Hva "krever" du av din partner?

[Frk.K]

Jeg har ingen av kravene du lister opp i hvert fall.

Det er nå opp til hver enkelt hva de ser i en partner før de eventuelt velger å bli seriøse.

[Nowayback]

Helt enig..

---

Jeg kan sette opp en liste da..

Dette foreventer jeg av en fremtidig partner:

1. Han skal holde på med utdanning / eller ha jobb.

2. Han skal ha fremtidsplaner.

3. Han skal ha egne interesser / venner, slik at vi ikke "gror" sammen, for er ingenting som irritere meg mer.

4. Han trenger ikke å spørre meg om han skal henge med venner eller få lov til å finne på noe, jeg er da ikke moren hannes. Men har vi planer, så forventes det at han holder de, med mindre han har en god grunn for å avlyse.

5. Når jeg er ute med venner, eller hva enn jeg gjør, så skal han ikke ringe eller sende melding hvert 5 minutt for å spørre hvem jeg er med, når jeg kommer hjem å hva vi gjør eller hvor jeg er. Det holder å spørre en gang.

6. Han skal kunne å rydde etter seg selv, som sagt, er ikke hannes mor eller personlige hushjelp for den del.

7. At vi kan kommunisere å være ærlig ovenfor hverandre, er det noe han irriterer seg over eller vil, så fortell meg om det, så kan vi ta det opp under en diskusjon.

8. Ikke et krav, men hadde vært et pluss: at han kan lage mat :D

Ellers så er det selvfølgelig det at han ikke skal være utro, men det sier jo seg selv om man er i et forhold.

--

Jeg synes virkelig ikke at jeg krever så mye, gjør jeg?

Dette er forholdsvis rimelige krav, syns jeg.

Med nummer 2, mener du da arbeidsrelatert, eller generelt? F.eks at han ønsker barn osv..?

[Frk.K]

Dette er forholdsvis rimelige krav, syns jeg.

Med nummer 2, mener du da arbeidsrelatert, eller generelt? F.eks at han ønsker barn osv..?

Jeg mener generelt, men er jo greit å vite om han har lyst på barn og slikt også.

[Nowayback]

Jeg mener generelt, men er jo greit å vite om han har lyst på barn og slikt også.

Ja, da kan det regnes som en ambisjon fra min side

Er litt verre med nummer 1 foreløpig, men de resterende ser jeg ut til å kunne oppfylle.

Og et annet viktig krav, det mest selvsagte, er jo troskap til partneren.

[Frk.K]

Ja, da kan det regnes som en ambisjon fra min side

Er litt verre med nummer 1 foreløpig, men de resterende ser jeg ut til å kunne oppfylle.

Og et annet viktig krav, det mest selvsagte, er jo troskap til partneren.

Troskap til partneren går under mine øyne som en selvfølge. Klarer man ikke å holde seg til en partner, så bør man heller ikke gå inn i et forhold. Mener jeg da.

[Nowayback]

For meg er det viktig. Jeg passer bedre sammen med en akademisk person, samt at utdannelse gir mer trygghet i et usikkert jobbmarked.

Selvsagt er det mange med utdannelse jeg ikke er interessert i, det er flere uten utdannelse som har gjort det bra (og sikkert også er attraktive for kvinner). Det vil alltid være variasjoner og unntak.

Snakker bare utifra egen preferanse.

Må innrømme at jeg hater å lese slike innlegg..

Føler meg så utilstrekkelig

[Gjest New_Girl]

Av min partner så krever jeg at han jobber sammen med meg for å få et fint samliv. At han ikke tar meg eller oss som par for gitt. At han lytter til meg og at han klarer å kommunisere med meg og ikke holder ting inne. At han er min venn og respekter meg og mine nærmeste.

Det er ting jeg kanskje ønsker eller foretrekker men det er veldig lite jeg faktisk krever når jeg har funnet en jeg har kjemi med.

