Har jeg spiseforstyrrelser?

[AnonymBruker]

Jeg vil starte med å si at jeg overhodet ikke ønsker å se tynn ut eller at dette er utseendebasert. Jeg har alltid vært en spinkel jente, blitt mobbet for det og skulle gjerne hatt mer fett på kroppen!

Jeg kaster ikke frivillig opp, og er glad i mat når jeg først greier å spise den.

Det har seg sånn at jeg i perioder mister matlysten min helt, og blir fysisk uvel.
Kan gå mange dager uten å spise fordi maten bare kjennes heslig ut i munnen.
Nå har jeg nylig vært innlagt for næring på sykehuset siden jeg ikke fikk i meg mat på 2 uker, men jeg ønsker jo å bli normal.
Prøver derfor å høre med dere på KG om hva dere syntes jeg bør gjøre..?!

Familien min vil ha meg innlagt på senter for personer med spiseforstyrrelser.
Men jeg har jo hverken det som kan kategoriseres for bulimi eller anoreksi..

En form for ufrivillig spisevegring er det nok, og jeg tror selv at det er fordi jeg har slitt med den fysiske helsa mi i mange år, som har ført til at jeg også har vært suicidal og innlagt for det. Slitt med depresjon som følge av mitt fysiske tap i mange år. Plutselig bestemte meg for å prøve alt for å bli frisk fysisk. Særlig kosthold og mat la jeg fokus på. Når det ikke hjalp etter 2 års hard innsats, har jeg mistet motet igjen og føler på en måte at alt er bortkasta - også det å spise. Det føles helt meningsløst, selvom jeg vet at det er viktig, spesielt når jeg i utgangspunktet sliter med lavt energinivå pga min fysiske sykdom. Kroppen reagerer etter disse "tankene" og tror at maten er gift eller unødvendig for meg.

Det er åpenbart at jeg trenger behandling og daglig oppfølging et sted, men er denne spisevegringen regnet som en spiseforstyrrelse, eller mer et psykiatrisk problem?

Jeg tror ikke en psykolog kan få meg til å spise - men kanskje en personlig kokk som lager kjempegod mat og sitter å spiser med meg og motiverer meg til å forstå viktigheten og vidunderligheten av mat igjen. Dét blir jo såklart vanskelig å få tak i men..

Tar i mot alle tips..

Anonymous poster hash: d5dd9...403

[Gjest Blomst83]

Jeg vet ikke helt om jeg ville kalt det en spiseforstyrrelse sånn i forhold til diagnosesystemet,men at du har et forstyrra bildet på ting må jeg vel få si. Men bare for å få sagt det så er spiseforstyrrelse en psykisk lidelse.Nevner det siden du sier følgende :men er denne spisevegringen regnet som en spiseforstyrrelse, eller mer et psykiatrisk problem?

[AnonymBruker]

Takk for innspill Blomst83, jeg vet at spiseforstyrrelser er en psykisk lidelse/forvrengning/tvangstanke.
Men tror også at min ufrivillige spisevegring kan sitte psykisk. Altså at man er så deprimert og ikke ser mening i livet/maten fordi den ikke "hjelper situasjonen" min uansett, og dermed reagerer negativt når man skal spise/slutter å spise.

(På en måte som hvis du røyker sigaretter og har en mor som døde av kols/kreft/whatever etter røyking, og du i ettertid når du tar deg en røyk føler ubehag pga det og hjernen sender signaler om at det er feil å røyke)

Jeg går til behandling for depresjon allerede, men nå når spisevegringen min har blitt så ekstrem trenger jeg andre tiltak, og vet ikke om jeg skal søke til innleggelse for spiseforstyrrelser - eller innleggelse for noe annet.. Jeg tror ikke en psykolog kan fortelle meg mer om grunnen til spiseproblemene enn hva jeg selv har kommet fram til.

Anonymous poster hash: d5dd9...403

[Gjest Blomst83]

Spørsmålet er som sagt om du faller under diagnosesystemet for spiseforstyrrelse.Hva tenker du selv?

Har du et forvrengt kroppsbilde?

Unngår du mat for å endre kroppsfasongen din?

I perioder du ikke spiser for du panikk,blir sint osv med tanke på å spise?

Føler du et tap av kontroll når du spiser?

Har du tvangspreget adferd rundt måltidene dine?

Har du en kalorigrense?

Er du redd mat?

[AnonymBruker]

Nei, jeg har ikke et forvrengt kroppsbilde og unngår ikke mat for utseende eller kroppsfasong. Det er det aller første jeg nevner i mitt første innlegg. Det er dette jeg prøver å si til familien min når de vil søke meg inn på senter for mennesker med spiseforstyrrelser, for jeg føler at jeg ikke hører hjemme der

- selvom mitt problem er en annen form for spiseforstyrrelse/vegring.

