Så var det på'n igjen.....

[Nikki]

For en uke...

Det hele startet forrige uka da min far gav meg beskjed om at i løpet av denne uka så måtte vi gi slipp på vår alles kjære Sharo........ Sharo... min kjære hund gjennom 13 år. Han var mye syk i vinter, men han kjempet seg gjennom det gang på gang... Helt til nå nylig.. Han hadde diarè lenge, det var blod i avføringen og dyrlegen gav han en kur og en kur til.. Han ble bra igjen.. han var frisk og fin i en måned.. han begynte å legge på seg og var den samme gode hunden som han alltid har vært. Men for to uker siden ble han syk igjen og det var da vi begynte å forberede oss på at det nærmet seg slutten. Vi ville ikke at han skulle lide noe mere og det siste døgnet så visste han tegn til smerte og da var valget enkelt... han skulle få slippe, men det var ikke enkelt å godta valget. men det var det beste for han.

Jeg satt på jobb da telefonen ringte, det var min mamma som ringte og da visste jeg det.. Hun ringte meg slik at jeg kunne få si hade til han. Han lå og sov sin skjønneste søvn, før han skulle få den siste sprøyta.... Den som skulle la han få slippe smerten. Jeg snakket med han, ba han hilse alle jeg er så glad i som har gått bort fra meg. Jeg håper han har det bra nå på de grønne enger. Han var en livlig hund og han har sikkert mange venner der oppe.

Men det så tungt og trist å tenke på at han jeg har hatt halve livet mitt er borte. Men jeg vet at vi tok det riktige valget. Dyrlegen sa det var nyresvikt og han kom bare til å få det vondere og vondere med tiden som kom til å gå og vi ville ikke at han skulle lide for at vi skulle ha det bedre. Sorgen er stor, men vi lærer oss å leve med den.

Det har enda ikke gått opp for meg at han er borte, at han ligger tullet inn i pleddet sitt på hytta med en rose mellom labbene sine. Jeg forventer på en måte at neste gang jeg besøker mamma og papp så møter jeg min kjære hund i døra som river meg over ende av glede av å se meg. Selv om jeg vet at det ikke skjer.

Onsdagen gikk og så kom torsdag. Jeg kommer hjem fra jobb og blir møtt av mine to små herlige kaniner, Lady og Bella. De er så skjønne. gode vennner var de. Utpå kvelden legger jeg merke til at Lady var så rolig og da hun ikke ville flytte seg når jeg skulle åpne skuffen hun lå foran skjønte jeg at at noe var galt. Hun lot seg aldri bli rørt på og iallefall ikke bli løftet. Men hun prøver å komme seg bort, hun klarte det ikke. Bakbena ville ikke følge. Jeg bestilte taxi og dro til dyrlegen. Hun kunne ikke si noe hva det var. Hun hadde mange ideer om hva det kunne være, men vi måtte oppsøke en spesialist på smådyr hvis hun ikke ble bedre i løpet av natta. Hun fikk en kortisonsprøyte og så dro vi hjem. Dyrlegen sa det kunne være en prolaps... Hun satt i buret sitt den natta, jeg var oppe flere ganger og sjekket til henne, men ingen bedring så da morgenen kom dro jeg til vetrinærhøgskolen. De tok i mot meg og jeg kjente det på meg at noe var alvorlig galt med min kjære Lady på 6 mnd. Hun klarte ikke å sitte eller stå.. Hun bare lå på siden og klarte så vidt å holde hodet sitt oppe. Dyrlegen sendte henne på røngten og de tok mange bilder av henne. det var mange turer frem og tilbake mellom venterommet og røngtenrommet... Hun lå i fanget mitt i en halvmåne og hvilte hodet sitt på armen min. Hun var så skjønn der hun lå. Etter røngten ville dyrlegen ta flere blodprøver og de sendte meg hjem.. jeg skulle komme tilbake kl 15. Jeg dro på jobb og jobbet noen timer.. vel prøvde å jobbe, men visste hele tiden at jeg kom til å komme hjem med et tomt bur og ingen Lady. Da klokka nærmet seg tre dro jeg tilbake. dyrlegen møtte meg og fortalte meg at hun hadde fått en infeksjon på sentralnerven og sjansen for at hun kom til å overleve var under 50 %. Hun bare lå i buret, de hadde gitt henne mere kortison, og antibiotika samt veske intravenøst da hun ikke klarte å drikke på egen hånd. Hva slags liv er det for en liten kaninunge som elsket å hoppe rundt og leke?? valget var tøfft og setningen var vanskelig å si, men jeg måtte la henne slippe. Hun hadde ikke noe verdig liv. Jeg plukket henne opp og holdt henne i armene mine. Hun tittet opp på meg og øynene hennes sa på en måte "Takk for at jeg får slippe". Så la hun hodet sitt ned og da visste jeg at valget var det rette. Dyrlegen lot meg få bruke den tiden jeg ville på å få si hade og tårene trillet og de triller fortsatt.. Det var noe av det verste jeg har gjort.. å bestemme over et liv på denne måten, men jeg vet at jeg tok det riktige valget. Selv om tomheten og samvittigheten ovenfor Bella henger over meg. Bella som ikke fikk sagt hade til sin søster, som sturer og lurer på hvor lekekameraten har blitt av. Det er det verste. jeg ser at hun sturer og jeg ser at hun leter etter Lady, men hun er bedre i dag enn hun var på fredag og i går. Hun kommer over det og jeg trøster meg med at dyr ser på døden på en annen måte enn det vi gjør.. tror jeg iallefall.