[Cosette]

Noe av det som troner høyest for meg er evnen og interessen for å stille spørsmål ved liv og eksistens, lysten til å reflektere over hvem man ønsker å være og hvilket liv man ønsker å leve. Ikke bare å ha kjørt gjennom løpet på handelshøyskolen, nailet en høyinntektsjobb i en stor bedrift, ha pen klokke på armen, spise sushi hver fredag og reise til Sveits på skiferie hver påske og tenke at det er toppen av ambisjonsforfølgelse og livsmestring bare fordi det føyer seg inn i en eller annen sosialt beundret suksessmal.

Toppen av suksess slik jeg ser det er å være bevisst og selvstendig, stake ut sin egen kurs også når den koster anseelse og materielle goder, heller enn å bare blindt la seg rulle med samfunnsmaskinen. Det, sammen med en stor dose empati og varme, er den aller mest attraktive kvaliteten jeg kan tenke meg.

[amonyn]

Krever ingenting.

Har et önske om åpenhet og ärlighet, men kan ikke kreve noe av et annet menneske.

Er ikke personen åpen og ärlig, så gidder jeg heller ikke väre sammen med den personen

Ditto! Men jeg trenger også en del alenetid, så det går ikke om han ikke respekterer det. Og så må han kunne ta vare på seg selv og gjerne ha noe han brenner for.

Edit: Dessuten må han ha noenlunde lik musikksmak som meg. Alle andre er uaktuelle som partnere.

Endret 18. januar 2014 av amonyn

[Knirke]

Kan ikke jobbe på et lager? Hvorfor ikke? At personen har jobb, er vel det viktige? Men klart, hvis det er penger og status en er ute etter, skjønner jeg det. Tenk den dagen når menn begynner å kreve at dama skal ha høy utdannelse, for den dagen kommer, mange faller utenfor da..

Anonymous poster hash: 85f79...76d

Hvorfor skal ikke menn få lov til å kreve det? Det ville jeg gjort, hvis jeg var mann.

Og det er nettopp slike rasshøltendenser som gjør at jeg har begynt å styre unna norske kvinner...Det kunne ikke falle deg inn at folk kanskje er fornøyd der de er uten å jage etter noe mer hele tiden? Hva som er ambisjoner er jo høyst individuelt. Med slike holdninger er det derimot du som er en taper, ikke de du dater.

Personlig er mine ambisjoner kun mine og ikke noe for å imponere kvinner så da forblir jeg heller singel

Anonymous poster hash: e6e99...e68

Jeg har ambisjoner, jeg har utdannelse og jeg er et arbeidsjern som ikke liker å sitte stille. Da må jeg jo få lov til å mene at jeg passer bedre sammen med en likesinnet, kontra en lavtlønnet sofasitter.

Andre må jo for guds skyld få ha andre krav. Det er som du selv sier, individuelt.

[AnonymBruker]

At han ikke bruker all sin våkne tid på å game WOW.

Anonymous poster hash: 4dcb6...4bc

[splash]

Tror ikke jeg har noen absolutte krav.

Ting som derimot trekker mye ned er.

- Kort hår

- Røyker

- Tatoveringer

- Ønske om å jobbe mye og være lite "familemor"

[solch]

- Må ikke være kontrollerende eller ekstremt sjalu og må kunne gi meg pusterom.

- Selvstendighet. Må kunne ta vare på seg selv og bolig. (Det vil si til en viss grad holde det rent og ryddig rundt seg, må kunne lage noe annet enn grandiosa, må ta vare på hygienen, kroppen og økonomien)

-Helst så lite religiøs som overhodet mulig.

-Må klaffe sammen seksuelt, og han må like å ta meg hardt, sann er det bare!

Ellers foretrekker jeg en mann som har levd i ganske mange år lenger enn meg selv, er reflektert, omsorgsfull, ønsker å ha barn i nærmeste fremtid og er en smule filosofisk.

[Gjest FuturePrimitive]

Tragisk hva slags menneskesyn enkelte her har, og oppløftende at endel har det motsatte.

