depresjon - kreve omsorg?

[AnonymBruker]

Det er litt rart. Når jeg ikke kjenner depresjonen mer så husker jeg ikke den heller ikke. Det er som smerte tror jeg; du husker du hadde den men ikke hvordan den føltes.

Nå som jeg smått kjenner den huke tak i ribbeina mine så tenker jeg litt på de jeg har rundt meg. Hvor mye har jeg lov til å kreve? Til en viss grad skal man jo få lene seg på venner i mot at de få lene seg på deg en annen gang. Jeg er veldig klar over at en konstant deprimert person er vanskelig å dra meg seg. Jeg har lært den harde veien at å lene seg for mye på en person gjør at man fort står alene til slutt.

Nå som jeg har blitt bedre, men til tider (som nå i julen) kjenner på det vonde så trenger jeg litt omsorg men jeg vet ikke hvor mye jeg kan "kreve". Jeg føler at når jeg prater om hvordan jeg har det så blir det litt "feid over". At h*n sier ting som "men det ordner seg sikkert", "det blir sikker bedre etter hvert". Jeg forstår selvfølgelig at de som ikke har opplevd depresjon kanskje ikke vet hva man skal si, men jeg synes det er litt vondt når jeg ikke føler at jeg kan vise at jeg er lei meg. For det er det jeg føler. Jeg har opplevd at når jeg ikke orker å late som og derfor ikke klarer å involverer meg, men rett og slett ligge på en sofa og ikke si så mye, så har jeg fått høre at "det kanskje ikke er vits i å henge mer i dag fordi da kan jeg gjøre noe annet.". Jeg forstår det jo, men det gjør vondt. Jeg vet lissom ikke når jeg kan si at jeg trenger å ha noen rundt meg selv om jeg ikke klarer å være så mye "med". Jeg føler at jeg må skjerme andre for min depresjon når det er da jeg trenger å bli tatt vare på.

Jeg kan jo ikke tvinge folk selvfølgelig. Jeg synes verbet "å kreve" er litt feil å bruke kanskje, men seriøst, når har jeg lov til å kreve omsorg så lenge jeg ikke utnytter den?

Jeg tror jeg trenger bekreftelse på at jeg blir tatt på alvor - og ja, dette er noe jeg må snakke om med de rundt meg, men jeg lurer på om noen her har noen tanker om dette? Fra både de med depresjon, og pårørende.

Anonymous poster hash: 643dd...e9e

[AnonymBruker]

Hei . Du forklarte det godt i begynnelsen der, når en ikke kjenner depresjonen mer så husker man den heller ikke. Man kan vel huske det men man kan ikke kjenne smerten lenger og godt er det ! Men man vet jo likevel hvordan det er og at det er mye mer enn å være bare trist.

De som ikke har opplevd på kroppen hva depresjon er kan heller aldri forstå den, og derfor kommer de kommentarene. De vet ikke hva det er og vil heller aldri kunne vite det uten at de evt havner i depresjon selv en gang.

Jeg synes det er veldig bra at du vil ha folk rundt deg. Jeg ville ikke det. Trakk meg helt tilbake fra alt og skjøv folk unna. Det er visst ikke så lurt ;-)

Du kan jo prøve med å spørre om noen kan være der med deg selv om du ikke orker å "delta" så mye. Å spørre er ikke det samme som å kreve. Bare si at det føles godt at noen ER der liksom.

Det kan jo føles som om man ikke blir tatt på alvor og at andre ikke bryr seg osv, men husk på en ting : de tankene der er det depresjonen som hvisker deg i øret også, for innerst inne vet du jo at de bryr seg men ikke vet helt hvordan å håndtere situasjonen.

Har visst ikke flere "kloke ord" til deg annet enn at jeg ønsker deg god bedring og at du klarer å kvitte deg med depresjonen ganske så snart og ikke være redd for å spørre folk om hjelp og støtte når du trenger det !

Anonymous poster hash: 5c511...6f4

[Gjest earthquake]

Er deprimert selv, og jeg vet hvor utrolig vondt det er til tider.
Vil anbefale å bare invitere venner/familie på besøk, spise ute, bowling e.l., da slipper du å virke for "krevende"