Enebarn: savner dere å ha søsken?

[AnonymBruker]

Jeg tenker mye av det samme. Jeg har riktignok en partner jeg er godt etablert sammen med (dog barnløs). Men går det skeis er jeg temmelig alene i verden når foreldrene mine tar kvelden.

Både besteforeldre og foreldre begynner å bli oppe i årene etterhvert, og det er ikke tvil om at det blir en del jobb etterhvert når jeg er eneste nære pårørende uten maaaange mils reisevei.

Ser riktig nok også at samboeren og søsteren aldri kommer til å bli bestevenner, selv om de er nærme i alder og omgangsformen er hyggelig og tonen stort sett god.

Anonymous poster hash: 5712a...44e

Da er du hvertfall blant de "heldige" som i det minste har en partner når det etterhvert begynner å brenne på dass. Selv får jeg nok ikke oppleve den gleden (igjen) og et er egentlig bare utrolig kjipt. Men men, får prøve å gjøre det beste ut av det i noen gode år til og ta det som det kommer. Livet etter 40-50 er uansett ødelagt og jeg ser for meg at jeg kommer til å ønske at jeg ikke ble født.

Men frem til da så får man bare så leve så mye som mulig.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

[super-ida]

Jeg er enebarn..... Da jeg var liten savnet jeg aldri søsken.....

Men nå som jeg er voksen skulle jeg ønske jeg hadde søsken.....spesielt når jeg ser noen av venninnene mine og hvor glade de er i søstrene sine!

Jeg blir jo "alene" om mamma og pappa da de blir eldre....men heldigvis har de et veldig godt forhold til kusinene mine <3

[AnonymBruker]

Både-og.

Jeg har hatt et fint liv, for all del, men savnet etter søsken har vært der. I noen perioder sterkere enn andre. Og som flere nevner så skal det bli tøft når mine tre foreldre (skilt og etablert på nytt) begynner å bli gamle og skrale og alt kommer til å hvile på meg.

Men jeg skal ikke klage, jeg har det jo helt fint. Det er ingen krise å ikke ha søsken, men kunne jeg velge ville jeg definitivt hatt det. Selv om vi ikke nødvendigvis var bestevenner.

Anonymous poster hash: 064d8...799

[Thought-Fox]

Jeg synes det er helt fint å være enebarn. Har aldri savnet søsken.

[Anglofil]

Nei, jeg har aldri savnet søsken. Jeg kan rett og slett ikke savne noe jeg ikke aner hvordan er.

Jeg hadde foreldre som var flinke til å dra meg med ut og sosialisere meg fra tidlig alder. Selv om jeg er introvert person har jeg aldri manglet venner og har et trygt og godt liv. Jeg regner meg selv som solitær, men sjelden ensom.

Mvh Yvonne

Endret 5. januar 2014 av Yvonne

[Gjest MammatilTiana]

Hvordan kan enebarn savne noe de ikke har\hadde?
Venner er jo fint å ha. Da kan du jo velge din egen "søster\bror"

[AnonymBruker]

Jeg har en bror. Og vi hadde mye moro sammen da vi vokste opp.

Min mann er enebarn, og sliter litt med det. Både at han var mye alene som barn, og at han er alene om ansvaret når foreldrene blir gamle.

Anonymous poster hash: e4f8f...355

[AnonymBruker]

Hvordan kan enebarn savne noe de ikke har\hadde?

Venner er jo fint å ha. Da kan du jo velge din egen "søster\bror"

Jeg har mange gode venner, men uansett hvordan man vrir og vender på det så blir det jo ikke som familie. Jada, jeg vet at også at søskenflokker kan ende opp som uvenner når man blir voksen men man har jo i det minste en mulighet for å kunne ha gode relasjoner til søsken i voksen alder. Som enebarn har man ikke den muligheten i det hele tatt.

Og dette med å savne noe man ikke hadde, selvfølgelig kan jeg ikke vite hvordan det hadde føltes da jeg aldri har opplevd det. Men rent objektivt ser jo jeg at mange har hatt nytten av økt grad av sosialisering i oppveksten slik at de har hatt bedre forutsetning til å skape flere i voksen alder. Jeg ser at søskenflokker har lært det å åpne seg og "raushet" i større grad enn enebarn rett og slett fordi de har kunnet gjøre det fra de var små.

I tillegg har man altså dette med å stå alene om ansvaret når foreldre etterhvert blir gamle, syke og etterhvert går bort. Misforstå meg rett jeg er takknemlig for hver dag jeg har dem og håper at de får en så god alderdom som overhodet mulig. Men jeg innser jo også at ansvaret på godt og vondt vil bli mitt en dag og siden jeg er enebarn må jeg planlegge det i forhold til svært lange arbeidsdager og ting jeg også er nødt til å gjøre for min egen del. Den dagen det skjer kommer livet til å bli fryktelig slitsomt og jeg regner ikke lenger med å kunne gjøre noe særlig aktiviteter selv og langt mindre ha mulighet til å få egen familie eller realisere andre drømmer som å flytte til utlandet en periode. Det blir det rett og slett ikke tid til, jeg skal være glad bare jeg overlever selv uten å slite psykisk resten av livet.

