Sliter med konstant dårlig samvittighet

[AnonymBruker]

Jeg har konstant dårlig samvittighet, og det tærer så utrolig på! Har alltid vært "flink pike", og folk har alltid forventet mye av meg. De siste årene har jeg slitt med sykdom (både fysisk og psykisk), noe som gjør at jeg naturlig blir mer sliten. Jeg er også sterkt introvert, og trenger alenetid.

Problemet er todelt. På den ene siden, føler jeg at uansett hva jeg gjør, blir det aldri nok. Jeg har trukket meg litt tilbake fordi jeg er nødt til det med tanke på helse, men da klager familie på at jeg aldri er der nok. At jeg aldri ringer nok. Det er de færreste som sier det rett ut, men jeg merker jo at enkelte blir lei seg når jeg drar hjem tidligere enn hva de hadde håpet på, og jeg går deretter med stor klump i brystet fordi jeg nå vet at de sitter der ensomme. Før tok jeg ikke hensyn til meg selv og var med på mye mer enn jeg orket, og ble helt utkjørt.

På den andre siden, er jeg utrolig var og følsom for andres humør og lykke. Jeg får skikkelig angst av folk som krangler, og når andre blir lei seg, ender jeg opp med å bli kjempelei meg på dems vegne. Går ofte og tenker på ting jeg har sagt, kanskje det har blitt oppfattet feil, og gjort at folk blir lei seg. Føler veldig mye ansvar for andres lykke, og med en gang andre ikke er lykkelige får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke kan klare å hjelpe de. Jeg vet så utrolig godt hvordan det er å ha det vondt, og vil så gjerne at ikke andre skal oppleve det.

Har vært hos psykolog og snakket med mange om dette, ingenting hjelper. Tusen ganger har jeg fått høre den evinnelige "jammen du må ikke la ting gå inn på deg så lett", men herregud, hadde jeg bare kunnet bestemme meg for å slutte hadde jeg jo selvfølgelig gjort det for lenge siden, jeg VIL jo ikke ha det sånn her. Noen andre som har vært borti dette og har noen gode råd å komme med?

Anonymous poster hash: a4186...8fa

[AnonymBruker]

Ingen andre som sliter med det samme her?

Anonymous poster hash: a4186...8fa

[AnonymBruker]

Jeg har konstant dårlig samvittighet, og det tærer så utrolig på! Har alltid vært "flink pike", og folk har alltid forventet mye av meg. De siste årene har jeg slitt med sykdom (både fysisk og psykisk), noe som gjør at jeg naturlig blir mer sliten. Jeg er også sterkt introvert, og trenger alenetid.

Problemet er todelt. På den ene siden, føler jeg at uansett hva jeg gjør, blir det aldri nok. Jeg har trukket meg litt tilbake fordi jeg er nødt til det med tanke på helse, men da klager familie på at jeg aldri er der nok. At jeg aldri ringer nok. Det er de færreste som sier det rett ut, men jeg merker jo at enkelte blir lei seg når jeg drar hjem tidligere enn hva de hadde håpet på, og jeg går deretter med stor klump i brystet fordi jeg nå vet at de sitter der ensomme. Før tok jeg ikke hensyn til meg selv og var med på mye mer enn jeg orket, og ble helt utkjørt.

På den andre siden, er jeg utrolig var og følsom for andres humør og lykke. Jeg får skikkelig angst av folk som krangler, og når andre blir lei seg, ender jeg opp med å bli kjempelei meg på dems vegne. Går ofte og tenker på ting jeg har sagt, kanskje det har blitt oppfattet feil, og gjort at folk blir lei seg. Føler veldig mye ansvar for andres lykke, og med en gang andre ikke er lykkelige får jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke kan klare å hjelpe de. Jeg vet så utrolig godt hvordan det er å ha det vondt, og vil så gjerne at ikke andre skal oppleve det.

Har vært hos psykolog og snakket med mange om dette, ingenting hjelper. Tusen ganger har jeg fått høre den evinnelige "jammen du må ikke la ting gå inn på deg så lett", men herregud, hadde jeg bare kunnet bestemme meg for å slutte hadde jeg jo selvfølgelig gjort det for lenge siden, jeg VIL jo ikke ha det sånn her. Noen andre som har vært borti dette og har noen gode råd å komme med?

Anonymous poster hash: a4186...8fa

Har "fetet opp" det vi har til felles. Det er veldig slitsomt, og jeg lurer på råd selv. De gangene det faktisk ikke er noen konflikter i nærheten, så klarer jeg av en eller annen grunn å få en vond følelse uansett, at noe fælt kommer til å skje.

Anonymous poster hash: 2ee68...26c

[DoomCake]

Jeg har det litt på samme måte, men det var verre før. Min strategi ble å lære å gi litt f i relasjoner som tapper deg, dvs. mennesker som bruker deg eller er ensidig avhengig av deg på et eller annet vis. En må være litt menneskekjenner for å dette til, for slike individer er gjerne ganske manipulative, og vet å utnytte samvittigheten din. Når du reflekterer litt over hva DU får ut av relasjonen, er det enklere å justifisere det å trekke seg ut av usunne forhold.

Også tanken på at egoister bruker deg opp, og gir deg mindre overskudd til å være der for de som virkelig betyr noe for deg er en sterk motivator for å bli mer likegyldig.

Finn ut hvem som er verdt det, og drit i resten, du skylder ingen noe som helst. Keep telling yourself that!