Det er ikke rart at mange forhold går dukken når (spesielt) kvinner har så urealistiske krav til en partner, og ofte verdsetter ting som høy utdannelse og ambisjoner fremfor en person som er rettferdig, ærlig, trygg og snill. Ofte vil man da også gå glipp av mennesker som er nettop det OG som også kanskje har sider som ikke nødvendigvis dukker opp i CV`en.

Spør meg hva jeg jobber med, og jeg svarer miljøarbeid. Jobber 50% i kommunen og stortrives med å jobbe med mennesker. Det jeg ikke forteller er at jeg er arving, gjør det bra som privat investor er gjeldsfri og formuende i en alder av 30. Ser nå i dag at det har vært et glupt valg, for jeg har funnet meg ei som ikke kunne brydd seg mindre. Så lenge jeg er tilfreds, glad og lykkelig så er det alt HUN trenger av meg. At jeg er det medfører jo at jeg gir henne kjærlighet, glede og trygghet. Hun forstår også verdien av penger og at ingenting kommer gratis - hvilket medfører at vi bevisst lever langt under fattigdomsgrensen, og trives med det.

Har venner og bekjente i alle samfunnslag, og er det èn ting som absolutt på ingen måte verifiserer graden av deres lykke, så er det penger og sosioøkonomisk status. Jeg kjenner riktignok ingen på trygd eller som er direkte fattige, og misforstå meg rett - å være i økonomisk uføre kan fort medføre sorg og engstelse, men så lenge man har til salt i grøten (noe de fleste i Norge har - ja selv lagermedarbeidere, miljøarbeidere og folk i kassa) og god økonomisk styring, så er det nettop det noen av mine lykkeligste og nærmeste venner er. Jeg vet f.eks om flere i finansmiljøet som har tatt selvmord enn i kassa-på-rimi-miljøet.

Jeg sier bare lykke til videre i livet med slike forkastelige holdninger. Et veldrevent samfunn består av folk i alle lag, og det er vår fordømte plikt å ha full respekt for folk i ALLE yrker. Det er søren meg ikke noe mer nobelt å flytte papirer enn det er å tømme søppel, og intelligens, kunnskap, humor, ærlighet, stolthet og lykke er ikke synonymt med en flott tittel og grei lønn.

Faktisk er det vel heller ofte slik at mennesker i profesjonelle yrker i større grad enn "free men" er låst fast. Økt lønn gir økt skatt, og all ens tid går med på et yrke som krever mye arbeid og konsentrasjon. Lønnen har ofte et tak på f.eks 800.000 eller 1 million, så i mens en person i 70% stilling i butikk har frigjort tid til å jage de store drømmene sitter den profesjonelle låst fast i et limbo hvor restarbeidsevnen i det private er så godt som ikke-eksisterende.

Jeg krever av min partner at hun oftere er glad enn trist, innimellom føler seg lykkelig, stoler på meg, er til å stole på, er en god samtalepartner, deler mine verdier og er morsom å være sammen med. Jeg krever selvsagt at hun har kontroll på sin økonomi, men det er noe alle kan - uansett inntekt.

[AnonymBruker]

Tragisk hva slags menneskesyn enkelte her har, og oppløftende at endel har det motsatte.

Det er ikke rart at mange forhold går dukken når (spesielt) kvinner har så urealistiske krav til en partner, og ofte verdsetter ting som høy utdannelse og ambisjoner fremfor en person som er rettferdig, ærlig, trygg og snill. Ofte vil man da også gå glipp av mennesker som er nettop det OG som også kanskje har sider som ikke nødvendigvis dukker opp i CV`en.

Spør meg hva jeg jobber med, og jeg svarer miljøarbeid. Jobber 50% i kommunen og stortrives med å jobbe med mennesker. Det jeg ikke forteller er at jeg er arving, gjør det bra som privat investor er gjeldsfri og formuende i en alder av 30. Ser nå i dag at det har vært et glupt valg, for jeg har funnet meg ei som ikke kunne brydd seg mindre. Så lenge jeg er tilfreds, glad og lykkelig så er det alt HUN trenger av meg. At jeg er det medfører jo at jeg gir henne kjærlighet, glede og trygghet. Hun forstår også verdien av penger og at ingenting kommer gratis - hvilket medfører at vi bevisst lever langt under fattigdomsgrensen, og trives med det.