Og som en herlig avslutning på eget liv så må jeg da regne med å forbli alene inn i alderdommen. Siden man har alt omsorgsansvar selv som enebarn så får en lite/ingen tid til å skaffe familie selv, og det er allerede for sent når jeg godt og vel har passert 30.

Så alt i alt - nei, det handler ikke bare om at mange av oss ikke har forutsetning for å savne noe vi aldri har hatt men at det å være enebarn får store sosiale konsekvenser senere i livet. Selv om man kanskje blir vant til å fikse ting selv og være selvstendig så mister man mer når man kommer opp i årene. Fremtiden er mørkere som enebarn, det er rett og slett til å grine av om man skal snakke rett fra hjertet.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

[fuksia]

Jeg har søsken, men de er mye eldre enn meg. Når jeg var liten ønsket jeg meg veldig søken på min alder også, selv om jeg hadde venner. Jeg ser jo på søsknene mine som er nær hverandre i alder at de har et helt annet forhold til hverandre enn til meg, og er av og til litt misunnelig på det..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på om andre enebarn her inne savner å ha søsken? Jeg får ofte høre at jeg er så heldig som er enebarn, men selv synes jeg det er veldig ensomt og jeg savner å ha noen på min alder som jeg kan snakke med. Det er tross alt ikke alt som man ønsker å snakke med moren/faren sin om, spesielt ikke i en viss alder...

Anonymous poster hash: b0f85...459

Du kunne vært heldig og fått en søster/bror som du hadde godt forhold til,

men du kunne også fått en søster/bror du ikke hadde kjemi med.

Selv anser jeg meg selv om enebarn, siden mine eldre brødre var mye eldre enn meg. Mine brødre hadde et nært forhold og i voksen alder finner de fortsatt på ting og har en god tone.

Jeg var alltid utenfor både som barn og voksen.

Da jeg var i tenårene fikk jeg en lillesøster, men vi hadde så stor aldersforskjell, så hun kalte meg ofte mamma, haha!

Har et godt forhold til min lillesøster, men det ble jo ikke det samme da jeg var ung.

Jeg og min lillsøster kommer nok til å holde kontakten når hun blir voksen en dag, men vi har et dårlig forhold til våre brødre.

Anonymous poster hash: 1b5f9...c40

[AnonymBruker]

Jeg vet forresten om søsken som er nær i alder. Det er ingen garanti at søsken i nær alder blir gode venner. Man kan være totalt forskjellige!

Jeg kjenner to søstre som er perlevenner, og jeg kjenner 3 brødre som alltid henger sammen.

Jeg kjenner også tre søstre som er totalt forskjellige og prater sjelden sammen,og jeg vet om tvillingbrødre som aldri har kontakt.

Anonymous poster hash: 1b5f9...c40

[AnonymBruker]

Veldig mange enebarn synes det blir mer problematisk i voksen alder, er mitt inntrykk. Da er man plutselig helt alene om å skulle ha omsorg for aldrende foreldre…

Dessuten er det vel noe med å få egen familie, og ikke ha søsken som kan være tanter og onkler til egne barn, og heller ikke fettere og kusiner.

Anonymous poster hash: 6d74b...cb4

[AnonymBruker]

Hei! :)Jeg lurer på om andre enebarn her inne savner å ha søsken? Jeg får ofte høre at jeg er så heldig som er enebarn, men selv synes jeg det er veldig ensomt og jeg savner å ha noen på min alder som jeg kan snakke med. Det er tross alt ikke alt som man ønsker å snakke med moren/faren sin om, spesielt ikke i en viss alder... Anonymous poster hash: b0f85...459

Jeg har alltid savnet søsken. Har venner, men er en ganske reservert person så har vanskelig for å slippe folk helt innpå meg. Innbiller meg at søsken hadde kommet tettere enn venner og i tillegg hadde fungert som sosial trening i oppveksten.

Foreldrene mine skilte seg da jeg var fem år. Følte meg veldig alene de neste årene. Ting var vanskelig i forhold til steforeldre og stesøsken. Hadde vært fint med noen å støtte seg på da.

Jeg har vært fast bestemt på å flere enn ett barn selv og er nå i gang med nr tre. Føles godt at de har hverandre, særlig siden mine to gutter er så glade i hverandre. Er bare 1,5 år mellom de

Anonymous poster hash: 0f971...436

[Gjest]

Samboern min er enebarn og sier han har savnet det noen ganger når han ser hvordan bestekameraten hans har hatt det gjennom åra, men til gjengjeld har han vært veldig mye med de da!

Jeg derimot har en bror og ville gjerne byttet han bort Vi har minimalt med kontakt nå, kun om vi er hos foreldre i bursdag o.l. eller kan kommentere noe på facebook!

