Gå til innhold

Forholde seg til kollega som har vært gjennom en tøff tid?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei!

Jeg har jobbet på et sykehjem i 5 mnd nå, og vi har ett veldig godt arbeidsmiljø. Ett par av damene som jobber har jeg kommet ekstra godt overens med. Nå er det slik at en av disse kollegaene for tiden er sykemeldt. Hun mistet nylig broren sin, han var ung og døde veldig brått. For noen år siden tok søsteren selvmord. Hun har ingen søsken igjen nå. I tillegg har hun det visst ikke helt greit hjemme, mannen er vel ikke akkurat en engel.

Sykemeldingen er snart over, og hun kommer tilbake på jobb. Jeg og de andre kollegene er så usikre på hvordan vi skal forholde oss til henne når hun kommer tilbake. Alle vet at hun har det knalltøft, vi har sett henne knekke sammen i gråt på butikken osv. Dette er en dame som vanligvis hopper og spretter og smiler og synger. Vi jobber jo på ett sykemeldt, så rutinene må følges uansett. Men, vi er så usikre på hvordan hun kommer til å takle å komme tilbake på igjen. Og hva kan vi som kolleger gjøre, for at det skal bli litt lettere for henne?

Noen?



Anonymous poster hash: b87ee...530
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Så fint at du har lyst til å hjelpe kollegaen din med å få det litt bedre og lettere på jobb. Det er mer enn man kan si om mine kolleger.

Jeg kan jo bare si hvordan jeg skulle ønske jeg ble behandlet og støttet på jobb etter at vi mistet barnet vårt i sommer. Jeg begynte i 100% stilling igjen nå i januar. Jeg skulle ønske at flere kom og snakket med meg i løpet av arbeidsdagen og at jeg ikke satt så mye alene. Skulle ønske noen tok seg tid til å spørre hvordan jeg egentlig har det og ikke bare anta at nå går det bra siden jeg er på jobb. Det er ingen som sier hei eller hade til meg selv om alle går forbi kontoret mitt på vei inn og ut. Skulle ønske noen turte å spørre om gutten vår. I tillegg skulle jeg ønske at folk sluttet å mase om ting som må gjøres og bare la meg ta ting i mitt tempo.

Så det jeg prøver å si er at det er viktig at dere ser kollegaen deres. Hvis hun ser ut som det går bedre så er det mulig det kun er en maske og at hun har det fryktelig vondt egentlig. Spør hvordan hun har det og ta dere tid til å snakke med henne. Hvis hun ikke har så mange nære relasjoner så er det viktig at dere på jobben ser henne hvertfall. Jeg skjønner at det kanskje ikke er så lett med tid når dere jobber på sykehjem, men prøv hvertfall. Og hvis dere har lunsj så ta henne med og pass på at hun ikke blir sittende alene. Det kan være vanskelig for henne å ta initiativ til lunsj og kaffepauser f.eks så dra henne med på dette.

Gode kolleger som støtter opp kan være forskjellen på en lang eller kort sykemelding etter en traumatisk opplevelse som det å miste noen brått er. For min del funker det ikke å være på jobb under disse forholdene så jeg ser meg nødt til å bli sykmeldt igjen. Kudos til kollegaen din som klarer å komme tilbake til et omsorgsyrke når hun har det tungt selv. Det skal man ikke kimse av at kan være vanskelig, gi omsorg til andre når man har det tungt selv.

Lykke til :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg synes også det er flott at dere tenker igjennom hvordan dere kan være til støtte for henne. Jeg ville sagt at jeg var der hvis hun ønsker å prate og at hun ellers må si ifra hvis det er noe hun trenger hjelp med.

Jeg har selv mistet noen brått og det er rart hvordan folk later som ingenting, og man ser tydelig hvordan noen folk bare takler solskinnsdagene i livet, alt annet skal bare ties i hjel eller man skal late som ingenting



Anonymous poster hash: b2d40...e53
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så bra at dere tenker på henne. Å si kondolerer, det var trist å høre el.lign... hvis dere ikke har sagt dette før. Men foreslå at dere kan finne på noe i fritida, kino, et konkret teaterstykke, spa - ett eller annet - kanskje ikke alle kollegaene samtidig, men kanskje du kan foreslå det siden dere har god kontakt. Vet at hun vil sette pris på det.

Har selv fått den feedbacken fra venninner og det er egentlig den beste støtten man kan få, at noen foreslår å gjøre noe man ikke gjør hver dag. Det får en til å tenke at livet går videre, uten at noen sier det høyt.

Edit, vet ikke hva man skal si egentlig, at det er tøft og vil bli det lenge, at man forstår at den andre er i sjokk, at det er forferdelig. Si det du føler for, man trenger ikke prate om det som skjedde hele tiden. Noen ganger er det greit å være stille og prate om andre ting også.

Endret av Alvina
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Haaploes

Si akkurat det du skriver her: Vi vet du har det knalltøft, og det er vanskelig for oss å vite hva vi skal si.

Ser at en over her skulle ønske at noen hadde kommet inn og spurt, andre igjen vil kanskje ha jobben som et fristed.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vær dere selv, snakk hyggelig til henne. Jobben er kanskje et fristed for henne, det pleier iallfall å være sånn i en sånn situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...