Enebarn: savner dere å ha søsken?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på om andre enebarn her inne savner å ha søsken? Jeg får ofte høre at jeg er så heldig som er enebarn, men selv synes jeg det er veldig ensomt og jeg savner å ha noen på min alder som jeg kan snakke med. Det er tross alt ikke alt som man ønsker å snakke med moren/faren sin om, spesielt ikke i en viss alder...

Anonymous poster hash: b0f85...459

[Gjest Badebuksa]

Har du ikke én eneste venn?

[AnonymBruker]

Har du ikke venner? Jeg er ikke helt enebarn da, siden jeg har 2 halvsøsken, men moren min har bare meg. Jeg har veldig god kontakt med mine søsken men driver ikke og henger med de liksom..

Det som er leit er at jeg har ingen annen familie enn mamma, pappa og mine 2 halvsøsken.

Anonymous poster hash: 862d1...619

[AnonymBruker]

Er enebarn, har aldri savnet søsken, har venner istedet. Det å ha søsken er ingen garanti for å ha noen man kan snakke med.

Anonymous poster hash: 75945...8db

[AnonymBruker]

Er enebarn, har aldri savnet søsken, har venner istedet. Det å ha søsken er ingen garanti for å ha noen man kan snakke med. Anonymous poster hash: 75945...8db

Det kan jeg skrive under på. Er jente, har to søstre, snakker aldri med dem! Kunne aldri i verden tatt en prat med dem om hva som helst, har hatt dypere samtaler med bestevenninner.

Anonymous poster hash: 3b19a...fef

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på om andre enebarn her inne savner å ha søsken? Jeg får ofte høre at jeg er så heldig som er enebarn, men selv synes jeg det er veldig ensomt og jeg savner å ha noen på min alder som jeg kan snakke med. Det er tross alt ikke alt som man ønsker å snakke med moren/faren sin om, spesielt ikke i en viss alder...

Anonymous poster hash: b0f85...459

Jeg er ikke enebarn, men jeg snakker ikke om alt til min søster . Min søster er mange år eldre enn meg. Så vi har aldri fått den kontakten som søstre som er tettere i alder er.

Men jeg har venninner jeg snakker med alt om. Har selv to jenter som er tette i alder, men de er så totalt forskjellige at de kranglere mere enn å være venner. Så de har ikke den kontakten de heller. Så ikke alle søsken har det.

Anonymous poster hash: f0097...c74

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og føler meg ensom iblant, men det er av andre grunner. Har aldri kjent nevneverdig savn etter søsken heller, tror ikke et søsken nødvendigvis hadde vært en forsikring mot å oppleve ensomhet i livet.

Anonymous poster hash: f4f51...d11

[AnonymBruker]

Jeg har to søsken, og er ensom som faen.

Anonymous poster hash: b550d...cf9

[Haugenjenta]

Både og.
På en måte savner jeg ha søsken å forholde meg til, enkelte ting hadde det vært fint å ha søsken til, og man har også noen å støtte seg på når foreldre faller bort.
Jeg liker ikke tanken på å måtte være alene når den dagen en gang kommer..

Ingen garanti for at jeg og eventuelle søsken hadde kommet noe spesielt overens, men jeg ville heller hatt et søsken enn å vært enebarn uansett hvordan forholdet må ha vært.

Har nok av venner, så ikke det det går på.

[Euphorbia]

Er enebarn, men aldri savnet søsken. Har venner og andre familiemedlemmer jeg har snakket med om det som har vært viktig. Dog tror jeg kanskje jeg kan savne søsken den dagen mine foreldre blir eldre og tilslutt faller fra. Da blir jeg mye alene om å bære det ansvaret som følger.

Men det er vel kanskje eneste gangen også at det kan bli et søsken-savn...

[AnonymBruker]

Ja jeg har savnet søsken hele livet!

Jeg bodde på ett sted hvor det ikke var noen andre barn i nærheten, og ble mobbet på skolen og hadde dermed ingen venner. Barndommen var fryktelig ensom, og jeg tagg foreldrene mine om søsken mange ganger, for å slippe å være alene hele tiden.

Og etter jeg ble voksen, og har sett bla. hvordan forhold mannen min har med sine brødre, savner jeg det bare enda mer!

Har nesten ikke familie, så den dagen mamma og pappa dør, er jeg helt alene, da hadde det vært godt å ha søsken!

Anonymous poster hash: c612d...294

[Gjest Vevila]

Ja, men så har jeg nesten ikke familie ellers heller. Skal ha mange barn!

[AnonymBruker]

Nja. Ikke i det daglige, har et nettverk av relativt grei størrelse men merker jeg gruer meg til den dagen foreldrene blir gamle og etterhvert går bort siden jeg da står alene om det. Å være enebarn betyr også at man ikke kan realisere alle drømmer om f. eks å bosette seg i utlandet siden en selvsagt må hjelpe sine foreldre så godt man kan når de har behov for det, jeg kan f. eks ikke flytte til en annen verdensdel eller til andre siden av landet for den saks skyld. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle som har søsken heller har mulighet til det siden søsknene kanskje allerede har flyttet et stykke unna og man da er den primære omsorgspersonen til foreldrene ved at man har blitt igjen. Likevel har man i alle fall mulighet til å fordele det litt på flere når den tid kommer enn når man er alene.

