Utvikler jeg sosial angst?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sjenert og sliter veldig med å prate høyt foran folk. Føler det blir verre og verre med tiden.

Jeg har kjæreste. Traff han gjennom nettdating. Hadde jeg hatt sosial angst hadde jeg vel aldri turt det?

Jeg har nesten ingen venner. Kun en... kanskje to.

De andre har jeg mistet kontakten med etter vgs og jeg har ikke blitt kjent med noen nye. Jeg tør rett å slett ikke å ta initiativ. Har studert snart i tre år, men ikke fått en eneste venn. Har ei på skolen jeg er sammen med, men tør ikke spørre om hun vil treffe på fritiden. Grunnen? Jeg er redd for at hun ikke tør å si nei og egentlig ikke vil.. Jeg er også redd for at hun sier nei. Og om hun sier ja er jeg redd det skal bli kleint å jeg ikke har noe å si.

Er livredd for å treffe folk jeg kjenner på gata og på butikk osv. Treffer jeg noen jeg kjenner rødmer jeg med en gang. Svetter og blir livredd.

Kjenner jeg synes det er ekkelt å prate når folk jeg kjenner godt ser på meg også. Får jeg for mye oppmerksomhet blir jeg redd.

Jeg føler meg ofte ensom og skulle ønske jeg hadde venner å finne på ting med på fritiden. Men føler at ingen vil finne på noe med meg..

Føler at folk tenker at jeg er stygg og rar og sier mye dumt svært ofte.

Av og til når jeg er med flere folk kan jeg stenge meg helt inne å ikke tørre å si et ord. Jeg er der bare. Det er kjempeekkelt. De andre prater å ler og jeg bare er der å ler med. Selv om det er ting jeg får lyst til å si eller spørre om så tør jeg ikke det i frykt om at det høres dumt ut...

Var på besøk hos søskenbarnet mitt med søskene mine her om dagen. Jeg sa nesten ingenting. Så våget jeg meg til å si noe og jeg følte de så rart på meg når jeg sa det. Ble kjemperedd faktisk, og ble redd for å rødme.

Hva tror dere? Jeg synes det er veldig vondt at det skal være slik. Har lyst til å tørre å prate med folk.. Vil ikke ha tanker om at jeg sier teite ting osv..

Tør ikke å snakke med noen om problemene her heller :/ Skammer meg veldig for at jeg er slik.

Er det mer personligheten min enn en lidelse kanskje?

Det rare med det hele er at jeg vet at jeg er over gjennomsnittet pen og egentlig har mye å bidra med. Men jeg føler meg stygg og teit og rar..

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon, og jeg var på vei inn i angsthelvete men visste det ikke selv. Plutselig en dag var skolen over, endte opp med å la samboer forsørge meg og stengte meg helt inne fordi sosial omgang var så utmattende. Det er grusomt og hardt å komme ut av om man ender der. Så jeg anbefaler deg virkelig å ta kontakt med fastlege eller eventuelle tilbud skolen din har og få snakket med noen.

Du trenger nok også å jobbe mer med selvtilliten og selvfølelsen, selvhjelpbøker kan funke om du liker å lese.

Anonymous poster hash: d39e2...0dd

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon, og jeg var på vei inn i angsthelvete men visste det ikke selv. Plutselig en dag var skolen over, endte opp med å la samboer forsørge meg og stengte meg helt inne fordi sosial omgang var så utmattende. Det er grusomt og hardt å komme ut av om man ender der. Så jeg anbefaler deg virkelig å ta kontakt med fastlege eller eventuelle tilbud skolen din har og få snakket med noen.

Du trenger nok også å jobbe mer med selvtilliten og selvfølelsen, selvhjelpbøker kan funke om du liker å lese.

Anonymous poster hash: d39e2...0dd

Føler det er en filleting å gå til legen for :/

Hvilke selvhjelpsbøker kan anbefales?

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

[AnonymBruker]

Noen fler?

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

[AnonymBruker]

Sliter med det samme, og jeg er også over gjennomsnittet pen, ressurssterk osv, men allikevel føler jeg meg malplassert og blir usikker i sosiale settinger. Dersom du ønsker det, må du gjerne sende meg en PM, så kan vi prate der!

