Jeg er mer glad i barn nr.2

[AnonymBruker]

Jeg var som barn nr 1, men det var ikke fordi mamma likte lillesøster bedre enn meg selv om de hadde mere til felles. Jeg ble grisemobba på skolen og ble seksuelt misbrukt av onkelen min fra jeg var 7. Rett under nesa på foreldrene mine på beste vestkanten i Oslo. Det er kan ligge andre grunner bak slik oppførsel enn problemer med mor.

Anonymous poster hash: e3b2f...448

[levelivet]

Jeg håper du stikker innom å leser (og tar til deg) noe av responsen her.
Du kan redde liv ved å forandre enkelte holdninger du virker å ha.

[prettywoman223]

Ja, jeg må jo være Norges verste mor?!

Saken er slik: mannen min og jeg har et fantastisk forhold, vi har fått to barn sammen og bor i drømmehuset som sto ferdig bygd i sommer. Eldste jenta er nå 15 år, lillesøster er 13. Siden største ble storesøster har hun vært utrolig sjalu og oppført seg til tider ondskapsfult mot lillesøster. Da minste var baby slo og bet hun henne og etter kort tid fant vi ut at de to måtte holdes langt unna hverandre. Leste uttallige bøker og fikk hjelp av helsestasjon til å takle storesøsters sjalusi, men det ble aldri bedre. Det har virket som hun til tider hater søstern sin. Oppgjennom alle årene har eldste vært slem mot oss og søster og de siste 3 månedene har vært så ille at jeg merker at min kjærlighet for henne stadig blir mindre. Hun er rotete, sur, lat, dårlig på skolen og i tillegg urenslig. Hun dusjer sjeldent, har snart sammenvokste øyenbryn og går kun i svarte klær. Har prøvd å kjøpe dyre, fine klær til henne men hun bryr seg ikke. En gang fant jeg den nye Acne-genseren hennes klippet opp under senga hennes. Hun hører bare på bråkete brølemusikk og om jeg ber henne skru av så skriker hun "hore" til meg. Hun kaster ting etter oss og er frekk hele tiden. Sier vi lager vond mat, at hun hater oss og at hun kunne ønske vi forsvant. Jeg klarer ikke å relatere meg til henne! Lillesøster og jeg er mer like, vi elsker å shoppe, dra på kino sammen og holde på med små, felles prosjekter som å strikke Skappelgenser, sy gardiner o.l. Minstejenta er bare snill, sier hun elsker oss og prøver å få kontakt med søsteren sin selv om hun aldri får respons.

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men kanskje noen andre har det som meg? Noen der ute som rett og slett elsker et barn mer enn det andre?

Anonymous poster hash: 32654...599

Jeg studerer psykologi, har ett fag som heter utviklingspsykologi der vi snakker mye om sjalusi mellom søsken og foreldre. Å jeg vil vell kanskje påstå at den eldste jenta de ikke er unormal, for dette er jo veldig vanlig dette.. Jeg vil også si det at jeg har mine største tvil på at du faktisk elsker den eldste mindre, for en mor elsker barna sine like høyt, men i slike situasjoner er det lett glemme det, men det vil alltid ligge i underbevisstheten din, men om du faktisk mener helt alvorlig og kjenner på at du elsker den ene mindre enn det andre, anbefaler jeg deg kanskje å snakke med en profesjonell. Selv om jeg mener at jeg ikke tror på det du skriver når du sier du elsker den minste mer enn den største.

Det som den eldste jenta de nå går igjennom er slettes ikke uvanlig, å alle vi jenter vet jo at vi selv var en utfordring ovenfor våres foreldre, selv om kanskje denne saken er litt ekstrem. Kanskje jenta bare ønsker ha mamma litt for seg selv? Selvfølgelig elsker hun lillesøstern sin, (selv om dette kanskje også ligger litt bak i underbevisstheten) for vi mennesker er skapt til å elske, å er medfødt egenskapen, å de man vokser opp med elsker man, uansett hva de gjør mot oss(nettopp denne egenskapen som kan utnyttes.)

Jenta som klipper i stykker dyre klær er vell ikke uvanlig det? Høy musikk, svarte klær og stygt ordbruk er kanskje en måte å utagere på? et rop om oppmerksomhet? Kanskje la jenta gå i svarte klær, gi kompliment når hun først dusjer. Ros høyner oss mer enn det kjeft gjør.

Å om du så absolutt mener du har gjort ALT for jentas beste og vet klart hun får all den oppmerksomheten den minste gjør, du gjør alt du vet en mor skal å ikke gjør forskjell, så kanskje ta med jenta til en psykolog? eller en helsesøster? Litt råd skader aldri, verken for mor eller datter. Å kanskje barnet velger åpne seg for en annen, som kan se saken objektivt?

Et ofte sett problem er når førstefødte lever alene med mor og far over lengre tid, så får ett barn til i familien. Det eldste barnet er nå vandt med all oppmerksomhet, all kjærlighet å når ett annet barn kommer inn i lyset kan man fort føle seg glemt. Man får jo automatisk mere fokuset på den minste som trenger mest hjelp, men dette er noe av det vondeste den eldste da går igjennom. Man burde vende den eldste til at lillesøster/bror trenger mye pleie og oppmerksomhet, vende barnet til tanken på å dele oppmerksomheten til mor og far, men være helt åpne å snakke mye.

