mannens skuffende oppførsel rundt pappas død

[fruenge]

Jeg har akkurat mistet faren min og i den forbindelsen har keg ettelyst støtte fra min mann, men han har ikke klart å gi med det. Han var med på begravelsen og jeg så han slet med sorgen. Vi har vært gift i 13 år, så han rakk å bli godt med min kjære far.

Det som skal skje i nærmeste framtidig er urnenedsettelse. Da vil ikke mannen være med, og han har ikke gitt noen god forklaring. Og her sittet jeg og er veldig veldig skuffet, Jeg trodde det å gifte seg var å være sammen og støtta hverandre i tykt og tynt godt og ondt. Hvordan hadde du reagert dersom din mann/ samboer gjennom mange år ikke ville være med på kirkegården når urnen skulle settes ned? Takknemlig for tilbakemelding.

[AnonymBruker]

Kan det være at han synes det er for tøft å være med på det? Eller er det fordi han bare ikke vil? Synes du skal forsøke å få det avklart.

Min far ble ikke med på min bestemors begravelse (hans svigermor) rett og slett på grunn av familiefeide. Det var litt rart at han ikke var der, men det gikk jo bra.

Anonymous poster hash: efbb5...394

[Luckiness]

Kanskje du bør høre med han om det er en grunn til at han ikke ønsker å delta i urnenedsettelsen? Det er ikke alle som pleier å delta i slikt. Og kanskje noen ikke synes det er behagelig å gå på gravplasser. Kanskje din mann føler at begravelsen til din far dekket hans "behov" i forhold til å ta farvel med din far? Regner med de fleste urnenedsettelser skjer på dagtid, kanskje han vet at han likevel ikke kommer til å få fri fra jobb?

Du bør i hvertfall prate med han om det er noen grunn til at han ikke ønsker å delta og få frem at du ønsker å ha han der som en støtte.

[fruenge]

men jeg har etterlyst så mange ganger gjennom sykdomsperioden ar jeg trengte støtte og fått minimalt. Jeg synes det må kunne være mulig at man i en sådan situasjon setter sine egne ønsker tilside ig faktisk søtter den som har mistet sin kjære

[Gjest Gjest]

Folk takler sorg forskjellig.

[globalagogo]

Folk takler sorg forskjellig. Syns du er litt urimelig som prøver å tvinge ham med

[Gjest Evans]

Du må nesten høre med han hva som er årsaken til at han ikke ønsker å bli med. Så er det jo også lov å si at du ikke føler han støtter deg noe særlig, og spørre om det er grunn til det.

[Gjest åffårno]

men jeg har etterlyst så mange ganger gjennom sykdomsperioden ar jeg trengte støtte og fått minimalt. Jeg synes det må kunne være mulig at man i en sådan situasjon setter sine egne ønsker tilside ig faktisk søtter den som har mistet sin kjære

Folk takler sorg forskjellig. Syns du er litt urimelig som prøver å tvinge ham med

I en sånn situasjon slipper man alt man har i hendene og gjør hva man kan for å være tilstede på den måten partneren trenger.

Begravelse og urnenedsettelse/askespredning er selvsagt å være med på - minnestund, på begravelsesbyrået, på syning, hjelpe til med utvask av dødsbo, pakke ned ting, rydde i alt, trøste og legge egne behov helt til side.

Det skulle bare mangle når den man elsker er i livskrise.

Det er ikke urimelig, det kalles å forvente normal grad av empati og evnen til å være uselvisk selv når det gjør vondt.

[Athene]

Jeg reagerer ofte på sorg med å virke følelseskald. Jeg dropper helst begravelsen, og vil i alle fall ikke snakke om følelser. Har nok med meg selv. Og gråter ikke.

Det er verken rasjonelt eller omtenksomt med tanke på de rundt meg. Men sorg er ikke rasjonelt.

Det er ikke så mye annet å gjøre enn å forsøke å snakke sammen. Og innse at man er forskjellige.

