Enebarn: savner dere å ha søsken?

[Hedda-78]

Hvordan kan enebarn savne noe de ikke har\hadde?

Venner er jo fint å ha. Da kan du jo velge din egen "søster\bror"

Jeg kan.

Jeg hadde en storebror fram til jeg var 9 år, da gikk han bort. Så jeg har opplevd begge deler, både å vokse opp med søsken, og uten.

Jeg savner naturligvis min bror, men minnet om han ganske vagt nå, og savnet jeg føler er nok aller mest savnet etter et søsken. "Noen". Jeg aner naturligvis ikke hvordan vårt forhold hadde vært nå, hvis han hadde levd, men jeg ville uten tvil valgt å ha søsken, fremfor å ikke ha det.

Jeg har i tillegg flyttet til en annen landsdel enn mine foreldre, så alt i alt ser jeg veldig lite til min familie. Og hvordan det blir når mine foreldre blir gamle og trenger hjelp, vet jeg ikke. Det føles utakknemmelig å overlate alt til det offentlige helsevesenet, mine foreldre fortjener bedre enn det, men siden jeg bor så langt unna kan jeg jo ikke bidra med stort i det daglige.

Jeg har mann og to barn, og skulle egentlig ønske å ha tre barn. I tilfelle det skulle skje noe med den ene, så ville den andre slippe å bli enebarn... man burde ikke tenke slik, men det gjør jeg. Jeg unner ikke noen å bli enebarn.

[AnonymBruker]

Nei, men så hadde jeg en bror og vi har alltid vært gode venner. Bare ett år i mellom oss, bodde utkanten av byen. Det fantes ikke noe nabobarn. Hadde selvfølgelig venner, men var ikke like lett å besøke dem hele tiden. Helt klart en fordel å ha en gjevnaldrende bror som kompis. Var litt som Ylvis-brødrene.

Anonymous poster hash: c7fd5...9d5

[Radon]

Nei, jeg savner og har aldri savnet ikke søsken. Fikk en fosterbror når jeg var 12, men selv om det ikke blir helt det samme som en biologisk bror så kan jeg ikke si at jeg manglet noe når jeg var mindre.

[AnonymBruker]

Jeg ble enebarn som voksen, og savner veldig broren min. Ikke at vi hadde så mye omgang i det daglige, men det å vite at han var der. Og særlig nå som jeg også har mistet moren min, kjenner jeg veldig på at det "bare" er pappa og jeg igjen. Hadde vært godt å ha noen å dele familieting med.

Er på ingen måte ensom, har både mann, fosterbarn, bonusbarn, fantastiske svigerforeldre og mange gode venner, men savnet etter et søsken er der allikevel.

Anonymous poster hash: d2c57...bb3

[Edvarda]

TS her!

Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, og har hele livet mitt vært av typen som blir kjent med folk ganske fort. Jeg har flere gode venner den dag i dag, men det som folk sier: Når foreldrene mine er gamle og går bort vil jeg stå alene med mindre jeg har en mann/kjæreste. Og selv om jeg har det (en mann), blir det jo ikke helt det samme - det vil ikke være hans foreldre som går bort.

Jeg sliter veldig med skyldfølelse, jeg har i 7 år drømt om å studere, jobbe og å bo i utlandet (føler mer connection og føler meg mer hjemme i engelskspråklige land enn her i Norge). Men, så er det hvem som skal passe på foreldrene mine når de blir eldre da...

Anonymous poster hash: b0f85...459

Jeg skjønner ikke alltid hvordan dere forestiller dere disse søsknene... Tror du at hvis du bare hadde hatt et søsken, så ville han/hun gladelig tatt jobben med foreldrene deres alene?

Jeg tror det å ha et søsken som overlater alt ansvaret til deg, er verre enn å være enebarn.

[mara2012]

Jeg har flere halvsøsken, men aldersforskjellen er så stor, at det ikke har blitt noe nært forhold mellom oss. Skulle absolutt ønske jeg vokste opp med søsken.

[AnonymBruker]

Aldri savnet å ha søsken. Det var trygt og godt å kunne være helt for meg selv når jeg ville det, uten at det var et annet barn med på ting, og samtidig sto jeg jo fritt til å finne meg venner. Toppfornøyd med å være enebarn.

Anonymous poster hash: 741eb...ba9