Spisevegring . Ble du frisk?

[Anders42]

Hallo.

Jeg har fått vite den siste tiden at en nær slektning av meg har fått spisevegring , hun er 21 år og har alltid vært vanlig sunn jente. Hun har de siste årene hatt noen dårlige bekjentskaper og vært borti en del små livskriser , men har alltid virket positiv likevel. Hun var tidligere veldig omsorgsfull med de rundt henne , men har de siste årene blitt mer ego og oppmerksomhetskrevende. Jeg vet ikke alt som har skjedd rundt henne, men hun trenger hjelp, det er helt klart. Jeg så henne i går og nå er det ca 5 uker siden jeg så henne sist , hun har gått veldig ned i vekt, fra den sunne ,spenstige kroppsholdningen til en slapp,sammensunket skikkelse, blek og nesten knokklete i ansiktet, lurvete i klærne , fikk nesten sjokk. Via hennes aller nærmeste fikk jeg vite at hun har fått diagnose anorexi. Jeg pratet litt med henne om det i går kveld, hun er klar over hvor alvorlig det er , men hun klarer ikke å spise uten at hun blir kvalm og brekker seg , hun er veldig mye svimmel , orker nesten ingenting. Ja , dere forstår vel hva jeg snakker om , dere som vet litt om dette.

Noen her som har erfaringer med hva man kan gjøre ? Vi som er rundt henne... ? Jeg forstår at det ikke nytter å mase om spising, men hva gjør man , og hvordan ble DU eller de du kjenner frisk?

Jeg syns dette er en skremmende tilstand ..

[pantora]

Jeg synes først og fremst det er trist at du kaller henne ego og oppmerksomhetskrevende. At hun ikke lengre er "veldig omsorgsfull" mot de rundt seg har ikke noe med egoisme å gjøre - hun er tydeligvis syk og trenger hjelp.

[Gjest Blomst83]

Det du kan gjøre er å pakke bort tankene om at hun er ego.Jenta er tydligvis syk.

[Anders42]

Les bedre hva jeg skriver i stedet for å spy ut intetsigende vås, hun ble etter hvert mer ego og oppmerksomhetskrevende de seneste årene, men jeg relaterer det overhodet ikke til at hun nå er blitt syk .

Grunnen til at jeg skriver her inne om dette er for å få fornuftige tilbakemeldinger fra folk som har noe å komme med . Jeg er bekymret for henne og tenker at noen her inne kunne ha erfaringer av verdi.

[AnonymBruker]

Dette med alltid å være 'omsorgsfull og snill' harmonerer dårlig med å finne seg selv og sette egne grenser. Jeg fikk til stadighet tilbakemelding om at jeg var 'vanskelig' da jeg var yngre og forsøkte å finne mine egne veier, da jeg ikke lenger orket å ta ansvar for at mamma ikke tok livet av seg selv med piller f.eks. Jeg sier på ingen måte at det har vært et slikt ansvar hun bærer, men dette med at hun har gått fra å ha et positivt stempel til et negativt stempel, kan gjøre en god del med en person. Jeg vet- jeg har vært der selv.

Jeg synes derfor ikke du skal kimse av de som sier at du ikke skal kalle henne ego, at det kan ha tilknytning til anoreksiaen hennes er virkelig ikke usannsynlig.

Jeg begynte å spise mer da jeg frigjorde meg i større grad fra de som mente jeg var et dårlig menneske og begynte å omgi med med mer positive mennesker, men det var i grunn litt tilfeldig at jeg møtte dem. Om jeg ble frisk er jeg usikker på, jeg fikk det tilbake da familien min på nytt innhentet meg, men nå som jeg på nytt har 'stukket av', spiser jeg mer normalt igjen.

Anonymous poster hash: c2871...3f9

[AnonymBruker]

Jeg har selv slitt med spiseforstyrrelser, og det verste var når andre maste om at jeg måtte spise, så for guds skyld ikke gjør det! Det blir bare verre. Det er heller ikke særlig lurt å planlegge at "ikveld skal vi ha pizza og kake og is og godteri og masse brus" på det du selv tror jeg en diskre måte, fordi selv om en har spiseforstyrrelser, klarer man å gjennomskue alle forsøk på triks for å få personen til å spise mer/spise usunn mat. Virker som mange tror at de med spiseforstyrrelser er mennesker det er noe mindre med på alle mulig måter, men vi klarer faktisk å tenke vi også.

Anonymous poster hash: d5ee5...ab9

[AnonymBruker]

... Vil også legge til at det ikke nytter å true personen med spiseforstyrrelser, for å prøve å få h*n til å spise mer. Selv opplevde jeg ofte at dersom jeg ikke ville spise mer eller ikke forsynte meg av det usunne på bordet så fikk jeg høre at "nå må jeg spise det og det, for ellers må vi ringe til legen igjen i morgen" e.l. Slike ting gjør bare alt verre, og man føler seg mer utrygg.