[AnonymBruker]

Har "fetet opp" det vi har til felles. Det er veldig slitsomt, og jeg lurer på råd selv. De gangene det faktisk ikke er noen konflikter i nærheten, så klarer jeg av en eller annen grunn å få en vond følelse uansett, at noe fælt kommer til å skje.

Anonymous poster hash: 2ee68...26c

Du får følge med i tråden, kanskje det kommer noen gode tips.

Jeg har det litt på samme måte, men det var verre før. Min strategi ble å lære å gi litt f i relasjoner som tapper deg, dvs. mennesker som bruker deg eller er ensidig avhengig av deg på et eller annet vis. En må være litt menneskekjenner for å dette til, for slike individer er gjerne ganske manipulative, og vet å utnytte samvittigheten din. Når du reflekterer litt over hva DU får ut av relasjonen, er det enklere å justifisere det å trekke seg ut av usunne forhold.

Også tanken på at egoister bruker deg opp, og gir deg mindre overskudd til å være der for de som virkelig betyr noe for deg er en sterk motivator for å bli mer likegyldig.

Finn ut hvem som er verdt det, og drit i resten, du skylder ingen noe som helst. Keep telling yourself that!

Men problemet ligger nok gjerne mer hos meg selv tror jeg. Jeg skjønner jo godt at Bestemor ønsker mer besøk, og blir trist når vi drar. Men jeg lar det gå så inn på meg, tenker så fælt over hvor ensom hun er (hun er det), hvis bare jeg kunne ha vært der litt mer, hadde livskvaliteten hennes blitt bedre. Hadde jeg ringt litt oftere hadde hun blitt så glad. Og så tenker jeg så fælt på alt hun må sitte å tenke på når hun er alene, hun som er så glad i å ha folk rundt seg. Og så føler jeg meg helt forferdelig. Og dette er bare en person, jeg tenker sånn om flere. Tar så ekstremt ansvar for andres lykke...

Så om noen har noen praktiske tips rundt dette, som faktisk har kommet seg ut av en slik tankegang, hadde jeg blitt veldig takknemlig.

Anonymous poster hash: a4186...8fa

[AnonymBruker]

Kan begynne med å si at det er ikke bare ditt ansvar å bringe andre lykke. Du gjør en bra jobb med det du allerede gjør, antar at du besøker bestemor så ofte du kan og ringer når du har tid. Det er bra nok, du er kjempe omtenksom. Mange bestemødre hører aldri fra barnebarna i det hele tatt, så din bestemor er heldig som hører fra deg så ofte som hun gjør.

Jeg er dessverre veldig lik deg. Jeg er veldig sånn ovenfor foreldrene mine. Min far forteller meg at det er rart hjemme nå fordi jeg ikke bor der mer, og det er tomt osv. Meldinger hver dag om at jeg må komme på middag, komme innom osv osv. Jeg er ikke kurert, men jeg prøver å se situasjonen på flere måter. Hvis jeg ikke kan komme innom akkurat den dagen så kommer jeg jo en annen dag i nær framtid. Passer på å fortelle at jeg er glad i den og den personen. Forteller At jeg liker mitt eget selskap engang i blant også, og sier at nå har det vært så mye denne uka så resten av uka/helga skal jeg bare slappe av, gå i koseklær og ikke forlate huset. Dessuten har jeg en søster som kan dra innom og. Personlig ble jeg bedre når jeg begynte på anti depressiva, det gjør det litt mer likegyldig. Men jeg føler fortsatt sterk skyld for det, tro meg.

Man må lære seg å gi litt mer f.. Det er ikke lett. Se det fra andre sider, tenke at andre stikker innom de dagene du ikke gjør det. Tenk positivt.

Anonymous poster hash: 97410...15d

[Brimi]

Jeg har det på akkurat samme måte! Det er slitsomt.

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men jeg kom tilfeldigvis over den når jeg googlet litt. Dette gjelder virkelig for meg også. Jeg blir helt utmattet jeg! Kan ligge våken i timesvis og gruble og grine fordi jeg har dårlig samvittighet. Jeg har alltid dårlig samvittighet for et eller annet. Jeg også føler et ENORMT ansvar for andres lykke. Det er så overveldende at jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det en gang.. Jeg har lært meg å luke ut de som bare utnytter meg. Men en av de som er verst på å spille på samvittigheten min er min egen mor. Og hun er også veldig samvittighetsfull, men på en annen måte enn meg. Lurer på om det her kan ha noe med oppdragelse og/eller arv å gjøre jeg? Slitsomt er det i alle fall! Godt å lese at jeg ikke er alene om det, men samtidig kjedelig at dere også har det slik. Og jeg går jevnlig til psykolog selv, men føler at det ikke er mulig for en psykolog å hjelpe meg med dette..

Anonymkode: 13c88...8fe

[AnonymBruker]

Her er en link som kanskje noen av dere kjenner dere igjen i: http://www.webpsykologen.no/video/kontrollere-andre-med-skyldfolelse/

For min del har moren min alltid hatt et enormt kontrollbehov. Hun har fullstendig kontroll over meg og følelsene mine, og jeg gjør absolutt alt for henne (og resten av familien min). Og hvis det er noe jeg ikke får gjort, så holder jeg på å dø av dårlig samvittighet. Hun vet så innmari godt hvor hun har meg, for å si det sånn!

Anonymkode: 13c88...8fe