Verpus Skrevet 18. februar 2014 #41 Skrevet 18. februar 2014 Må si meg enig i denne, aldri tenkt over det jeg heller, men ser jo nå at man aldri må finne på å spørre noen om det. (Ikke det at jeg pleier å spørre folk om det, men jeg husker jeg gjorde det da venninna mi på 19 ble gravid..). Kanskje man blir mer hårsår på dette når man er gravid/eller har barn selv? Det kan hende man blir mer hårsår, ja. Kanskje det knyttes opp mot hvilket forhold de har fra før. Blir ikke like naturlig å spørre en som er gift har barn fra før f.eks. Kan tenke meg det er verst for de helt unge som planlegger fordi det er uvanlig å planlegge veldig tidlig, men om man har tatt det valget bør man stå for det også. Jeg husker jeg spurte en "halvvenninne" om det en gang. Vi har en felles veldig god venninne. Jeg spurte og hun svarte at det var et uhell sammen med hele historien om p-pillene. Fikk ikke noe inntrykk av at hun synes det var frekt. Hun som er felles venninne har heller ikke sagt noe.
Majott Skrevet 19. februar 2014 #42 Skrevet 19. februar 2014 Det kan hende man blir mer hårsår, ja. Kanskje det knyttes opp mot hvilket forhold de har fra før. Blir ikke like naturlig å spørre en som er gift har barn fra før f.eks. Kan tenke meg det er verst for de helt unge som planlegger fordi det er uvanlig å planlegge veldig tidlig, men om man har tatt det valget bør man stå for det også. Jeg husker jeg spurte en "halvvenninne" om det en gang. Vi har en felles veldig god venninne. Jeg spurte og hun svarte at det var et uhell sammen med hele historien om p-pillene. Fikk ikke noe inntrykk av at hun synes det var frekt. Hun som er felles venninne har heller ikke sagt noe. Med mine barn, som begge fikk barn under utdanning (den ene 20 år), så visste jeg at de planla det før de ble gravide. De fortalte begge at de tenkte på å få barn, og sto for den beslutningen. Jeg prøvde heller ikke å få dem til å endre mening, de er tross alt voksne. Men jeg la fram fordeler og ulemper med det å få barn tidlig, og under utdanning, utfra min egen erfaring. Jeg hadde nok vært bekymret om de kom og sa at det var et uhell, og at graviditeten ikke var planlagt. Det var mye bedre for meg som moren deres, at jeg visste at dette var gjennomtenkt og planlagt, at de hadde tenkt på økonomi, utdanning, jobb og forhold oppi dette, og mente at de skulle klare det fint. Ettersom de hadde det, så har jeg heller ikke bekymret meg noe særlig. Og de har også fått det til begge to. Det HAR vært tøft å være nybakt mor under utdanning, men det har gått bra, og de er gode mødre for barna selv om de har en travel hverdag. Nå har ikke vi som er foreldre til disse parene gitt så mye avlastning heller, ettersom alle er travle i hverdagen, så de har ikke fått det lettere fordi vi som deres foreldre tar over endel av jobben. De har klart det selv. Nå er ikke dette en skrytetråd av egne barn, det er en bekreftelse på at man får det til hvis man vil. Og desto større grunn til å stå for avgjørelsen med å få barn. (Men ikke forvent at foreldrene deres legger om hele livet sitt for å avlaste dere) Stå for beslutningen, og la foreldrene deres slippe å bekymre seg unødig for at dette skjedde plutselig og at dere ikke vet hvordan dette skal gå. Og det er som sagt litt dårlig gjort overfor både barnet, dere selv, og foreldrene deres at dere sier det var et uhell.
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå