tilbake til jobb mens man er i sorg..

[AnonymBruker]

Jeg har mistet noen i svært nær familie for noen dager siden. Planen er at jeg skal begynne å jobbe igjen snart, slik de andre i familien har gjort. Det er bare det at de jobber med ting, mens jeg er helsepersonell. Noen som har vært gjennom det samme? Jeg har så svært lite å gi andre akkurat nå, jeg tåler ingenting og kan begynne å gråte dersom noen sier noe hardt til meg, har ingen overskudd og ingenting å gi av meg selv til syke pasienter . Jeg har ikke konsentrasjon.. jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne komme tilbake til jobben, men må jo forsøke etterhvert. Tips? Ideer?

Anonymous poster hash: 6b04a...e07

[Gjest ms_kwang]

Har ei på jobb som mistet den i familien hun sto nærmest, hun kom tilbake til jobb kort etter, men hun går til psykolog og sånt nå
jeg vet ikke, det kan være godt å komme ut å jobbe å få hodet på andre tanker også..Men noen andre trenger igjen litt tid, om det er mulig så kan du vel ta ut ett par ekstra dager fri? =/

[Fuglen]

Du kan jo gå til legen din og spørre om du kan få forlenget sykemelding?

[AnonymBruker]

Sorg er i utgangspunktet ikke en grunn til å få sykemelding, men det er en del som likevel får dette.

Jeg ville hatt et åpent forhold med sjefen min, der du har mulighet til å kunne ta time out ved behov.

Mange føler det bedre ved å gå tilbake til hverdagen.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 7af54...a42

[AnonymBruker]

Sorg er i utgangspunktet ikke en grunn til å få sykemelding, men det er en del som likevel får dette.

Jeg ville hatt et åpent forhold med sjefen min, der du har mulighet til å kunne ta time out ved behov.

Mange føler det bedre ved å gå tilbake til hverdagen.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 7af54...a42

Og, det er bare du selv som kan føle hva som er rett. Så snakk med legen din og sjefen din, så finner dere nok ut av det

Anonymous poster hash: 7af54...a42

[Gjest Haaploes]

Er det ingen andre arbeidsoppgaver du kan bli satt til som ikke involverer fullt så mye pasientkontakt?

Lageret i klesbutikken jeg jobbet i før har aldri vært så pent som da jeg mistet noen i nær familie - når jeg trengte en time-out gikk jeg dit for å rydde

Håper du har en ålreit sjef og greie kolleger som skjønner at du trenger litt ekstra rom - det er viktig å ta den tiden du trenger!

[Corvo]

Jeg har mistet noen i svært nær familie for noen dager siden. Planen er at jeg skal begynne å jobbe igjen snart, slik de andre i familien har gjort. Det er bare det at de jobber med ting, mens jeg er helsepersonell. Noen som har vært gjennom det samme? Jeg har så svært lite å gi andre akkurat nå, jeg tåler ingenting og kan begynne å gråte dersom noen sier noe hardt til meg, har ingen overskudd og ingenting å gi av meg selv til syke pasienter . Jeg har ikke konsentrasjon.. jeg forstår ikke hvordan jeg skal kunne komme tilbake til jobben, men må jo forsøke etterhvert. Tips? Ideer?

Anonymous poster hash: 6b04a...e07

Prat med arbeidsgiver, du har krav på å få dagene tilrettelagt hvis det er mulighet for det. Kanskje litt mindre direkte kontakt med folk? Gjerne få gjøre noe administrativt/rydde et lager eller noe som må gjøres alikevel?

Det er vanskelig å få tilpasset det, men det er bedre at du er der å gjøre noe (både for deg og sjefen) enn at du holder deg helt vekke.

[AnonymBruker]

Jeg gikk tilbake til jobb ei uke etter at jeg mistet faren min. Alle sa at det sikkert var godt å "komme i gjenge", og jeg skulle være flink pike. Hadde absolutt ingenting å gi, ingen konsentrasjon, overskudd eller kreativitet. Gjorde en slett jobb, og følte at det ble verre og verre. Selv om ingen sa noe var jeg til slutt redd for å få sparken, så etter et halvt år jeg sa opp jobben da jeg gikk ut i fødselspermisjon. Skammer meg fortsatt for at jeg mottok lønn uten å gjøre særlig mye nytte for meg, og prøver å fortrenge hele greia.

Altså ikke noe særlig lurt å tenke at man skal "komme i gjenge og stå på" for min del.

til deg TS.

Anonymous poster hash: 0c9d4...e67

[AnonymBruker]

Jeg gikk tilbake til jobb ei uke etter at jeg mistet faren min. Alle sa at det sikkert var godt å "komme i gjenge", og jeg skulle være flink pike. Hadde absolutt ingenting å gi, ingen konsentrasjon, overskudd eller kreativitet. Gjorde en slett jobb, og følte at det ble verre og verre. Selv om ingen sa noe var jeg til slutt redd for å få sparken, så etter et halvt år jeg sa opp jobben da jeg gikk ut i fødselspermisjon. Skammer meg fortsatt for at jeg mottok lønn uten å gjøre særlig mye nytte for meg, og prøver å fortrenge hele greia.

Altså ikke noe særlig lurt å tenke at man skal "komme i gjenge og stå på" for min del.

til deg TS.

Anonymous poster hash: 0c9d4...e67

Forskning viser faktisk at det er viktig at man kommer raskt i jobb igjen, for å forebygge langvarig sykmelding. Litt arbeid er bedre enn ingenting. Så kan du få en delvis sykmelding og snakke med sjefen om oppgavene litt framover er det best for deg. Selv om det er vondt, må man nesten prøve å leve videre. Da forebygger man psykiske lidelser og depresjon.

Anonymous poster hash: d32a1...973

[AnonymBruker]

Forskning viser faktisk at det er viktig at man kommer raskt i jobb igjen, for å forebygge langvarig sykmelding. Litt arbeid er bedre enn ingenting. Så kan du få en delvis sykmelding og snakke med sjefen om oppgavene litt framover er det best for deg. Selv om det er vondt, må man nesten prøve å leve videre. Da forebygger man psykiske lidelser og depresjon.

Anonymous poster hash: d32a1...973

"Forskning viser"... Jeg skrev at for min del var det ikke særlig lurt. Da jeg sluttet i jobben satt jeg igjen med sorgen over faren min som jeg følte at jeg ikke rakk å bearbeide, i tillegg til å føle meg totalt verdiløs siden jeg satt på jobb og mottok lønn uten å gjøre noe nyttig. Skammet meg og begynte å isolere meg, ville ikke møte folk. Da jeg senere fødte gikk jeg inn i en skikkelig fødselsdepresjon som gikk utover både forholdet til mannen, barnet og meg selv.

Forskning kan vise hva som helst for min del, jeg mener det er best å ta hensyn til hva man føler i situasjonen, og gjøre det som føles best. Ikke la seg presse til å være "flink" og gå raskt videre. Sorgen kommer tilbake om den ikke får tid til å gå sin gang.

Anonymous poster hash: 0c9d4...e67

[Saraby]

Jeg var 100% sykemeldt i 3 uker da faren min døde. For meg var det positivt for jeg klarte ikke gjøre annet enn å gråte. Jobber med mennesker så hadde ikke tatt seg ut å sitte på jobb å gråte heller. Når de tre ukene var over så følte jeg selv at jeg kunne trengt mer, men måtte jo bare. Det var vabskelig og de første ukene ble det mye egenmeldiner å gråting på jobbdoen. Vet ikke hva som er vanlig ved "kun" sorg, men jeg ble sykemeldt for psykisk traume siden jeg fant faren min uventet.

[AnonymBruker]

Jeg mistet babyen min for 4 måneder siden og nå sitter jeg på jobb, 100 % stilling. Jeg klarer jo ikke å gjøre noe særlig arbeid så jeg sitter på nettet. Ikke veldig bra, men alle på jobben min mente at det ville være bra for meg å jobbe igjen og få en pause fra sorgen. Jeg sitter på kontoret mitt og gråter flere ganger i løpet av dagen. Så selv mener jeg det er for tidlig å gå tilbake på jobb, men ville gi det en sjanse.

Det jeg vil frem til med dette er at det er bare du som kan vite når du kan begynne å jobbe igjen etter å ha mistet noen. Jeg tror særlig personer i omsorgsyrker trenger litt lenger tid da de må klare å gi omsorg til andre, noe som er vanskelig når man har det forferdelig selv.

Sorg er som noen sier ikke godkjent diagnose til å få sykepenger (du får riktig nok sykmelding, men ikke utbetalt sykepenger. Altså kun gyldig fravær uten å bruke ferie etc, men ubetalt). Det mange leger gjør er å skrive en depresjonsdiagnose eller annen psykisk situasjonsbetinget diagnose slik at du får sykepenger.

Kondolerer.

