Sliter etter voldtekt.

[AnonymBruker]

Det skjønner jeg veldig godt. Kanskje det kan være godt for deg å flytte? Starte ferskt på et nytt sted med nye mennesker rundt deg? Skal du til Oslo så er det jo mange gode tilbud når det kommer både til skoler og det er gode behandlingstilbud der

Har du tenkt på hva du vil gjøre med livet ditt? Om du tar bort all dritten nå; hva vil du gjøre om du kan velge?

Jeg vil flytte, men jeg må vente til jeg fyller 18 år og har fått meg en jobb. For tror ikke min mor vil flytte. På skolen går ting ærligtalt veldig dårlig, mye fravær. For når jeg våkner etter en brutal natt med mareritt, så klarer jeg ikke og stå opp å møte verden. Jeg er redd. Jeg har 1 venninne på skolen, som jeg er med hver dag jeg er på skolen, nå de siste ukene har jeg vært i praksis i barnehage 2 dager i uken,noe som har hjulpet litt på- fordi jeg trives å jobbe med barn. Men vet ikke hvordan opplegget er no etter ferien. Sliter på skolen, sliter så mye at jeg er komt inn i en liten gruppe, med andre som sliter med sine ting. Er ikke i en ordinær klasse lenger. Så de sitter mine behov og mine ønsker sterkt frem, men likevel klarer jeg ikke og fullføre 1 hel uke på skolen, no har jeg 1 dag fri vær uke hvor jeg slipper skole og alt stress.

Jeg vil utdanne meg som barne og ungdomsarbeider, prøver utrolig hardt for og oppnå det ønske. Om jeg tar bort alt dritten nå så vil jeg gå på skolen, fullføre 1 hel uke på skolen, fokusere på at jeg snart er 18 år og myndig og kanskje livet mitt blir lysere. Og jeg kan glede min mor slik at hun er stolt over meg.

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[AnonymBruker]

Du MÅ si det til foreldrene dine!

Det er IKKE din skyld!

Jeg opplevde noe lignende da jeg var 8 år, og jeg husker det som det var igår. Eller har jeg opplevd mye annen overtramp gjennom hele tenårene.

Jeg husker jeg brøt helt sammen da jeg var 21 år, og fortalte alt til mamma.
Mamma hjalp meg så godt hun kunne, selv om hun også har nok med sine egne problem.

Jeg syns det var godt å få hjelp, selv om jeg har forskjellig erfaring med psykologer.

Men husk på en ting, det er viktig å prate om alt som plager deg, men det er bare du som kan ta tak i livet ditt.

<3

Anonymous poster hash: d4fd3...b1d

[AnonymBruker]

Jeg vil så gjerne se gleden i min mor sine øyne, når jeg klarer og fullføre noe. Jeg har aldri klart og fullføre en dritt, jeg bare ser skuffelsen i øynene hennes. Hun sier hun er stolt over meg, men jeg ser det i øynene hennes.. Skuffelsen ser jeg lang vei.. Hun er verdens beste mor, men jeg klarer aldri og få hun stolt. Når jeg ikke går på skolen, blir hun trist og lei seg.. Lurer på hva hun tenker om meg.. :-( Og hva alle andre tenker om meg.. Hun venninnen min på skolen blir steik forbanna når jeg ikke kommer, sier til meg " Nå vet jeg hvor vennskapet våres står " osv, det ødelegger meg enda mer. Jeg har så lyst, veldig lyst. Men stemmene i hodet mitt trykker meg ned, hver eneste dag..

Jeg har så lyst og vise min kjæreste at jeg elsker han, og at jeg vil ha en fremtid med han. Med barn og alt. Men noe i meg svikter, kroppen min svikter. Jeg blir så fort sint og stresset også, og det går innpå kjæresten min.. Han prøver alltid og roe meg ned, men føles ut som stemmene i hodet mitt tar over kroppen min, og jeg blir så sliten av det...

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[AnonymBruker]

Du MÅ si det til foreldrene dine!

Det er IKKE din skyld!

Jeg opplevde noe lignende da jeg var 8 år, og jeg husker det som det var igår. Eller har jeg opplevd mye annen overtramp gjennom hele tenårene.

Jeg husker jeg brøt helt sammen da jeg var 21 år, og fortalte alt til mamma.

Mamma hjalp meg så godt hun kunne, selv om hun også har nok med sine egne problem.

Jeg syns det var godt å få hjelp, selv om jeg har forskjellig erfaring med psykologer.

Men husk på en ting, det er viktig å prate om alt som plager deg, men det er bare du som kan ta tak i livet ditt.