Jeg blir kvalm når jeg tenker på, ser eller lukter mat og føler rett og slett avsky.
Det er ufrivillig , men kan bunne i at psyken manipulerer kroppen til å tro at mat er feil/uten nytte, siden jeg har prøvd i et desperat forsøk på å bli frisk fra min fysiske sykdom ved å fokusere på riktig og sunn mat i over 2 år nå og er ekstremt skuffet over at det ikke har fungert...

Dette har jeg kommet fram til selv, og tipper det er noe lignende en psykolog hadde kommet fram til etter lang tid. Tenker derfor at psykiatrisk behandling hører jeg heller ikke hjemme hos.

Det jeg trenger hjelp til er å få i meg mat og næring, og lære å tolerere og ønske meg mat igjen.

Anonymous poster hash: d5dd9...403

[Gjest Blomst83]

Nei, jeg har ikke et forvrengt kroppsbilde og unngår ikke mat for utseende eller kroppsfasong. Det er det aller første jeg nevner i mitt første innlegg. Det er dette jeg prøver å si til familien min når de vil søke meg inn på senter for mennesker med spiseforstyrrelser, for jeg føler at jeg ikke hører hjemme der

- selvom mitt problem er en annen form for spiseforstyrrelse/vegring.

Jeg blir kvalm når jeg tenker på, ser eller lukter mat og føler rett og slett avsky.

Det er ufrivillig , men kan bunne i at psyken manipulerer kroppen til å tro at mat er feil/uten nytte, siden jeg har prøvd i et desperat forsøk på å bli frisk fra min fysiske sykdom ved å fokusere på riktig og sunn mat i over 2 år nå og er ekstremt skuffet over at det ikke har fungert...

Dette har jeg kommet fram til selv, og tipper det er noe lignende en psykolog hadde kommet fram til etter lang tid. Tenker derfor at psykiatrisk behandling hører jeg heller ikke hjemme hos.

Det jeg trenger hjelp til er å få i meg mat og næring, og lære å tolerere og ønske meg mat igjen.

Anonymous poster hash: d5dd9...403

Jeg er nok enig med deg i at behandling på sykehus for personer med spiiseforstyrrelser ikke er det rette,men jeg ville ikke nødvendigvis ha avfeid det med psykolog. Selvom du har kommer frem til selv hva du tenker det dreier seg om kan det hende at en psykolog kan hjelpe deg å finne løsninger til å snu dette. Eller det trenger ikke å være psyklog for den saks skyld. På dpsene jobber det alt mullig. Eller så har flere kommuer i landet såkalte psykise helsetam hvor man med hjelp fra fastlegen legger inn en "bestilling" på hva man trenger hjelp/bistand til,og så får man tildelt en psykiatrisk sykepleier eller lignende som følger deg opp. Kanskje det er noe å undersøke?

[AnonymBruker]

Jeg har veldig dårlig erfaring med DPS, og selvom du kommer med et veldig godt tips - har jeg allerede et helseteam via fastlegen og bydelen rundt meg. (Med fysioterapeut, psykiatrisk sykepleier, støttekontakt). Det har jeg hatt i over 2 år, og det hjelper ikke for problemene jeg har pr i dag..

Anonymous poster hash: d5dd9...403

[Gjest Blomst83]

Ok. Da er jeg tom for forslag.

[AnonymBruker]

Takk allikevel...

Anonymous poster hash: d5dd9...403

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke definere dette som en spiseforstyrrelse, men at du har problemer er helt klart. Men du faller ikke under en spiseforstyrrelse diagnose og behandling på en spesial avd for spiseforstyrrelser blir derfor feil. Dersom du blir veldig fysisk dårlig bør du jo behandles på somatisk sykehus, men mitt beste forslag er hjelp av psykolog. Er mange som kan ha problemer med mat og at det er psykisk uten at det er en spiseforstyrrelse.

Anonymous poster hash: e01c3...bc1

[pantora]

Høres ikke ut som en "typisk" spiseforstyrrelse nei, men som du tydeligvis allerede er klar over vil underernæring føre til at du tenker mer på mat og blir mer opptatt av mat, og du kan fort havne inn i en ond sirkel. Hva tenker legen din? Virker ikke som om du vet hva du skal gjøre, men du burde likevel ta det opp med psykologen din, og forsøke jobbe med det sammen med vedkommende.

[Gjest Runforit]

Spisevegring er en barnesykdom som noen ikke vokser av seg. Det kan lett blandes med anoreksi for utenforstående. Man ser ofte igjen disse symptomene i Superskinny vs Supersize programmet.

Det er en psykisk barriere og en kan trene seg opp til å spise mer, men det må ofte proffesjonell hjelp til når det er så drastisk at vekten blir skremmende lav. Første steg er å sette opp en matplan som du skal følge. Det er ikke lov å slippe noen måltider. Du klarer kanskje ikke å spise opp alt, men du spiser til faste tider gjennom dagen.

Etterhvert så vil appetitten øke, men ta tiden til hjelp.

Fant en lenke som beskriver noe av det.

http://www.helsenett.no/index.php?option=com_content&view=article&id=1971:appetittløshet&catid=240:vanlige-symptomer