[AnonymBruker]

Han sørger åpenbart veldig selv. Da bør du ikke tvinge ham med. Du kan godt si til ham at han nok vil angre på det i fremtiden, det at han ikke ble med på en så viktig ting, for det tror jeg stemmer, men han har det tydeligvis tungt selv. Det må han få lov til.

Anonymous poster hash: 47644...ea9

[Majott]

I en sånn situasjon slipper man alt man har i hendene og gjør hva man kan for å være tilstede på den måten partneren trenger.

Begravelse og urnenedsettelse/askespredning er selvsagt å være med på - minnestund, på begravelsesbyrået, på syning, hjelpe til med utvask av dødsbo, pakke ned ting, rydde i alt, trøste og legge egne behov helt til side.

Det skulle bare mangle når den man elsker er i livskrise.

Det er ikke urimelig, det kalles å forvente normal grad av empati og evnen til å være uselvisk selv når det gjør vondt.

Enig. Sånne ting er en selvfølge.

Selv om man føler sorg selv, så er man med på det som kreves i slike situasjoner.

[Gjest Corto Maltese]

Jeg synes du overdriver.

[Gjest Blanchefleur]

Jeg har akkurat mistet faren min og i den forbindelsen har keg ettelyst støtte fra min mann, men han har ikke klart å gi med det. Han var med på begravelsen og jeg så han slet med sorgen. Vi har vært gift i 13 år, så han rakk å bli godt med min kjære far.

Det som skal skje i nærmeste framtidig er urnenedsettelse. Da vil ikke mannen være med, og han har ikke gitt noen god forklaring. Og her sittet jeg og er veldig veldig skuffet, Jeg trodde det å gifte seg var å være sammen og støtta hverandre i tykt og tynt godt og ondt. Hvordan hadde du reagert dersom din mann/ samboer gjennom mange år ikke ville være med på kirkegården når urnen skulle settes ned? Takknemlig for tilbakemelding.

Det å støtte hverandre i tykt og tynt går begge veier. Hvis han ikke har lyst til å være med så bør du respektere det, mennesker sørger på forskjellige vis. Om noe så er nok du den mest egoistiske her, det er din far, ikke hans.

[Gjest Mupsi]

Høres ut som mannen din er helt knust og ikke greier å gi deg omsorg fordi han har nok med å takle sorgen på egenhånd. Hadde din far og mannen din et bra forhold?

Endret 20. januar 2014 av Mupsi

[AnonymBruker]

Jeg opplevde denne følelsen mot min partner for 1 år siden, vi har vært sammen i 11 år, og barndomskatten min gikk bort på en sørgelig måte. Jeg følte meg alene i sorgen. Muligens mange tenker at det er veldig annerledes, å miste sin far. Men poenget er ikke hva som er verst, poenget mitt er at jeg følte en sterk sorg en periode og følte at partneren min skapte ekstra store utfordringer for meg i prosessen.

Men det har vi snakket ut om, og jeg har tilgitt han fullstendig. Han mente selvsagt ikke å bringe frem slike følelser.

Anonymous poster hash: 74bd9...e2d

[globalagogo]

I en sånn situasjon slipper man alt man har i hendene og gjør hva man kan for å være tilstede på den måten partneren trenger.

Begravelse og urnenedsettelse/askespredning er selvsagt å være med på - minnestund, på begravelsesbyrået, på syning, hjelpe til med utvask av dødsbo, pakke ned ting, rydde i alt, trøste og legge egne behov helt til side.

Det skulle bare mangle når den man elsker er i livskrise.

Din og flere andres mening, men noen er uenige. Det er ikke bare hun som har det fælt i denne situasjonen. Utrolig leit at familiemedlemmer dør, men folk takler sorg og følelsene rundt det hele forskjellig. Jeg mener da at også hun bør støtte sin mann, ikke bare omvendt.

Endret 20. januar 2014 av vestia

[oeas]

Begravelse og urnenedsettelse/askespredning er selvsagt å være med på

Snakk for seg selv da. Det er ingenting som er skrevet i stein. Folk er forskjellig, og håndterer slike ting ulikt. Det oppstår først problemer når folk (som deg) begynner å bli kategorisk.