<3

Anonymous poster hash: d4fd3...b1d

Mamma vet det, hun var den som annmeldte drittsekken. Men jeg fikk ingen hjelp av psykolog på den tiden, de sa jeg var for liten til og forstå. Men jeg forsto så mye....Så når jeg var 12år, da sleit jeg litt mer med dette og nå sliter jeg så mye at jeg ikke fungerer i samfunet lenger..

Jeg vil ikke bry mamma med mine problemer, hun har nok med sine egne.. Og de gangene jeg har prøvd å lufte dette for hun, at jeg har stemmer i hodet mitt osv, så sier hun det er bare er MIN stemme, hun forstår ikke.. Ingen forstår...Stemmene i hodet mitt, noen ganger er det MANGE stemmer, andre ganger er det 1 stemme..Noen ganger er de skikkelig sinte, og dominerende, og ber meg gjøre ting...Som jeg ikke vil. Som og kutte meg selv...Og ingen forstår...Mamma forstår ikke, jeg blir så SINT,hvorfor kan hun ikke forstå???? :-( :-(

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[Gjest Runforit]

Jeg vil flytte, men jeg må vente til jeg fyller 18 år og har fått meg en jobb. For tror ikke min mor vil flytte. På skolen går ting ærligtalt veldig dårlig, mye fravær. For når jeg våkner etter en brutal natt med mareritt, så klarer jeg ikke og stå opp å møte verden. Jeg er redd. Jeg har 1 venninne på skolen, som jeg er med hver dag jeg er på skolen, nå de siste ukene har jeg vært i praksis i barnehage 2 dager i uken,noe som har hjulpet litt på- fordi jeg trives å jobbe med barn. Men vet ikke hvordan opplegget er no etter ferien. Sliter på skolen, sliter så mye at jeg er komt inn i en liten gruppe, med andre som sliter med sine ting. Er ikke i en ordinær klasse lenger. Så de sitter mine behov og mine ønsker sterkt frem, men likevel klarer jeg ikke og fullføre 1 hel uke på skolen, no har jeg 1 dag fri vær uke hvor jeg slipper skole og alt stress. Jeg vil utdanne meg som barne og ungdomsarbeider, prøver utrolig hardt for og oppnå det ønske. Om jeg tar bort alt dritten nå så vil jeg gå på skolen, fullføre 1 hel uke på skolen, fokusere på at jeg snart er 18 år og myndig og kanskje livet mitt blir lysere. Og jeg kan glede min mor slik at hun er stolt over meg. Anonymous poster hash: 492fc...f68

Vet moren din om dette?

Jeg tenker at du burde komme deg til DPS fortest mulig. Da vil du kunne få hjelpen og støtten du trenger slik at du kan fullføre skolen. Om du får hjelp nå så vil psyken din styrkes slik at du er rustet til å starte videreutdanning. Med hjelp og med din livserfaring så tror jeg du vil bli en fantastisk barne og ungdomsarbeider som kan hjelpe andre barn i vanskelige situasjoner

Om du så må ta 1 år der du bare fokuserer på å finne deg selv så er det verdt det! Da kan du starte det neste året med en helt ny selvtillit der du kan fokusere 100% (ved siden av at du fortsetter med behandling på lavere nivå) på utdanning, venner, fester og alle de morsomme tingene som ungdommer skal fokusere på

[AnonymBruker]

Vet moren din om dette?

Jeg tenker at du burde komme deg til DPS fortest mulig. Da vil du kunne få hjelpen og støtten du trenger slik at du kan fullføre skolen. Om du får hjelp nå så vil psyken din styrkes slik at du er rustet til å starte videreutdanning. Med hjelp og med din livserfaring så tror jeg du vil bli en fantastisk barne og ungdomsarbeider som kan hjelpe andre barn i vanskelige situasjoner

Om du så må ta 1 år der du bare fokuserer på å finne deg selv så er det verdt det! Da kan du starte det neste året med en helt ny selvtillit der du kan fokusere 100% (ved siden av at du fortsetter med behandling på lavere nivå) på utdanning, venner, fester og alle de morsomme tingene som ungdommer skal fokusere på

Jeg har prøvd å fortelle mamma om stemmene i hodet mitt, men hun sier det bare er min stemme, at det ikke er noen stemmer i hodet mitt..Så føler hun ikke tror på meg når jeg sier det sånn som det er.. Jeg har vurdert og ta 1 år fri, for og fokusere på meg og mitt, men det sa mamma klart nei til, at det var ikke noe vits..For da mente hun at jeg aldri kom meg tilbake på skolebenken.. :-( Virker ikke ut som hun har troen på meg...Pga all fraværet. Jeg går aldri ut og fester, jeg har totalt sperret meg selv inne, er jeg ikke på skolen, så er jeg inne. Jeg blir snart 18 år,og jeg vet ikke om jeg tørr å gå ut og feste, med tanke på at HAN kan være der, eller finne meg.. Ene gangen så jeg han på stor senteret, da forfølgte han meg, da løp jeg bort til vaktene på senteret. Og gjemte meg hos de. Jeg skal kontakte de, men må mamma være med på det? Siden jeg ikke er myndig enda?