Har venner og bekjente i alle samfunnslag, og er det èn ting som absolutt på ingen måte verifiserer graden av deres lykke, så er det penger og sosioøkonomisk status. Jeg kjenner riktignok ingen på trygd eller som er direkte fattige, og misforstå meg rett - å være i økonomisk uføre kan fort medføre sorg og engstelse, men så lenge man har til salt i grøten (noe de fleste i Norge har - ja selv lagermedarbeidere, miljøarbeidere og folk i kassa) og god økonomisk styring, så er det nettop det noen av mine lykkeligste og nærmeste venner er. Jeg vet f.eks om flere i finansmiljøet som har tatt selvmord enn i kassa-på-rimi-miljøet.

Jeg sier bare lykke til videre i livet med slike forkastelige holdninger. Et veldrevent samfunn består av folk i alle lag, og det er vår fordømte plikt å ha full respekt for folk i ALLE yrker. Det er søren meg ikke noe mer nobelt å flytte papirer enn det er å tømme søppel, og intelligens, kunnskap, humor, ærlighet, stolthet og lykke er ikke synonymt med en flott tittel og grei lønn.

Faktisk er det vel heller ofte slik at mennesker i profesjonelle yrker i større grad enn "free men" er låst fast. Økt lønn gir økt skatt, og all ens tid går med på et yrke som krever mye arbeid og konsentrasjon. Lønnen har ofte et tak på f.eks 800.000 eller 1 million, så i mens en person i 70% stilling i butikk har frigjort tid til å jage de store drømmene sitter den profesjonelle låst fast i et limbo hvor restarbeidsevnen i det private er så godt som ikke-eksisterende.

Jeg krever av min partner at hun oftere er glad enn trist, innimellom føler seg lykkelig, stoler på meg, er til å stole på, er en god samtalepartner, deler mine verdier og er morsom å være sammen med. Jeg krever selvsagt at hun har kontroll på sin økonomi, men det er noe alle kan - uansett inntekt.

Flott innlegg og jeg er helt enig. Spesielt nest siste avsnitt er det mange som "glemmer", kanskje særlig kvinner som kun ser etter veldig ambisiøse menn?

En veldig godt betalt stilling i et kunnskapsyrke krever som regel alltid veldig mye innsats og tid. De fleste jeg kjenner i "høystatusyrker" jobber det meste av døgnet og har lite tid til å realisere seg selv ellers, både med tanke på reiser og hobbyer og de har liten mulighet til å ta til seg andre kunnskaper enn det de får gjennom jobbsammenheng. For all del, jeg svartmaler ikke helt. Noen trives jo med det, hvertfall i en periode av livet, men man bør være bevisst hva man går til før man velger en utdannelse og/eller karrierevei som leder til et slikt yrke. Kvinner bør nok også være mer bevisst på hva slags mann de velger, mitt inntrykk er at mange velger det fordi de vil ha "den beste" uten å innse at man kanskje ikke har helt sammenfallende verdier.

Og for øvrig: Lønna i mange av disse yrkene er oppskrytt. Ja, du kan tjene 800K-1M. i året i mange av dem, men når man tar i betraktning arbeidsmengden så blir ofte dette ikke noe særlig mer enn en ganske ordinær lønn i Norge i dag. Det er for øvrig de færreste som tjener mye over dette.

Anonymous poster hash: e6e99...e68

[Knirke]

Tragisk hva slags menneskesyn enkelte her har, og oppløftende at endel har det motsatte.

Det er ikke rart at mange forhold går dukken når (spesielt) kvinner har så urealistiske krav til en partner, og ofte verdsetter ting som høy utdannelse og ambisjoner fremfor en person som er rettferdig, ærlig, trygg og snill. Ofte vil man da også gå glipp av mennesker som er nettop det OG som også kanskje har sider som ikke nødvendigvis dukker opp i CV`en.