Anonymous poster hash: 2b45d...aeb

[AnonymBruker]

Jeg mistet babyen min for 4 måneder siden og nå sitter jeg på jobb, 100 % stilling. Jeg klarer jo ikke å gjøre noe særlig arbeid så jeg sitter på nettet. Ikke veldig bra, men alle på jobben min mente at det ville være bra for meg å jobbe igjen og få en pause fra sorgen. Jeg sitter på kontoret mitt og gråter flere ganger i løpet av dagen. Så selv mener jeg det er for tidlig å gå tilbake på jobb, men ville gi det en sjanse.

Det jeg vil frem til med dette er at det er bare du som kan vite når du kan begynne å jobbe igjen etter å ha mistet noen. Jeg tror særlig personer i omsorgsyrker trenger litt lenger tid da de må klare å gi omsorg til andre, noe som er vanskelig når man har det forferdelig selv.

Sorg er som noen sier ikke godkjent diagnose til å få sykepenger (du får riktig nok sykmelding, men ikke utbetalt sykepenger. Altså kun gyldig fravær uten å bruke ferie etc, men ubetalt). Det mange leger gjør er å skrive en depresjonsdiagnose eller annen psykisk situasjonsbetinget diagnose slik at du får sykepenger.

Kondolerer.

Anonymous poster hash: 2b45d...aeb

Kondolerer til deg, høres forferdelig ut. Husk at du ikke skal sitte på jobb bare fordi du skal være "flink", du må føle at det hjelper deg.

Jeg hadde sykemelding både under faren min sin sykdom og ei uke etter at han døde, med full lønn. Leger må ikke skrive hvordan man er syk. Jeg var bare ikke i stand til å jobbe, det var godt nok. Jeg hadde bytta lege om jeg var deg, evt.fått sykemelding for depresjon om du føler for å ikke jobbe likevel.

Anonymous poster hash: 0c9d4...e67

[AnonymBruker]

Da lillebroren min ble drept, var jeg borte fra jobb til etter begravelsen. Fikk tilbud om lengre sykemelding av legen, og klar beskjed fra arbeidsgiver at jeg kunne ta den tiden jeg trengte.

Jeg valgte å gå tilbake i jobb, da jeg måtte ta "time out" fra sorgen. For meg funket det best. Etter arbeidstid var jeg helt knust igjen, men det var bedre å jobbe å holde meg opptatt, jeg klarte ikke noe annet.

Jeg var også som du, kunne begynne å gråte for ingenting, men vi snakket om det og alle hadde forståelse for det.

Anonymous poster hash: 4f000...58d

[AnonymBruker]

Jeg hadde sykemelding både under faren min sin sykdom og ei uke etter at han døde, med full lønn. Leger må ikke skrive hvordan man er syk. Jeg var bare ikke i stand til å jobbe, det var godt nok. Jeg hadde bytta lege om jeg var deg, evt.fått sykemelding for depresjon om du føler for å ikke jobbe likevel.

Anonymous poster hash: 0c9d4...e67

Jo, legen må oppgi diagnose (til Nav) og den diagnosen må gi rett til sykepenger dersom man skal få det.

Anonymous poster hash: 2e7c6...445

[Gjest Mary Quant]

Jeg gikk på jobb to dager etter at min elskede mor døde. Jobbet i kundeposisjon som krevde full konsentrasjon fra tidlig morgen til ettermiddag og arbeidsdagens slutt.

For meg var jobben helt nødvendig for å komme meg helskinnet gjennom sorgen. Jeg måtte tenke jobb og være i full konsentrasjon, hadde ikke tid til å deppe. I ledige stunder snakket jeg mye med en nær kollega som mistet sin søster i kreft på samme tiden. Det er alltid godt å snakke med mennesker som har opplevd det samme.

Ved dødsfall i nær familie har jeg ikke tro på sykemelding som noe hjelp i sorgen. Sykemelding i sykdomsperioder med operasjoner, store undersøkelser, smerter og dødsangst hos den syke er derimot forståelig. Da er sykemelding ofte helt nødvendig om man er den nærmeste pårørende for den syke. Det å være pårørende er krevende og strevsomt .. sorgfullt og smertefullt.

[AnonymBruker]

Ved dødsfall i nær familie har jeg ikke tro på sykemelding som noe hjelp i sorgen.

Mennesker takler sorg på ulike måter. Jeg klarte ikke gå på jobb når pappa døde i ganske ung alder. Løsningen ble sykemelding et par uker. Jeg og mamma reiste på hytta om mimret om barndomsminner, gikk turer sammen og slappet helt av.

