Hvordan leve med ADHD

[AnonymBruker]

Jeg er en jente i begynnelsen av 20-årene som har gått til psykolog en liten stund nå. Etter et par samtaler mente han at problemene mine mest sannsynlig grunner i at jeg har sterke ADHD-trekk. Syntes det var en rar beskjed å få, siden jeg alltid har vært en forholdsvis rolig jente uten lærevansker, men etter å ha lest om typisk "jente-ADHD" ser jeg jo at jeg sklir rett inn i beskrivelsen.

Så dere jenter med ADHD: hvordan er hverdagen for dere? Bruker dere noen teknikker for å få ting til å gå rundt? Vil dere dele noen tips og erfaringer?

Anonymous poster hash: c6523...0aa

[Yesterday]

Jeg fikk diagnosen ADD som 29 år, men er ganske lik de med ADHD. Jeg har laget meg massevis av strategier for å overleve noe psykologen avslørte, jeg hadde ikke merket det selv. Jeg har lite strøm på tabben og må tenke litt så svarer mer om en liten stund

[AnonymBruker]

Jeg er mann, og jeg synes det er litt synd at det skal kalle "jente-ADHD". Det er vel stort sett snakk om ADD, nå kjent som ADHD-PI. Det kan være litt pinlig for gutter å fortelle at de sliter med dette hvis det kallenavnet setter seg - på samme måte som "gutte-ADHD" ikke nødvendigvis anses som en mulighet når jenter er hyperaktive og trøblete, da er de bare dårlig oppdratt. Ikke noen viktig ting, men kan være greit å ha i bakhodet

Anyway. Jeg sliter med det samme. Fikk diagnosen etter jeg var ferdig på videregående, så jeg har ikke vokst opp med noen diagnose. Jeg går jevnlig til psykolog, og har hatt svært begrenset effekt av medisiner. Jeg føler meg litt annerledes med medisinene, men ikke noe mer skjerpet og konsentrert.

Til daglig studerer jeg et ganske tungt studium. Jeg har forsøkt å få gode og faste rutiner for lesing, men det har fungert dårlig. For meg har det derfor endt med at jeg bare må lese når jeg føler at jeg kan lese. Det betyr at jeg kan lese midt på natten iblant, jeg må utnytte de "vinduene" med konsentrasjon jeg får i ny og ne. Jeg kan ikke planlegge når jeg får lest og vært effektiv. Jeg planlegger ellers hverdagen min møysommelig, men når det gjelder studiene må jeg ta ting på sparket.

Anonymous poster hash: fa158...a2d

[Yesterday]

Jeg har aldri hatt lærevansker som lese-og skrivevansker, men store lærevansker pga manglende konsentrasjon.

Når jeg tenker meg om så har jeg glemt mange av mine strategier, mange har vært ubevisste.

En ting jeg fant ut mens jeg studerte er at det er lettere for meg å konsentrere meg med musikk på øret. Det høres helt feil ut men det gjelder mange med ADHD. Jeg har jobbet på en barneskole h or en gutt med ADHD løp rundt i klasserommet i timene, men når han fikk en ipod så satte han seg ned og jobbet lenge, helt rolig. Han var som natt og dag. Lesesalen var ikke noe for meg, det var så stille at tankene mine vandret etter 2 sek og jeg fikk mange tanker på en gang. Med høy musikk "overdøves" tankene og jeg kunne konsentrere meg for første gang i mitt liv.

Når det gjelder gjøremål så er det typisk ADHD å utsette ting. Så jeg skriver ting ned fordi da blir det lettere å motivere meg og huske de.

Jeg hadde noen dårlige strategier og. Som i tenårene så festet jeg masse, det var min form for beroligende. Da jeg er hyper innvendig. I tillegg har jeg blitt ekspert på å late som at jeg får med meg alt folk har sagt. Prater noen i mer enn 2 min så blir jeg helt fjern og tenker på andre ting. Sikkert derfor flere har nektet å tru at jeg har konsentrasjonsvansker.

I arbeidslivet har jeg slitt veldig så har ingen gode råd der dessverre. Å ikke få med seg ting i de jobbene jeg har hatt har ikke vært bra og folk har ment at jeg har vært en dålig ansatt. En som gir blaffen i jobben, og det er overhodet ikke sant!

Reddningen for meg ble, når jeg endelig fikk diagnosen, ritalin og ikke så veldig mange teknikker og strategier. Jeg var utslitt av å ha brukt så mye energi på å takle hverdagen i neste 30-år. Slet med div som ganske lita og, blant annet ekstremt innesluttet. Ritalin har vært helt fantastisk for meg, jeg var skeptisk men tok feil. Fant også ut da hvor hardt rammet jeg er av ADD, mye mer enn jeg trudde. Ritalin ga meg super konsentrasjon, mer tålmodighet, mindre tanker, mer fleksibel (rutiner har vært veldig viktig for meg), ferre bekymringer (hatt mye angst, generell og sosial) og mye mer. Som at min ADD forsvant!

Jeg ble gravid for ca ett år siden og måtte slutte på ritalin. ADDen kom tilbake men ikke for fult da gravidhormoner kan hjelpe på, merkelig nok. Men siden babyen ble født har jeg vært kjempe glad for at jeg ikke må jobbe akkurat nå. Det ble oppdaget et forhøyet trykk i hodet mitt mens jeg var gravid og får kanskje ikke begynne på ritalin igjen Noe jeg syns er forferdelig! Hvordan skal jeg klare meg i arbeidslivet igjen når permisjonen min er over? Jeg skal få svar på om jeg kan bruke ritalin igjen i neste uke, og gruer meg, frykter ett nei. Kan prøve strattera men har hørt så mye negativt om den. Er bare de to alternativene.