Spør meg hva jeg jobber med, og jeg svarer miljøarbeid. Jobber 50% i kommunen og stortrives med å jobbe med mennesker. Det jeg ikke forteller er at jeg er arving, gjør det bra som privat investor er gjeldsfri og formuende i en alder av 30. Ser nå i dag at det har vært et glupt valg, for jeg har funnet meg ei som ikke kunne brydd seg mindre. Så lenge jeg er tilfreds, glad og lykkelig så er det alt HUN trenger av meg. At jeg er det medfører jo at jeg gir henne kjærlighet, glede og trygghet. Hun forstår også verdien av penger og at ingenting kommer gratis - hvilket medfører at vi bevisst lever langt under fattigdomsgrensen, og trives med det.

Har venner og bekjente i alle samfunnslag, og er det èn ting som absolutt på ingen måte verifiserer graden av deres lykke, så er det penger og sosioøkonomisk status. Jeg kjenner riktignok ingen på trygd eller som er direkte fattige, og misforstå meg rett - å være i økonomisk uføre kan fort medføre sorg og engstelse, men så lenge man har til salt i grøten (noe de fleste i Norge har - ja selv lagermedarbeidere, miljøarbeidere og folk i kassa) og god økonomisk styring, så er det nettop det noen av mine lykkeligste og nærmeste venner er. Jeg vet f.eks om flere i finansmiljøet som har tatt selvmord enn i kassa-på-rimi-miljøet.

Jeg sier bare lykke til videre i livet med slike forkastelige holdninger. Et veldrevent samfunn består av folk i alle lag, og det er vår fordømte plikt å ha full respekt for folk i ALLE yrker. Det er søren meg ikke noe mer nobelt å flytte papirer enn det er å tømme søppel, og intelligens, kunnskap, humor, ærlighet, stolthet og lykke er ikke synonymt med en flott tittel og grei lønn.

Faktisk er det vel heller ofte slik at mennesker i profesjonelle yrker i større grad enn "free men" er låst fast. Økt lønn gir økt skatt, og all ens tid går med på et yrke som krever mye arbeid og konsentrasjon. Lønnen har ofte et tak på f.eks 800.000 eller 1 million, så i mens en person i 70% stilling i butikk har frigjort tid til å jage de store drømmene sitter den profesjonelle låst fast i et limbo hvor restarbeidsevnen i det private er så godt som ikke-eksisterende.

Jeg krever av min partner at hun oftere er glad enn trist, innimellom føler seg lykkelig, stoler på meg, er til å stole på, er en god samtalepartner, deler mine verdier og er morsom å være sammen med. Jeg krever selvsagt at hun har kontroll på sin økonomi, men det er noe alle kan - uansett inntekt.

Jeg tror du og jeg snakker veldig forbi hverandre, hvis jeg er en av de du mener har forkastelig menneskesyn. Jeg bryr meg ikke om penger, tvert imot, jeg hadde hatt store problemer med å gå inn i et forhold der mannen har alt på plass og dermed blir en forsørger for meg som har mye mindre. Ambisjoner og driv er faktisk verdier det også. Verdier som for meg overgår både snillhet og trygghet (og sixpack og stor tiss også, hvis det spiller noen rolle). Hva andre mener får de mene hva de vil om. At jeg ønsker meg en mann med utdannelse og ambisjoner betyr jo ikke at jeg ser ned på alle som ikke har det. De passer bare ikke for meg som partner.

En annen ting: Å måle folk opp mot hverandre i hvor lykkelige de er er jo bare helt fullstendig latterlig . Hvordan vet du hvem som er lykkeligere enn andre? De aller fleste vil jo si de trives med jobben sin og sin tilværelse, fordi man gjerne vil gi inntrykk av "stortrivsel" og vellykkethet (og dette gjelder både fattig og rik, høyt- og lavtutdannede).

Men ja, det er som oftest lavtlønnede som er mest opptatt av andres meninger om dem, og føler de må forsvare seg selv og sine valg med nebb og klør...

