Sjalu barnefar

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med barnefaren. Vi var sammen i 3 år, og det var tre år med psykisk vold og en stor glede for meg når jeg omsider klarte å komme meg bort derfra. Nå er det snart ett år siden det ble slutt og vi har delt omsorg for barnet.
Dette året har vært opp og ned, men veldig lite kontakt etter jeg byttet tlf.nr.

Jeg prøver å ha minst mulig med han å gjøre, for å ikke ramle tilbake til gamle vaner og for at han skal komme seg videre. Han kan finne på å skrive til meg at han er den eneste som elsker meg og lurer på hvorfor jeg valgte å "gå fra familien min" for å være alene.
Og ser han ett bilde av meg, sier han at han blir forelsket på nytt osv. Etter ett år skulle jeg ønske at han ikke sa sånt, da det er helt fjernt for meg.

Her om dagen la han meg til på Facebook igjen (vi har snakket der uten å være venner) og jeg håpet at han hadde forandret seg siden jeg slettet han for 6mnd siden.

Idag derimot, spurte han hvem en mann på vennelista mi er og jeg forklarer at det er en gammel klassekamerat. Før jeg rekker å svare, skriver han at han har sendt bildet rundt til venner i området hvor denne mannen bor og får vite mer om han om noen timer.. Jeg klarte å snakke han bort fra å tro at det var noe mer enn skolekompis med denne mannen.

Senere på dagen, skulle han komme innom meg for å hente noen ting til barnet vårt. Før det, sender han mld å sier at om jeg ikke har noe å gjøre idag, synes han jeg kunne bli med å spise middag med de og sove over å tilbringe familietid med barnet vårt, "siden det tross alt er jul". Men ettersom jeg hadde en middagsavtale med en venninne, sa jeg at det passet dårlig.

Da kan du tro han var sint når han kom! Etter å ha kysset barnet mitt, fikk jeg beskjed om å lukke bildøren å gå å være med den "jævla fit*e-venninna" mi..

Hva skal jeg gjøre med han? Nå har det gått bra så lenge, men når ting ikke skjer når det passer han, blir han så slem og usaklig! Bare fordi vi tilbragte en dag (julaften) sammen!

Vi har som sagt delt omsorg og jeg prøver å følge samværsdagene til punkt og prikke. Hans dager er hans dager og mine er mine, derfor pleier vi ikke å møtes lenger på den andres samvær.

Anonymous poster hash: 4f033...3d1

[absinthia]

Ikke gjør noen ting, bare vær ekstra saklig og normal, akkurat som man er med små barn i trassalderen. Om et år eller to har det verste antagelig gått over og han blir relativt normal igjen. Er du riktig heldig, så finner han seg dame.

Edit: Men for all del, vær nøye med å overholde dine egne grenser ( igjen akkurat som man bør gjøre med barn i trassalderen enten de er to år eller 14)

Endret 26. desember 2013 av absinthia