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[Trollmor89]

Kjære Ts, jeg har slittet med det siste 10 årene fordi jeg selv føler at det er vanskelig å snakke om det, jeg rett og slett føler med som et skam når jeg tenker på det... Søk hjelp, ikke ha det inni seg!!! Jeg har fortsatt ikke gjort det og skulle ønske jeg var modig nok til det..

[AnonymBruker]

Kjære Ts, jeg har slittet med det siste 10 årene fordi jeg selv føler at det er vanskelig å snakke om det, jeg rett og slett føler med som et skam når jeg tenker på det... Søk hjelp, ikke ha det inni seg!!! Jeg har fortsatt ikke gjort det og skulle ønske jeg var modig nok til det..

Uff, håper det går bra med deg! Det er utrolig vanskelig å snakke om..jeg foretrekker å skrive..fremfor og snakke.. Vet ikke om jeg er alene om det eller ikke! Du burde kontakte hjelp du også,les resten av tråden er mange linker der til hjelp, jeg skal selv kontakte de!! Klemmer til deg <3

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[Gjest Runforit]

Jeg har prøvd å fortelle mamma om stemmene i hodet mitt, men hun sier det bare er min stemme, at det ikke er noen stemmer i hodet mitt..Så føler hun ikke tror på meg når jeg sier det sånn som det er.. Jeg har vurdert og ta 1 år fri, for og fokusere på meg og mitt, men det sa mamma klart nei til, at det var ikke noe vits..For da mente hun at jeg aldri kom meg tilbake på skolebenken.. :-( Virker ikke ut som hun har troen på meg...Pga all fraværet. Jeg går aldri ut og fester, jeg har totalt sperret meg selv inne, er jeg ikke på skolen, så er jeg inne. Jeg blir snart 18 år,og jeg vet ikke om jeg tørr å gå ut og feste, med tanke på at HAN kan være der, eller finne meg.. Ene gangen så jeg han på stor senteret, da forfølgte han meg, da løp jeg bort til vaktene på senteret. Og gjemte meg hos de. Jeg skal kontakte de, men må mamma være med på det? Siden jeg ikke er myndig enda? Anonymous poster hash: 492fc...f68

Om du føler deg truet og han forfølger deg så gå til politiet! Siden du ikke er myndig så burde også barnevernet blandes inn her. Få all hjelp og støtte du kan.

At din mor mener at du ikke skal ta fri er revnende likegyldig. Det er DITT liv og DIN fremtid vi snakker om her! Det er du som skal leve resten av livet med valgene du tar. Og det beste valget for deg nå er å få skikkelig hjelp.

1 år er ingenting mot resten av livet ditt.

[AnonymBruker]

Om du føler deg truet og han forfølger deg så gå til politiet! Siden du ikke er myndig så burde også barnevernet blandes inn her. Få all hjelp og støtte du kan.

At din mor mener at du ikke skal ta fri er revnende likegyldig. Det er DITT liv og DIN fremtid vi snakker om her! Det er du som skal leve resten av livet med valgene du tar. Og det beste valget for deg nå er å få skikkelig hjelp.

1 år er ingenting mot resten av livet ditt.

Barnevernet har vært inni bildet siden jeg var 12år, siden da begynte jeg og slite mer. Og begynte å henge i et miljø som ikke var bra for meg, masse ungdommer som slet. De bare tok meg vekk fra familien min, jeg ble sendt på insutisjon, også rett i fosterhjem, for de trodde det ville hjelpe. + jeg hadde problemer med min far som var rusmisbruker som jeg slåss og kranglet ofte med. Så fikk ingen mulighet til og ta fatt i problemene da, for jeg var sperret inne på lukket avdeling. Og det skapte store smerter det også, kom meg ikke ut i samfunnet. Og nå har jeg fått en ny saksbehandler, min 9 saksbehandler bare på de årene, fra jeg var 12 år til nå.