[AnonymBruker]

Hvorfor skal ikke menn få lov til å kreve det? Det ville jeg gjort, hvis jeg var mann.

Jeg har ambisjoner, jeg har utdannelse og jeg er et arbeidsjern som ikke liker å sitte stille. Da må jeg jo få lov til å mene at jeg passer bedre sammen med en likesinnet, kontra en lavtlønnet sofasitter.

Andre må jo for guds skyld få ha andre krav. Det er som du selv sier, individuelt.

Ok, siste først det er antakelsen din om at lavtlønnede er ambisjonsløse som er problemet ditt. For å si det sånn, det er ikke alle som kan bli hva de vil her i verden og det er stor konkurranse om mange jobber. Betyr det at alle som f. eks har fabrikkjobber ikke har ambisjoner? Tvert i mot, flere av de jeg kjenner fra f. eks manuelt produksjonsarbeid jobber ganske mye, i tillegg har enkelte egne firmaer med import/videresalg på siden som går rimelig greit

Jeg ser ikke hva som er ambisjonsløst med å jobbe mye mer enn gjennomsnittet.

Men men, det er bare å følge med. Slik utviklingen er i Norge med konkurranse fra lavkostland så kan du fort ende opp i en slik jobb selv for en lang periode. Kanskje det er det som skal til, at man selv går i andres sko en stund for å få respekt for deres yrke.

Og angående det første så ser jeg virkelig ikke på hva jenta jobber med. Jeg forventer at hun er i jobb etter beste evne men jeg rakker da på ingen måte ned på henne hvis hun f. eks jobber i butikk istedet for ingeniør.

Anonymous poster hash: e6e99...e68

[Knirke]

Ok, siste først det er antakelsen din om at lavtlønnede er ambisjonsløse som er problemet ditt. For å si det sånn, det er ikke alle som kan bli hva de vil her i verden og det er stor konkurranse om mange jobber. Betyr det at alle som f. eks har fabrikkjobber ikke har ambisjoner? Tvert i mot, flere av de jeg kjenner fra f. eks manuelt produksjonsarbeid jobber ganske mye, i tillegg har enkelte egne firmaer med import/videresalg på siden som går rimelig greit

Jeg ser ikke hva som er ambisjonsløst med å jobbe mye mer enn gjennomsnittet.

Men men, det er bare å følge med. Slik utviklingen er i Norge med konkurranse fra lavkostland så kan du fort ende opp i en slik jobb selv for en lang periode. Kanskje det er det som skal til, at man selv går i andres sko en stund for å få respekt for deres yrke.

Og angående det første så ser jeg virkelig ikke på hva jenta jobber med. Jeg forventer at hun er i jobb etter beste evne men jeg rakker da på ingen måte ned på henne hvis hun f. eks jobber i butikk istedet for ingeniør.

Anonymous poster hash: e6e99...e68

Prøv å les hva som blir skrevet neste gang

Man kan være lat, man kan være ambisjonsløs og man kan være lavtlønnet. Men det er IKKE dermed sagt at hvis man er det ene, så er man automatisk de to andre også. Og hvor leser du at noen yrker blir sett ned på? Det er det ingen som har sagt! Det er uansett utdannelse som er temaet her, og ikke hvilken jobb vedkommende besitter (det er ikke nødvendigvis sammenheng mellom de to heller, som de fleste vet)

For the record er jeg lavtlønnet selv, det har ingenting med hverken utdanningsnivå eller mangel på ambisjoner å gjøre

[AnonymBruker]

For the record er jeg lavtlønnet selv, det har ingenting med hverken utdanningsnivå eller mangel på ambisjoner å gjøre

Men en lavtlønnet mann som kanskje er i samme situasjon som deg vil du ikke ha

befatning med? Og ja, det var ordrett dette du skrev lengre oppe

Motsier deg selv much?

Anonymous poster hash: 42bd1...498

[Anglofil]

Han bør kunne forsørge seg selv, men trenger overhodet ikke å ha mye penger. Han må være omsorgsfull, snill og trofast. Og like meg for den jeg er.

Mvh Yvonne