Men to av det kjæreste jeg hadde er borte.. Dene ene var jeg forberedt på, vel så godt forberedt som det går ann å bli, men Lady ble bare revet bort fra meg og jeg skjønner ikke hvorfor eller hvordan. Hun var frisk i det ene øyeblikket og i det neste kunne hun ikke gå.. Jeg mistet de begge på under tre dager og det er i tøffeste laget.. Det er mere smerte enn jeg kan takle på en gang. jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. det eneste jeg ser frem til og som driver meg fremover er turen til canada i sommer og den lille valpen vi skal få i september. men det er det.

Dette ble langt, men jeg måtte bare få det ut. Jeg har ikke flere tårer, jeg har gråte hele uka og jeg tror ikke jeg har flere tårer igjen nå. jeg savner dem begge. Og jeg føler meg som en henretter etter valget jeg tok med Lady, men jeg vet jeg gjorde det rette og det sa dyrlegen også. Men hvorfor gjør det så vondt da???? Jeg barer lurer.. Hva galt har jeg gjort siden noen vil straffe meg slik. For det er det jeg føler nå..

Takk Sharo for alle de gode minnene du gav meg, jeg vil aldri glemme deg. Hvil i fred.

Til deg kjære Lady.. Du fikk ikke noe langt liv, men jeg evlger å tro at du hadde bra så lenge du fikk leve. Du hadde ikke noe liv i et bur, men en leilghet på 60 m2 å hoppe på. Og du gav meg mye latter med alle dine krumspring. Savner deg og jeg skulle ønske jeg fikk lengre tid sammen med deg. Jeg lover å ta godt vare på Bella. Hvil i fred.

[Gjest Phair]

:trøste:

[Milly:)]

Må være veldig tungt for deg nå, håper du kommer deg gjennom det og får det bedre snart! Kan ikke en gang forestille meg hvordan jeg ville tatt det om det samme skjedde med min katt... Føler med deg.

[Gjest Elenath]

:trøste:

Sitter med klump i halsen og tårer i øynene. Har akkurat mistet hunden min selv.

[Lilletrollet]

:trøste:

En liten trøste klem fra Meg!

[Livets datter]

Uff, nå felte jeg også noen tårer. Mamma og pappa har også hund, og jeg har en nymfeparakitt som har vært min følgesvenn i 15 år nå. Orker ikke tenke på når den dagen kommer engang...

Lykke til i bearbeidelsen av sorgen. Det er vondt å miste 2 og 4-bente venner!

[Gjest Poirot]

Uff, dette var trist.

Jeg tror ikke du har gjort noe galt. Disse tapene vil hjelpe deg til å takle og håndtere senere tap i livet. Kanskej du har gjort noe riktig?

[Wayah]

Gråter litt med deg jeg.