[Gjest åffårno]

Snakk for seg selv da. Det er ingenting som er skrevet i stein. Folk er forskjellig, og håndterer slike ting ulikt. Det oppstår først problemer når folk (som deg) begynner å bli kategorisk.

Jeg tror mange av de som opplever dette selv føler sorgen forsterkes kraftig av manglende støtte fra den de venter mest av, og at de opplever en enorm skuffelse som for mange kan være vanskelig å tilgi.

Jeg lurer på om de som så enkelt sier "ja, folk er forskjellige" selv har senket kisten til sine aller nærmeste(søsken/foreldre) eller spredt asken selv - og samtidig har opplevd en partner som ikke har villet støtte dem underveis.

Det kan godt hende, men jeg finner det underlig at noen skal måtte stå der helt alene og kjenne på skuffelsen samtidig som de gjennomgår noe av det tøffeste i livet sitt.

Jeg personlig ønsker en partner som ikke gjør ting mer vanskelig for meg, og det ville aldri falt meg inn å skuffe noen jeg var glad i så til de grader.

Jeg ser det som en selvfølge å stille opp for partnere og venner når livet er som mest vanskelig, og dødsfall er definitivt for de fleste ett av de øyeblikkene.

Hvorfor gjøre livet til noen ekstra vanskelig akkurat da, tenker jeg.

Og ja, jeg vet det ikke er lett å stå i samme rom som døde mennesker man er glad i - for å vente på at ambulansen skal hente den døde kroppen/se et dødt menneske ligge i en kiste, eller skulle hjelpe noen med å rydde ut et helt hus av minner - men det er nok aller mest vanskelig for de som faktisk er nærmest. Så man tar seg sammen, og er der for den det gjelder.

Og da spør iallefall ikke jeg meg selv om hva mine behov er. Det må jo være det siste stedet noe handler om meg.

At folk er forskjellige er simpelthen en bortforklaring for manglende evne til å virkelig stille opp når det er tyngst - en kvalitet mange mennesker setter stor pris på.

[Majott]

Jeg tror mange av de som opplever dette selv føler sorgen forsterkes kraftig av manglende støtte fra den de venter mest av, og at de opplever en enorm skuffelse som for mange kan være vanskelig å tilgi.

Jeg lurer på om de som så enkelt sier "ja, folk er forskjellige" selv har senket kisten til sine aller nærmeste(søsken/foreldre) eller spredt asken selv - og samtidig har opplevd en partner som ikke har villet støtte dem underveis.

Det kan godt hende, men jeg finner det underlig at noen skal måtte stå der helt alene og kjenne på skuffelsen samtidig som de gjennomgår noe av det tøffeste i livet sitt.

Jeg personlig ønsker en partner som ikke gjør ting mer vanskelig for meg, og det ville aldri falt meg inn å skuffe noen jeg var glad i så til de grader.

Jeg ser det som en selvfølge å stille opp for partnere og venner når livet er som mest vanskelig, og dødsfall er definitivt for de fleste ett av de øyeblikkene.

Hvorfor gjøre livet til noen ekstra vanskelig akkurat da, tenker jeg.

Og ja, jeg vet det ikke er lett å stå i samme rom som døde mennesker man er glad i - for å vente på at ambulansen skal hente den døde kroppen/se et dødt menneske ligge i en kiste, eller skulle hjelpe noen med å rydde ut et helt hus av minner - men det er nok aller mest vanskelig for de som faktisk er nærmest. Så man tar seg sammen, og er der for den det gjelder.

Og da spør iallefall ikke jeg meg selv om hva mine behov er. Det må jo være det siste stedet noe handler om meg.

At folk er forskjellige er simpelthen en bortforklaring for manglende evne til å virkelig stille opp når det er tyngst - en kvalitet mange mennesker setter stor pris på.

Signerer på det du sier her. Mener det samme.

[plix]

Kondolerer TS.

Ang din mann, kunne høres ut som han takler sorgen på den måten; ved å trekke seg unna. Det er nok sårt for deg, men helt normalt.