Jeg vil si at du er helt normal, å du elsker nok ikke det ene barnet mer ell mindre enn det andre. Man blir mindre bevisst på all kjærligheten man har når mye smerte og ubehagelighet kommer inn i bildet, men den vil alltid være der. iallefall ovenfor sitt eget barn :-) Du er ikke verdens værste mor, mere normal enn du aner :-) :-)

[mie23]

FuturePrimitive: jeg skulle ønske noen hadde sagt det du skriver til moren min, og dette var godt å lese for en som har vært den 15 år gamle jenta i tråden.

TS: Jeg kuttet kontakten med mamma. Jeg var ikke i begravelsen hennes engang. Hun hadde "mer til felles med min eldste søster", som hun likte å si, de var så like de to, fortalte hun meg. Ta til deg det folk skriver her, så slipper du kanskje å miste datteren din helt. Det er jo tydelig at hun har distansert seg voldsomt fra deg allerede. Dette er din feil og ditt ansvar å rette opp igjen.

Anonymous poster hash: 86fc7...7cf

Du var ikke i begravelsen hennes engang?

Av og til blir jeg kvalm av menneskeheten.

[AnonymBruker]

Du var ikke i begravelsen hennes engang?

Av og til blir jeg kvalm av menneskeheten.

Jeg påsto i mine verste tenåringsår at om mamma døde, så skulle jeg ikke komme i begravelsen hennes, men heller danse på graven hennes.

Anonymous poster hash: 8030b...de6

[Medusa13]

Du har en tenåring i huset og intet annet enn det De er ikke alltid snille i en brytningsfase. Bare vent - du har ingen garanti for at barn nr. 2 også kommer i en slik fase.. Gode råd: vel - dette er vanskelig. Tror du bare må bite tennene sammen. Du kan jo spørre henne rolig hvorfor hun kaller deg hore, og om hun mener du selger sex? I tilfelle til hvem..Slike tørre spørsmål kan få slengbemerkninger til å fremstå som dumme, slik at hun tenker seg bedre om før hun slenger ut av seg noe slikt en annen gang

[FalconPunch]

.

Endret 8. april 2018 av FalconPunch

[Surriball]

Ryddet for krenkende utsagn.

Stjernesol, mod.

[AnonymBruker]

Tror at dere er kommetskjevt ut fra starten, som en annen nevnte. Eldste hadde kanskje et vanskelig temperament som liten og ble storesøster i en alder da sjalusien kan være på sitt verste. naturlig nok gjorde sikkert mor sitt beste for å beskytte den minste, som jo ar helt uskyldig, og hvordan dette ble taklet kan være sentralt her. Ble eldste barnet behandlet som "slemt"? mer eller mindre bevisst påført skyldfølelse for at hun savnet oppmerksomhet fra mamma da hun var bare 2-3 år?

slike ting kan sette seg i et barn og lage mønstre for senere atferd. Hvis minste i tillegg har et lettere temperament og er mer lik mor så forsterkes følelsen av at hun er utstøtt eller uønsket, for barn merker naturligvis e viss favorisering. Jeg er mer lik min mor i evner og interesser enn min søster har vært, og min søster har ofte kommet med hentydninger om at hun ikke har vært like ønsket/likt/verdsatt som meg. Jeg har ment hun er litt paranoid, men så har hun gitt meg eksempler på ting mamma hadde sagt til henne i irritasjon da hun var liten, som tydelig må ha satt dype inntrykk på et lite barn, selv om det ikke var slemme ting. Bare ting som at når pappa sa til søsteren min "du har nok arvet dysleksien din fra meg", så sa mamma "ja, det er i alle fall ikke fra meg!". Dermed skapte hun en distanse og et uttrykk for at hun ikke aksepterte dette trekket ved søsteren min, et trekk hun allerede skammet seg over og slet med.. Skjønte ikke disse effektene før jeg ble eldre, men mamma har nok ubevisst utstrålt slike ting til min søster som har gått veldig inn på henne. dermed trakk hun seg vekk og kom i opposisjon.. og ting ble bare verre, for hun (søsteren min) opptrådte jo "slemt"..

nok om det jeg har opplevd. mener du har fått gode, nyanserte svar her om hvordan du kan nærme deg jenta di uten å være fordømmende eller nedlatende. Vær åpen! Uten å vise at du synes ting er ekkelt eller rart. svar nr 1 var veldig bra. vis interesse, gi henne kjærlighet, fortell henne at du er glad i henne og vektlegg ting ved henne som du liker. For noe er det alltids. Gjør det nå før forholdet mellom dere er evig uopprettelig... enig i det noen skrev om at det virker som du vil ha en pen og pyntelig kopi av deg selv, og at hun forkludrer bildet. prøv å tenke over om handlingene dine fra hun var liten kan ha bidratt til å skape den sinte, mørke emo-jenta hun er nå. gjør ditt for å rette opp dette nå!

Anonymous poster hash: ee237...e93