[AnonymBruker]

Syns det er herlig å ha en søsken, uansett aldersforskjell og hvor mye man er med hverandre, så har man fortsatt et spesielt bånd, og man er veldig glad i hverandre. Også kjekt når man fortsatt er barn/ungdom, å ikke reise på familie ferie alene med bare to foreldre.

Anonymous poster hash: 2552c...a9a

[AnonymBruker]

TS her!

Jeg har aldri hatt problemer med å få venner, og har hele livet mitt vært av typen som blir kjent med folk ganske fort. Jeg har flere gode venner den dag i dag, men det som folk sier: Når foreldrene mine er gamle og går bort vil jeg stå alene med mindre jeg har en mann/kjæreste. Og selv om jeg har det (en mann), blir det jo ikke helt det samme - det vil ikke være hans foreldre som går bort.

Jeg sliter veldig med skyldfølelse, jeg har i 7 år drømt om å studere, jobbe og å bo i utlandet (føler mer connection og føler meg mer hjemme i engelskspråklige land enn her i Norge). Men, så er det hvem som skal passe på foreldrene mine når de blir eldre da...

Anonymous poster hash: b0f85...459

[Marikken]

Som barn: nei. Har foreldre som alltid har vært flinke til å ha "åpent hus", har alltid hatt med noen på ferie etc.

Som voksen: Ja. Det er kun meg til å passe på etterhvert som mine foreldre og besteforeldre blir eldre, og selv om jeg har noen veldig gode venner så blir det rett og slett ikke det samme som et søsken. Annen slekt (kusiner mm) bor såpass langt unna at de ikke kan bistå i hverdagen.

[AnonymBruker]

Kommer helt an på person til person . Vi er 3 søsken, og selv om vi krangler iblant, så er det å ha søsken noe helt spesielt for meg . Jeg kan ringe dem når jeg vil, og vi prater om alt .

Men kommer helt an på som sagt. Noen har dårlige forhold seg i mellom, og ser på sine venner som nærmere. Mens andre har knyttet sterke bånd. Å ha søsken for meg er unikt, og jeg vet at uansett hva som skjer kan jeg bare dukke opp hos dem så er alt ordnet. Om det er økonomiske problemer eller at jeg har en dårlig dag . Samme gjelder meg også . Jeg stiller alltid opp Så noen ganger syns jeg synd på enebarn, men andre ganger, så er det faktisk søsken man helst kunne hvert foruten

Anonymous poster hash: d2eea...924

[AnonymBruker]

Jeg har 3 søsken, men skulle ønske jeg ikke hadde det.. Vi har absolutt ingenting til felles. Jeg er ikke glad i dem en gang. Så det er absolutt ikke noen fordel å ha søsken - det er akkurat som å bli "påtvunget" å være med noen du absolutt ikke vil være med i det hele tatt. Og alle forventer at dere skal være venner, for "dere er jo søsken"!

Anonymous poster hash: bdabd...447

[AnonymBruker]

Nja. Ikke i det daglige, har et nettverk av relativt grei størrelse men merker jeg gruer meg til den dagen foreldrene blir gamle og etterhvert går bort siden jeg da står alene om det. Å være enebarn betyr også at man ikke kan realisere alle drømmer om f. eks å bosette seg i utlandet siden en selvsagt må hjelpe sine foreldre så godt man kan når de har behov for det, jeg kan f. eks ikke flytte til en annen verdensdel eller til andre siden av landet for den saks skyld. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle som har søsken heller har mulighet til det siden søsknene kanskje allerede har flyttet et stykke unna og man da er den primære omsorgspersonen til foreldrene ved at man har blitt igjen. Likevel har man i alle fall mulighet til å fordele det litt på flere når den tid kommer enn når man er alene.

For meg er situasjonen ennå litt verre ved at jeg ennå ikke har funnet "noen" i en alder av over 30 og jeg innser at det etterhvert også er for sent å tenke på evt. egen familie, så jeg sitter vel egentlig virkelig "godt" i det og må regne med en alderdom relativt ensom.

Det er ikke bare bakdeler med å være enebarn for man blir unektelig ganske selvstendig med tanke på å klare seg uten mental og praktisk støtte fra andre. Men jeg tror man mister mer enn man får, for sosialiseringen som de fleste jeg kjenner har fått fra søsken opp gjennom oppveksten er nok gull verdt slik jeg ser det i etterkant, både med tanke på arbeidsliv, knytte nye nettverk og ikke minst finne en partner.

Men jeg klandrer ingen. Foreldrene mine tok et valg og hadde nok kanskje ikke muligheten til å få flere på det aktuelle tidspunktet og jeg er takknemlig for å kunne ha de så lenge som mulig. Men jeg tror nok også de får en bedre alderdom enn det jeg vil få selv, de vil jo mest sannsynlig ha meg. Selv vil jeg bli alene.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

Det er mange som får barn når de er godt over 30.Og en partner kan du uansett finne.

Tror single og evt. barnløse eldre kommer til å bli mye mer vanlig når vår generasjon eldes,så det er ikke sikkert vi kommer til å bli så ensomme som vi tror.

Anonymous poster hash: 8bc6d...16f