Anonymous poster hash: 203fe...cd4

[AnonymBruker]

jeg var tilbake i jobb etter et par dager etter at moren min døde uventet.

Jeg hadde fått så stort sjokk at jeg prøvde å fornekte det og fortsette som før. Alle synes jeg var så flink og taklet det så bra. Etter ca ett år kom det en kjempesmell, og jeg var ute av arbeid i ca fem år, tror ikke den smellen hadde kommet hvis jeg hadde tatt meg tid til sorgen i utgangspunktet. Det blir helt feil når andre skal fortelle deg den rette måten å sørge på, i tillegg til at de skal "bestemme" hvor lang tid det skal ta

Anonymous poster hash: d1faa...c01

[AnonymBruker]

jeg var tilbake i jobb etter et par dager etter at moren min døde uventet.

Jeg hadde fått så stort sjokk at jeg prøvde å fornekte det og fortsette som før. Alle synes jeg var så flink og taklet det så bra. Etter ca ett år kom det en kjempesmell, og jeg var ute av arbeid i ca fem år, tror ikke den smellen hadde kommet hvis jeg hadde tatt meg tid til sorgen i utgangspunktet. Det blir helt feil når andre skal fortelle deg den rette måten å sørge på, i tillegg til at de skal "bestemme" hvor lang tid det skal ta

Anonymous poster hash: d1faa...c01

Det var trist å høre at du gikk på en skikkelig smell så lang tid etter moren din gikk bort Trist at andre har meninger om noe så privat som sorg og at det fører til slike konsekvenser.

Jeg har innsett at jeg ikke burde være på jobb nå, så tidlig som 4 mnd etter at babyen min døde. Jeg blir så irritert på de som mener noe om min sorg og at det må være bra for meg å være på jobb nå. Den som sørger over nær familie vet jo dette best selv. Selv om det funker bra for 1 å gå på jobb rett etter et dødsfall så er det neimen ikke sikkert at det gjør det for andre. Man må være så forsiktig med å generalisere sorgen. For min del dropper jeg å være flink pike nå og må bare innse at jeg ikke fungerer. Det er bedre for meg, alle rundt meg og samfunnet at jeg tar tiden jeg trenger nå før jeg går tilbake i hverdagen. Jeg ønsker å unngå å havne i din situasjon hvor man får en smell etter mange år. Sikkert ikke lett å gå gjennom det, mange har nok ikke forståelse for at noe for 5 år siden fører til set-backs og et møte med veggen. Det er vondt Håper det går bedre med deg nå.

Anonymous poster hash: 2b45d...aeb

[Gjest Mary Quant]

Jeg mistet babyen min for 4 måneder siden og nå sitter jeg på jobb, 100 % stilling. Jeg klarer jo ikke å gjøre noe særlig arbeid så jeg sitter på nettet. Ikke veldig bra, men alle på jobben min mente at det ville være bra for meg å jobbe igjen og få en pause fra sorgen. Jeg sitter på kontoret mitt og gråter flere ganger i løpet av dagen. Så selv mener jeg det er for tidlig å gå tilbake på jobb, men ville gi det en sjanse.

Det jeg vil frem til med dette er at det er bare du som kan vite når du kan begynne å jobbe igjen etter å ha mistet noen. Jeg tror særlig personer i omsorgsyrker trenger litt lenger tid da de må klare å gi omsorg til andre, noe som er vanskelig når man har det forferdelig selv.

Sorg er som noen sier ikke godkjent diagnose til å få sykepenger (du får riktig nok sykmelding, men ikke utbetalt sykepenger. Altså kun gyldig fravær uten å bruke ferie etc, men ubetalt). Det mange leger gjør er å skrive en depresjonsdiagnose eller annen psykisk situasjonsbetinget diagnose slik at du får sykepenger.

Kondolerer.

Anonymous poster hash: 2b45d...aeb

Sorg kan jo ikke være noen diagnose, det vil bli helt feil. Men leger bruker situasjonsbetinget depresjon og det er for så vidt en grei diagnose.

En lege fortalte meg at det jobbes med å få en sykemeldingsgrunn for pårørende. Og det synes jeg er utrolig viktig. Pårørende kan spille en stor rolle for alvorlig syke mennesker og det er vanskelig, for ikke si nesten umulig å jobbe 100 % mens man skal støtte og følge en av våre nærmeste gjennom behandlinger, møter og operasjoner.