For meg er situasjonen ennå litt verre ved at jeg ennå ikke har funnet "noen" i en alder av over 30 og jeg innser at det etterhvert også er for sent å tenke på evt. egen familie, så jeg sitter vel egentlig virkelig "godt" i det og må regne med en alderdom relativt ensom.

Det er ikke bare bakdeler med å være enebarn for man blir unektelig ganske selvstendig med tanke på å klare seg uten mental og praktisk støtte fra andre. Men jeg tror man mister mer enn man får, for sosialiseringen som de fleste jeg kjenner har fått fra søsken opp gjennom oppveksten er nok gull verdt slik jeg ser det i etterkant, både med tanke på arbeidsliv, knytte nye nettverk og ikke minst finne en partner.

Men jeg klandrer ingen. Foreldrene mine tok et valg og hadde nok kanskje ikke muligheten til å få flere på det aktuelle tidspunktet og jeg er takknemlig for å kunne ha de så lenge som mulig. Men jeg tror nok også de får en bedre alderdom enn det jeg vil få selv, de vil jo mest sannsynlig ha meg. Selv vil jeg bli alene.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 28644...bbf

Og en ting til. Det er en fordel å være flere i familien i livet også med tanke på om man selv skulle komme utfor sykdom eller ulykke. Om jeg selv skulle være uheldig å bli alvorlig syk eller oppleve en alvorlig ulykke så står jeg i så fall alene om det også.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

[Lykkelise]

Jeg er enebarn og har savnet søsken hele livet. Spesiellt nå som jeg er voksen, foreldrene mine begynner og komme opp i årene.. Og jeg skulle veldig gjerne vært ordentlig tante❤️

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og har savnet søsken hele livet. Spesiellt nå som jeg er voksen, foreldrene mine begynner og komme opp i årene.. Og jeg skulle veldig gjerne vært ordentlig tante❤️

Ja, det er faktisk et godt poeng. Nå er sjansen for at jeg noensinne skulle finne meg en kvinne som finner meg bra nok til familie tilnærmet lik null, men jeg ser absolutt poenget. Rent hypotetisk hadde det vært et minus å ikke kunne dra til tante og/eller onkel eller berike barnas liv med andre voksne man har en nær og familiær relasjon med.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

[AnonymBruker]

Er enebarn. Savner søsken, men er ikke ensom.

Anonymous poster hash: 0ad0a...f37

[Teeny]

Min forlovede er enebarn. Han sa det var ensomt og savnet veldig å ha søsken. Han har alltid hatt mange venner da. Han vil ikke at sitt kommende barn skal bli enebarn. I tillegg er han den yngste i hele slekten sin og han er 31 år

Endret 5. januar 2014 av Teeny

[AnonymBruker]

Jeg har en bror, og har aldri hatt en skikkelig samtale med han (annet en vær og vind).

Anonymous poster hash: 0b9a4...c7c

[AnonymBruker]

Nja. Ikke i det daglige, har et nettverk av relativt grei størrelse men merker jeg gruer meg til den dagen foreldrene blir gamle og etterhvert går bort siden jeg da står alene om det. Å være enebarn betyr også at man ikke kan realisere alle drømmer om f. eks å bosette seg i utlandet siden en selvsagt må hjelpe sine foreldre så godt man kan når de har behov for det, jeg kan f. eks ikke flytte til en annen verdensdel eller til andre siden av landet for den saks skyld. Jeg er fullstendig klar over at ikke alle som har søsken heller har mulighet til det siden søsknene kanskje allerede har flyttet et stykke unna og man da er den primære omsorgspersonen til foreldrene ved at man har blitt igjen. Likevel har man i alle fall mulighet til å fordele det litt på flere når den tid kommer enn når man er alene.

For meg er situasjonen ennå litt verre ved at jeg ennå ikke har funnet "noen" i en alder av over 30 og jeg innser at det etterhvert også er for sent å tenke på evt. egen familie, så jeg sitter vel egentlig virkelig "godt" i det og må regne med en alderdom relativt ensom.

Det er ikke bare bakdeler med å være enebarn for man blir unektelig ganske selvstendig med tanke på å klare seg uten mental og praktisk støtte fra andre. Men jeg tror man mister mer enn man får, for sosialiseringen som de fleste jeg kjenner har fått fra søsken opp gjennom oppveksten er nok gull verdt slik jeg ser det i etterkant, både med tanke på arbeidsliv, knytte nye nettverk og ikke minst finne en partner.

Men jeg klandrer ingen. Foreldrene mine tok et valg og hadde nok kanskje ikke muligheten til å få flere på det aktuelle tidspunktet og jeg er takknemlig for å kunne ha de så lenge som mulig. Men jeg tror nok også de får en bedre alderdom enn det jeg vil få selv, de vil jo mest sannsynlig ha meg. Selv vil jeg bli alene.

Anonymous poster hash: 28644...bbf

Jeg tenker mye av det samme. Jeg har riktignok en partner jeg er godt etablert sammen med (dog barnløs). Men går det skeis er jeg temmelig alene i verden når foreldrene mine tar kvelden.

Både besteforeldre og foreldre begynner å bli oppe i årene etterhvert, og det er ikke tvil om at det blir en del jobb etterhvert når jeg er eneste nære pårørende uten maaaange mils reisevei.

Ser riktig nok også at samboeren og søsteren aldri kommer til å bli bestevenner, selv om de er nærme i alder og omgangsformen er hyggelig og tonen stort sett god.

Anonymous poster hash: 5712a...44e