Redd for menn

[AnonymBruker]

Som barn opplevde jeg flere ganger at menn ropte etter meg, spurte om jeg ville bli med dem, så på meg på måter jeg ikke likte, og prøvde å ta på meg. Når jeg ble eldre begynte de å hoie og plystre når de kjørte forbi, når jeg ikke responderte fikk jeg skjellsord slengt etter meg, på ungdomsskolen ble jeg skjøvet opp mot en vegg og holdt fast mens en gutt fortalte i detalj hvordan han skulle voldta meg dersom jeg fortalte noen at han hadde røykt bak skolen. På ungdomsskolen og videregående var det veldig mye intimitet i form av klemming og lekedasking, og når jeg vred meg unna eller bad dem om å la være, bare lo de og sa at det bare var en lek. Til og med når en fyr på fest prøvde å stikke hånden ned i buksa mi mens han holdt meg fast sa han at det bare var for moro skyld, og at jeg overreagerte når jeg ble redd.

Jeg er ikke redd for menn i seg selv, men med en gang de sier noe som ymter om en mangel på respekt for kvinner blir jeg engstelig. Og når man er var på det, er det søren meg mye! Jeg har en konstant klump med angst i magen og jeg får den ikke bort. Fastlegen min er mann og jeg bor uti gokk så jeg kan ikke bytte, og psykolog her har kjempelang venteliste og privat er for dyrt. Dessuten burde det jo ikke være et problem, de fleste venninnene jeg har snakket med om dette sier bare at de også har opplevd lignende og at det ikke er noe å bry seg om.

Jeg har bare hatt en kjæreste og hun var jente, hver gang jeg føler kontakt med en mann blir for tett blir jeg redd. Om en bil kjører opp og noen plystrer, roper noe etter meg, eller måler meg med blikket, blir jeg redd. Jeg kler meg i løse, mørke klær og gjør ingenting for å tiltrekke oppmerksomhet, ikke fordi jeg tror vold er offerets skyld, men fordi jeg vet at sånt kan brukes mot meg og det vil jeg ikke.

Noen ganger sitter jeg på KG og av og til andre forumer og leser innlegg som jeg vet er skrevet av menn. Jeg unngår de brukerne som troller eller som har stygge meninger mot kvinner, og leser heller de jeg vet er "trygge".. Da kan jeg på en måte få vite litt hva menn tenker uten å være i fare og det føles ganske betryggende, for på nettet er man ganske ærlig, ikke sant?

Jeg er ikke redd for alle menn, noen er jeg ganske trygg på. Han ene som står i kassen på matbutikken er veldig snill. Jeg pleier å gå når jeg vet han er på jobb slik at jeg kan gå i kassen hans. I forigår var det tre menn som var på butikken samtidig som meg, og de snakket høyt om damer og sex og spøkte om at "kjerringa fortjener faen meg en real omgang". Han i kassen hørte det og gav beskjed om at han ikke ville ha noe av kvinnefientlige holdninger i hans butikk... Jeg følte meg betrygget der og da, men når jeg gikk hjem stod de utenfor butikken og så på meg når jeg gikk, og når jeg ikke snudde meg når de plystret og ropte etter meg, ropte de stygge ting etter meg i stedet. Jeg tør ikke gå på butikken og jeg begynner å gå tom for mat og jeg har ingen jeg kan gå sammen med. Jeg har ingen venner lenger, jeg kommer ikke så godt overens med jenter, men jeg klarer ikke stole på menn heller.

Får vel prøve å gå på butikken i morgen, kanskje tidlig så er det få der. Ingen vet om det, jeg prøvde å fortelle litt til mamma en gang men hun sa bare at jeg måtte ta meg sammen, så nå sier jeg det aldri til noen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg sender uansett en stor klem til alle som er i samme båt og en (forsiktig) klem til de snille mennene her på KG...

Noen som føler det samme?

Anonymous poster hash: 37d49...1af

[Gjest Summers]

Noen ganger sitter jeg på KG og av og til andre forumer og leser innlegg som jeg vet er skrevet av menn. Jeg unngår de brukerne som troller eller som har stygge meninger mot kvinner, og leser heller de jeg vet er "trygge".. Da kan jeg på en måte få vite litt hva menn tenker uten å være i fare og det føles ganske betryggende, for på nettet er man ganske ærlig, ikke sant?

Anonymous poster hash: 37d49...1af

Spørsmålet er vel om du klarer å se hvem som troller, tilsvarende hvem som skriver pene ting de egentlig ikke mener.

Men når ting er så ille at du ikke tør å gå i matbutikken bør du kanskje søke profesjonell hjelp, ring fastlegen din i dag!

Så ikke at du faktisk hadde kontaktet lege.

Håper ting ordner seg raskt for deg. Det er jo folk som har fobier mot alt mulig rart, så synes ikke det er veldig sært å være redd for menn. Synes det er synd at moren din ikke kommer med annet enn "skjerp deg" når problemet er så stort som du beskriver.

