på den annen side konkluderer du med hva folk flest ønsker basert på et så smal og ressurssvak gruppe. Da tror jeg du er på villspor. Ikke fordi jeg blir såret, men fordi jeg oppriktig tror at den skepsisen vil ta livet av forhold ganske kjapt.

Så er det selvsagt ikke helt unaturlig at du kanskje har fått et litt forvrengt syn på folk og normalitet etter det du har opplevd. Det er naturlig og forståelig. Samtidig er det skadelig, og det er noe jeg tror du bør forsøke å kvitte deg med. Sunn skepsis til folks intensjoner her og der er fint, men å kunne konkludere klart og tydelig med at folk flest bare ønsker å utnytte deg er usunt, enten det er naturlig eller ikke. Skal du virkelig komme deg ut av fortiden din må du nesten finne en normal balanse mellom sunn skepsis og ufortjent mistenksomhet.

Men som sagt, fortiden din alene ødelegger ikke. Du virker sympatisk og oppegående, og jeg ser ikke hvorfor jeg skulle avvist noe romantisk forhold til deg basert på at du har vært i et tøft miljø og kommet deg ut av det. Jeg er en mannlig advokatfullmektig på din alder, jeg er singel og vandrer rundt i hovedstaden. Det er nok av oss der ute. Nå møtes neppe akkurat du og jeg, men jeg ser ingen grunn til at du skal gi opp kjærligheten.

Anonymous poster hash: 21a0c...e2d

[Nettinettet]

Holdninger som dette får varsellampene til å blinke langt mer enn bagasjen du beskriver. Det du beskriver i ditt første innlegg ser jeg på som uproblematisk hvis jeg skulle innledet et forhold med deg. Det kan være utfordrende, men er ikke noe jeg ikke tror jeg kunne tilpasset meg og levd med. Skal du komme deg skikkelig på fote (eller holde deg der) kan du ikke gå rundt og behandle de du møter i ditt nye liv med samme skepsis som den berettigede skepsisen du hadde til de du møtte i ditt gamle.

Det er ikke sånn at "de fleste" bare ønsker sexleketøy. Sikkert i noen miljøer, men ikke blant vanlige folk. Det er naturligvis ikke din feil at du har vært i destruktive forhold med menn som har vært alt annet enn snille og greie, det skyldtes vel livssituasjon mer enn noe annet. Men det utvalget menn du har møtt er ikke representativt. På den ene siden mener du at miljøet ditt er så langt ute på kanten av samfunnet at det kan være en dealbreaker at du en gang i tiden var der, men på den annen side konkluderer du med hva folk flest ønsker basert på et så smal og ressurssvak gruppe. Da tror jeg du er på villspor. Ikke fordi jeg blir såret, men fordi jeg oppriktig tror at den skepsisen vil ta livet av forhold ganske kjapt.

Så er det selvsagt ikke helt unaturlig at du kanskje har fått et litt forvrengt syn på folk og normalitet etter det du har opplevd. Det er naturlig og forståelig. Samtidig er det skadelig, og det er noe jeg tror du bør forsøke å kvitte deg med. Sunn skepsis til folks intensjoner her og der er fint, men å kunne konkludere klart og tydelig med at folk flest bare ønsker å utnytte deg er usunt, enten det er naturlig eller ikke. Skal du virkelig komme deg ut av fortiden din må du nesten finne en normal balanse mellom sunn skepsis og ufortjent mistenksomhet.

Men som sagt, fortiden din alene ødelegger ikke. Du virker sympatisk og oppegående, og jeg ser ikke hvorfor jeg skulle avvist noe romantisk forhold til deg basert på at du har vært i et tøft miljø og kommet deg ut av det. Jeg er en mannlig advokatfullmektig på din alder, jeg er singel og vandrer rundt i hovedstaden. Det er nok av oss der ute. Nå møtes neppe akkurat du og jeg, men jeg ser ingen grunn til at du skal gi opp kjærligheten.

Anonymous poster hash: 21a0c...e2d

Ville bare si at det var et veldig bra innlegg som mange burde ta lærdom av

[AnonymBruker]

Er ei jente på 25 år, høyere utdanning og har et barn. Fungerer sosialt, men sliter litt innimellom med negative følelser og tanker. Når jeg sier sliter, så mener jeg ikke at jeg sitter og gråter hele tiden eller er fullstendig nervevrak, men jeg har opplevd mye vondt og det vil være ren løgn å si at det aldri preger meg negativt. Jeg skjønner at det kan være slitsomt å etablere et kjærlighetsforhold til noen med såkalt "mye bagasje", men jeg kan ikke endre fortiden min eller at jeg tenker på de vonde tingene innimellom. Jeg mener selv at jeg har kommet meg svært godt ut av det hele og at jeg har blitt et mer sterkt, reflektert og empatisk menneske, men samtidig vet jeg at veldig mange vil rygge flere kilometer bakover om de får vite hva jeg har opplevd og hvilket liv jeg har bak meg.

Jeg har vært i 3 forhold, alle varte ca 2-3 år og alle var destruktive. Jeg har nå vært singel i ca 2 år og begynner å tenke litt. Er jeg "skada"? Finnes det håp i å finne en god mann eller er det bare å gi opp? Finnes det noen som kan se forbi fortiden min og heller se den personen jeg har utviklet meg til å bli, og som kan se det positive med bagasjen jeg har?

Jeg, som mange andre, håper på å finne meg en som kan elske meg like høyt som jeg elsker tilbake, men jeg synes det er så utrolig vanskelig.

Kort sagt, siden detaljene kan skrives trilogi om, så har jeg vært rusmisbruker og var i ganske stygge miljøer hvor jeg både var vitne til samt opplevde mye smerte. Jeg har blitt voldtatt opptil flere ganger i tillegg til å ha vært noe promiskuøs. Dette fordi jeg kurerte seksuell smerte med å ha mer ufølsom sex, noe selvdestruktiv atferd. Jeg har mistet venner i stygge ulykker og andre tragiske dødsfall, og jeg har aldri blitt elsket på "riktig" måte. Alle har utnyttet meg og drevet med fysisk eller psykisk mishandling.

OG, viktigst. Dette er et totalt tilbakelagt kapittel og livet mitt er nå veldig endret. Ville bare fortelle litt siden jeg vet noen vil si "kommer jo an på hvilken type bagasje", "det er vanskelig å svare når vi ikke vet nøyaktig hvordan fortid du har" osv osv.

Så, er dette håpløst? Skal jeg bare gi opp? Må jeg finne en partner som også er "skada"?

Håper på seriøse svar, da dette er noe jeg har tenkt en del på.

Anonymous poster hash: bc351...b86

been there done that. (men jeg har ikke barn da) aldri hatt problemer med å få meg type ihvertfall

Anonymous poster hash: efb40...03a

[AnonymBruker]

Ville bare si at det var et veldig bra innlegg som mange burde ta lærdom av

Hyggelig å høre

Anonymous poster hash: 21a0c...e2d