Så jeg anbefaler deg å prøve ritalin om du får diagnosen. Ikke alle får god effekt av ritalin. Uansett hva som skjer med deg så håper jeg at du får det bedre! Lykke til

Endret 2. januar 2014 av Yesterday

[AnonymBruker]

Min datter ( 11 ÅR) fungerer veldig bra med conserta. Er selvsagt spent på hvordan fremtiden vil bli for henne med utfordringer på de fleste plan , men velger å tenke posetivt og ha tro på henne! Hun tar seg pauser for seg selv når hun føler hun trenger det , ellers vet jeg lite om hvilke strategier hhun har for å klare seg så bra på skolen og sosialt!

Anonymous poster hash: e7f9b...bbe

[Sillicious]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 17, må si mange brikker falt på plass hos meg da. Har alltid følt meg annerledes enn de andre, men har ikke fått lov til å teste meg av en eller annen grunn. Gjorde det da jeg flyttet hjemmefra.

Mtp medisin var det helt greit, funket ok, men jeg fikk bivirkninger i tillegg jeg da, som ticks (eller hvordan det skrives, rykninger iværtfall!), mistet også all sultfølelse og var småkvalm hele tiden pga lite matinntak sikkert. Og vennene mine sa jeg var helt rar! Rar og stille iforhold til ellers, lo ikke like mye, tullet ikke. jeg er hun som alltid tuller og ler!

Så ja, siden jeg forandret meg så mye på det så valgte jeg å leve uten medisiner. Det er utfordringer i arbeidslivet med dette også, jeg har aldri hatt lese-/skrivevansker, men klarer ikke å konsentrere meg så er derfor "treiglært". Må ha ting inn med teskje.

Ellers løper jeg rundt og prater med alt og alle, styrer mye, energinivå på topp.

Irriterende for noen, morsomt for andre, kos for meg.

[AnonymBruker]

Jeg er mann, og jeg synes det er litt synd at det skal kalle "jente-ADHD". Det er vel stort sett snakk om ADD, nå kjent som ADHD-PI. Det kan være litt pinlig for gutter å fortelle at de sliter med dette hvis det kallenavnet setter seg - på samme måte som "gutte-ADHD" ikke nødvendigvis anses som en mulighet når jenter er hyperaktive og trøblete, da er de bare dårlig oppdratt. Ikke noen viktig ting, men kan være greit å ha i bakhodet

Anyway. Jeg sliter med det samme. Fikk diagnosen etter jeg var ferdig på videregående, så jeg har ikke vokst opp med noen diagnose. Jeg går jevnlig til psykolog, og har hatt svært begrenset effekt av medisiner. Jeg føler meg litt annerledes med medisinene, men ikke noe mer skjerpet og konsentrert.

Til daglig studerer jeg et ganske tungt studium. Jeg har forsøkt å få gode og faste rutiner for lesing, men det har fungert dårlig. For meg har det derfor endt med at jeg bare må lese når jeg føler at jeg kan lese. Det betyr at jeg kan lese midt på natten iblant, jeg må utnytte de "vinduene" med konsentrasjon jeg får i ny og ne. Jeg kan ikke planlegge når jeg får lest og vært effektiv. Jeg planlegger ellers hverdagen min møysommelig, men når det gjelder studiene må jeg ta ting på sparket.

Anonymous poster hash: fa158...a2d

Hadde tenkt til å skrive jenter og gutter, vet ikke hvorfor det ikke skjedde. Det er kanskje vanligere for jenter å ha ADHD som vender innover enn gutter, fordi det er viktigere for jentebarn å være flinke piker. Men det betyr ikke at ingen gutter har måttet tåle de samme forventningene. Samtidig som mange jenter har den mer hyperaktive formen, som blir litt irrelevant for meg. Så omformulerer spørsmålet.

Har klart meg fint i arbeidslivet, men har bare hatt praktiske jobber. Jeg har lyst til å studere, men er så redd for å miste interessen og gi opp med en gang. Noen tips?

TS

Anonymous poster hash: c6523...0aa

[Imsdal!]

ADHD her også Kan skrive litt senere i dag (om jeg husker det) nå skal jeg på tur (har tvingt meg selv de siste timene før jeg klarte å ta på skoene. ) normalt å slite med motivasjonen hvert fall

[Gjest Blomst83]

Jeg fikk diagnosen alt for sent (var 17),og ble rask satt på medisiner. For meg var det som natt og dag.Plutselig så jeg verden gjennom nye øyne.Ja jeg vet det høres ut som en klisje,men det å endelig kunne føle med i en samtale som innebar mer enn to personer ble plutselig mulig.Jeg var ikke lenger avhening av å låne penner,viskelær osv av de i klassen fordi jeg faktisk greide å få med meg mitt eget penal. Skoletimene virket ikke like lange fordi jeg ikke hadde den konstante indre uroen. Og det var også godt å få et navn på ting,en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var. Men jeg sier ikke at alt er tipp topp.Medisiner tar jo aldri alt.Jeg kan i blandt kjenne på den notoriske uroen som gjør at jeg bare må bevege meg. Men jeg merker ADHD min best i perioder jeg er veldig sliten,eller psykisk langt nede. Da slår den ut i full blomstring.Konsentrasjon er et fremmedord,jeg mister ting,legger igjen ting,blir sint for den minste ting og er vel ganske ute av kontroll. Ang mestringsstrategier så er listeskriving en fin,og huselapper på telefonen. Men når man har levd med lidelesen noen år lærer man seg ulike måter å takle den på som skjer mer eller mindre ubevist,så jeg kommer lissom ikke på noe flere forslag.