Jeg kom meg vekk fra det miljøet, fikk to valg. Henge med de folkene, eller bli sendt langt vekk fra Bergen. Da snakker vi Tromsø instutisjon, det ville jeg ikke. Så jeg kom meg vekk, og da trodde barnevernet alt var OK, men jeg sperret meg bare inne på rommet mitt istedenfor. Og nå prøver jeg hardt og komme meg på skolen, jeg tar sovepiller for og sovne om kvelden, men våkner etter 2 timer på puten etter mareritt og er søkk våt av svette og sitter som en ball oppi sengen av hjørnet og gråter og skjevler. Men kanskje jeg burde ta meg en fri år, så får mamma være så skuffet hun bare vill.For jeg vil ikke starte voksen livet sånn som dette

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[AnonymBruker]

Og mamma vet jeg sliter med mareritter, hun har våknet flere ganger om nettene pga jeg skriker " NEI, NEI, GÅ VEKK. JEG VIL IKKE, VÆR SÅ SNILL DET GJØR VONDT, IKKE" , og da har hun komt inn og stryket meg på kinnnet og trøstet meg, også bedt meg gå og legge meg igjen..Men det klarer jeg aldri etter marerittene,da står jeg opp. Og gjør andre ting, som roer meg ned.

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[Gjest Runforit]

Barnevernet har vært inni bildet siden jeg var 12år, siden da begynte jeg og slite mer. Og begynte å henge i et miljø som ikke var bra for meg, masse ungdommer som slet. De bare tok meg vekk fra familien min, jeg ble sendt på insutisjon, også rett i fosterhjem, for de trodde det ville hjelpe. + jeg hadde problemer med min far som var rusmisbruker som jeg slåss og kranglet ofte med. Så fikk ingen mulighet til og ta fatt i problemene da, for jeg var sperret inne på lukket avdeling. Og det skapte store smerter det også, kom meg ikke ut i samfunnet. Og nå har jeg fått en ny saksbehandler, min 9 saksbehandler bare på de årene, fra jeg var 12 år til nå. Jeg kom meg vekk fra det miljøet, fikk to valg. Henge med de folkene, eller bli sendt langt vekk fra Bergen. Da snakker vi Tromsø instutisjon, det ville jeg ikke. Så jeg kom meg vekk, og da trodde barnevernet alt var OK, men jeg sperret meg bare inne på rommet mitt istedenfor. Og nå prøver jeg hardt og komme meg på skolen, jeg tar sovepiller for og sovne om kvelden, men våkner etter 2 timer på puten etter mareritt og er søkk våt av svette og sitter som en ball oppi sengen av hjørnet og gråter og skjevler. Men kanskje jeg burde ta meg en fri år, så får mamma være så skuffet hun bare vill.For jeg vil ikke starte voksen livet sånn som dette Anonymous poster hash: 492fc...f68

Hva med å la henne lese denne tråden? Kanskje det får henne til å forstå hva du går igjennom?

[Trollmor89]

Uff, håper det går bra med deg! Det er utrolig vanskelig å snakke om..jeg foretrekker å skrive..fremfor og snakke.. Vet ikke om jeg er alene om det eller ikke! Du burde kontakte hjelp du også,les resten av tråden er mange linker der til hjelp, jeg skal selv kontakte de!! Klemmer til deg <3

Anonymous poster hash: 492fc...f68

Tusen takk for støtte og klemmer til deg også! Og nei du er absolutt ikke aleine om det men det er mange som er redde for å snakke, de klarer ikke det...

[AnonymBruker]

Hva med å la henne lese denne tråden? Kanskje det får henne til å forstå hva du går igjennom?

Jeg kan vise hun tråden, og la hun lese den. Kanskje hun åpner øynene sine, for jeg klarer ikke dette i lengden, det er utrolig slitsomt for meg og min kjæreste som er med meg. Første gangen jeg sov hos han, da våknet han av marerittet mitt og at jeg skrek nei flere ganger. Han skjønte ingenting, for da hadde jeg ikke fortalt han det. Men nå vet han det, og da vekker han meg med engang og er god som gull mot meg!

Anonymous poster hash: 492fc...f68

[AnonymBruker]

Tusen takk for støtte og klemmer til deg også! Og nei du er absolutt ikke aleine om det men det er mange som er redde for å snakke, de klarer ikke det...

Er synd at sånt som dette skal ties om.. :-( Og ikke snakkes om.. Er så mange som tuller med dette også, så føler vi som faktisk blir utsatt for det ikke blir tatt seriøs.. I rettsaken så anket han flere ganger, men siden vi hadde nok beviser så ble han tatt og fikk 1 år i fengsel...tenk deg. 1 ÅR???? for og ha ødelagt et liv....

Anonymous poster hash: 492fc...f68