Anonymous poster hash: d5ee5...ab9

[AnonymBruker]

Nr. 1. IKKE mas om mat og hva hun spiser osv.
Nr. 2. om hun spiser noe så lat som ingenting. Det er absolutt ingen som liker å bli beglodd mens de spiser. Og ikke følg etter henne på do eller si noe om hun går på do.

Nr. 3. Behandle hun som alle andre! Glem spiseforstyrrelsen og lat som at hun er den friske herlige jenta du liker.

Nr. 4. Hun må jo få hjelp. Det er det de nærmeste som må hjelpe henne med å få den hjelpen hun trenger! Ikke legg deg oppi det om hun ikke prater med deg om det. Det er også viktig at de som ser hun hver dag eller ofte tar del i behandlingen. Lærer hvordan de kan hjelpe videre.

Du skal behandle hun som du alltid har gjort, ikke forandre deg fordi hun har fått en sykdom.

Det er vondt å være syk og absolutt ingen behandler deg som før. Det er vondt at alle tråkker forsiktig rundt deg og er redde for å prate med deg. Ja, man har en sykdom. Ja, man har sine ting. Men mest av alt så ønsker man å være normal og bli behandlet normalt.

Dette er hvordan jeg har det med mine tanker og hvordan jeg ønsker å bli behandlet. Kan godt være at din slektning ønsker det annerledes, men det kan kun hun svare på. Så du får spørre, kanskje hun ikke vet. Da får du si at du velger å behandle hun som den snille jenta du kjenner så godt, men at hun må si i fra om du skal gjøre noe annerledes og at du ønsker å være der for henne.

Jeg tror at man kan bli bedre med riktig hjelp, men jeg tror at man alltid vil ha en psykisk sykdom med seg.

Anonymous poster hash: ad947...dfa

[miramis]

Jeg synes først og fremst det er trist at du kaller henne ego og oppmerksomhetskrevende. At hun ikke lengre er "veldig omsorgsfull" mot de rundt seg har ikke noe med egoisme å gjøre - hun er tydeligvis syk og trenger hjelp.

Bare fordi man er syk betyr ikke at man er et flott menneske. Kjenner både drittsekker og fantastiske mennesker som har hatt/har anoreksi.

[AnonymBruker]

Gi beskjed til legen/helsesøster om hvordan søstra di har det.

Anonymous poster hash: 1f0f6...3ea

[Gjest miaw]

Har slitt med det selv, i mange år. 100 % frisk idag

[Gjest Blomst83]

Les bedre hva jeg skriver i stedet for å spy ut intetsigende vås, hun ble etter hvert mer ego og oppmerksomhetskrevende de seneste årene, men jeg relaterer det overhodet ikke til at hun nå er blitt syk .

Grunnen til at jeg skriver her inne om dette er for å få fornuftige tilbakemeldinger fra folk som har noe å komme med . Jeg er bekymret for henne og tenker at noen her inne kunne ha erfaringer av verdi.

Det er da overhodet inetsigende vås.Det er et faktum. Og bare for å få det frem så sliter både jeg og pantora(som kom med nogenlunde lik komentar som meg) med alvorlig anoreksi.

[Gjest Blomst83]

Dette med alltid å være 'omsorgsfull og snill' harmonerer dårlig med å finne seg selv og sette egne grenser. Jeg fikk til stadighet tilbakemelding om at jeg var 'vanskelig' da jeg var yngre og forsøkte å finne mine egne veier, da jeg ikke lenger orket å ta ansvar for at mamma ikke tok livet av seg selv med piller f.eks. Jeg sier på ingen måte at det har vært et slikt ansvar hun bærer, men dette med at hun har gått fra å ha et positivt stempel til et negativt stempel, kan gjøre en god del med en person. Jeg vet- jeg har vært der selv.

Jeg synes derfor ikke du skal kimse av de som sier at du ikke skal kalle henne ego, at det kan ha tilknytning til anoreksiaen hennes er virkelig ikke usannsynlig.

Jeg begynte å spise mer da jeg frigjorde meg i større grad fra de som mente jeg var et dårlig menneske og begynte å omgi med med mer positive mennesker, men det var i grunn litt tilfeldig at jeg møtte dem. Om jeg ble frisk er jeg usikker på, jeg fikk det tilbake da familien min på nytt innhentet meg, men nå som jeg på nytt har 'stukket av', spiser jeg mer normalt igjen.

Anonymous poster hash: c2871...3f9

Nettopp!