Endret 19. desember 2013 av Summers

[AnonymBruker]

Som barn opplevde jeg flere ganger at menn ropte etter meg, spurte om jeg ville bli med dem, så på meg på måter jeg ikke likte, og prøvde å ta på meg. Når jeg ble eldre begynte de å hoie og plystre når de kjørte forbi, når jeg ikke responderte fikk jeg skjellsord slengt etter meg, på ungdomsskolen ble jeg skjøvet opp mot en vegg og holdt fast mens en gutt fortalte i detalj hvordan han skulle voldta meg dersom jeg fortalte noen at han hadde røykt bak skolen. På ungdomsskolen og videregående var det veldig mye intimitet i form av klemming og lekedasking, og når jeg vred meg unna eller bad dem om å la være, bare lo de og sa at det bare var en lek. Til og med når en fyr på fest prøvde å stikke hånden ned i buksa mi mens han holdt meg fast sa han at det bare var for moro skyld, og at jeg overreagerte når jeg ble redd.

Jeg er ikke redd for menn i seg selv, men med en gang de sier noe som ymter om en mangel på respekt for kvinner blir jeg engstelig. Og når man er var på det, er det søren meg mye! Jeg har en konstant klump med angst i magen og jeg får den ikke bort. Fastlegen min er mann og jeg bor uti gokk så jeg kan ikke bytte, og psykolog her har kjempelang venteliste og privat er for dyrt. Dessuten burde det jo ikke være et problem, de fleste venninnene jeg har snakket med om dette sier bare at de også har opplevd lignende og at det ikke er noe å bry seg om.

Jeg har bare hatt en kjæreste og hun var jente, hver gang jeg føler kontakt med en mann blir for tett blir jeg redd. Om en bil kjører opp og noen plystrer, roper noe etter meg, eller måler meg med blikket, blir jeg redd. Jeg kler meg i løse, mørke klær og gjør ingenting for å tiltrekke oppmerksomhet, ikke fordi jeg tror vold er offerets skyld, men fordi jeg vet at sånt kan brukes mot meg og det vil jeg ikke.

Noen ganger sitter jeg på KG og av og til andre forumer og leser innlegg som jeg vet er skrevet av menn. Jeg unngår de brukerne som troller eller som har stygge meninger mot kvinner, og leser heller de jeg vet er "trygge".. Da kan jeg på en måte få vite litt hva menn tenker uten å være i fare og det føles ganske betryggende, for på nettet er man ganske ærlig, ikke sant?

Jeg er ikke redd for alle menn, noen er jeg ganske trygg på. Han ene som står i kassen på matbutikken er veldig snill. Jeg pleier å gå når jeg vet han er på jobb slik at jeg kan gå i kassen hans. I forigår var det tre menn som var på butikken samtidig som meg, og de snakket høyt om damer og sex og spøkte om at "kjerringa fortjener faen meg en real omgang". Han i kassen hørte det og gav beskjed om at han ikke ville ha noe av kvinnefientlige holdninger i hans butikk... Jeg følte meg betrygget der og da, men når jeg gikk hjem stod de utenfor butikken og så på meg når jeg gikk, og når jeg ikke snudde meg når de plystret og ropte etter meg, ropte de stygge ting etter meg i stedet. Jeg tør ikke gå på butikken og jeg begynner å gå tom for mat og jeg har ingen jeg kan gå sammen med. Jeg har ingen venner lenger, jeg kommer ikke så godt overens med jenter, men jeg klarer ikke stole på menn heller.

Får vel prøve å gå på butikken i morgen, kanskje tidlig så er det få der. Ingen vet om det, jeg prøvde å fortelle litt til mamma en gang men hun sa bare at jeg måtte ta meg sammen, så nå sier jeg det aldri til noen.

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men jeg sender uansett en stor klem til alle som er i samme båt og en (forsiktig) klem til de snille mennene her på KG...

Noen som føler det samme?

Anonymous poster hash: 37d49...1af

Er jo ikke rart du har det sånn, er ikke normalt at barn opplever å bli tatt på (det er jo pedofili). Og ikke normalt å oppleve sånne ting verken på ungdomsskolen eller videregående, eller i livet generelt. Du har vært veldig uheldig, men tro meg når jeg sier at det fins mange gode menn der ute som ikke er nærgående med det første og som vil respektere deg og verdsette deg :-)

Anonymous poster hash: 65241...e01

[AnonymBruker]

Du er klar over at du har et følelsesmessig hindring som må løses? Og at denne hindringen er viktig å løse for at ting i livet skal normalisere seg igjen.

Har det skjedd noe med din far tidligere i livet? Døde han eller forlot han dere?

Kanskje du ikke fikk den bekreftelsen du trengte fra din far når du var liten. Uten å vite det, så kan du søke bekreftelser mer eller mindre uten å være klar over det. Erfaring er at kvinner som søker bekreftelse ofte sliter med dårlig selvtillit, og vil oftere tiltrekke seg feil type oppmerksomhet fra mannfolk. De sliter også med at de ikke klarer å skaffe gode bekjentskap i livet sitt.

Kjenner du deg igjen i noe av dette?

Anonymous poster hash: dd17f...075