Anonymous poster hash: 6749d...f9e

[AnonymBruker]

Vanskelig å sende deg pm, jeg har nemlig en bruker her som her som jeg har vært lite anonym med. Og da mener jeg at folk inne her vet hvem jeg er

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

[Gjest Tibby]

Du kan sende en PM til meg, da slipper du å røpe brukeren din

[AnonymBruker]

Det er som å lese om meg selv for noen år siden. Jeg tvang meg selv ut blant folk, og jeg greide å komme meg ut av det. I dag er jeg i førtiårene, og har det helt ok med meg selv, og med venner, men jeg greier fortsatt ikke å snakke i forsamlinger (men tenker at det kanskje ikke er meningen at vi alle skal være istand til sånt, og gjør de tikke til noen stor greie for meg selv, bare unngår det, og har det bra med det), og jeg er ikke den som deltar mest i samtalen når det er mange tilstede. Men jeg kan være sammen med mange om gangen likevel, og liker det, så får jeg bare være den som ikke sier mest.

Når du har alle disse tankene om hvordan andre ser på deg, og hva de tenker om deg, og dine eventuelle initiativ til samvær: snu på det, Har du disse tankene om andre? I det hele tatt, hva tenker du om andre hvis du setter dem inn i de situasjonene du ser deg selv i, og er redd for? F.eks hun du henger sammen med på skolen, hvis hun hadde spurt om dere skulle ta en kaffe, eller gå på kino, ville det vært noe positivt, eller ville du tenkt at "ærlig talt, er hun helt teit"? Du ville blitt glad, ikke sant, og positivt innstilt? Det ville ganske sikkert hun også, hvis du hadde spurt henne. De tankene du har, det er bare tanker, og har lite med virkeligheten å gjøre. Du har konstruert dem i hodet ditt. Forsøk å legge dem bort, og tenkt heller på at andre ikke tenker noe annerledes om deg enn det du gjør om dem.

Jeg har også tenkt at jeg er en dust, at jeg bare babler når jeg er sammen med andre, at jeg ikke har noe å tilføre. Men så får jeg høre at jeg blir oppfattet helt annerledes. Sånn er det ganske sikkert med deg også. Vi surrer alt for mye med tankespinn, og det fører ikke noe godt med seg.

Anonymous poster hash: bbdfb...820

[AnonymBruker]

Det er som å lese om meg selv for noen år siden. Jeg tvang meg selv ut blant folk, og jeg greide å komme meg ut av det. I dag er jeg i førtiårene, og har det helt ok med meg selv, og med venner, men jeg greier fortsatt ikke å snakke i forsamlinger (men tenker at det kanskje ikke er meningen at vi alle skal være istand til sånt, og gjør de tikke til noen stor greie for meg selv, bare unngår det, og har det bra med det), og jeg er ikke den som deltar mest i samtalen når det er mange tilstede. Men jeg kan være sammen med mange om gangen likevel, og liker det, så får jeg bare være den som ikke sier mest.

Når du har alle disse tankene om hvordan andre ser på deg, og hva de tenker om deg, og dine eventuelle initiativ til samvær: snu på det, Har du disse tankene om andre? I det hele tatt, hva tenker du om andre hvis du setter dem inn i de situasjonene du ser deg selv i, og er redd for? F.eks hun du henger sammen med på skolen, hvis hun hadde spurt om dere skulle ta en kaffe, eller gå på kino, ville det vært noe positivt, eller ville du tenkt at "ærlig talt, er hun helt teit"? Du ville blitt glad, ikke sant, og positivt innstilt? Det ville ganske sikkert hun også, hvis du hadde spurt henne. De tankene du har, det er bare tanker, og har lite med virkeligheten å gjøre. Du har konstruert dem i hodet ditt. Forsøk å legge dem bort, og tenkt heller på at andre ikke tenker noe annerledes om deg enn det du gjør om dem.

Jeg har også tenkt at jeg er en dust, at jeg bare babler når jeg er sammen med andre, at jeg ikke har noe å tilføre. Men så får jeg høre at jeg blir oppfattet helt annerledes. Sånn er det ganske sikkert med deg også. Vi surrer alt for mye med tankespinn, og det fører ikke noe godt med seg.

Anonymous poster hash: bbdfb...820

Om noen hadde spurt meg om å ta en kaffe eller dra på kino så hadde jeg blitt kjempeglad. Men hun andre har jo nok av venner fra før av og sikkert travelt nok med å finne tid til å være med de på fritiden. Jeg sitter jo bare hjemme stort sett uansett

Men tusen takk for svar Jeg skjønner jo at mye av det er kun oppi hodet mitt, men det er vanskelig å slutte å tenke slik for HVA om jeg har rett.

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

[AnonymBruker]

Om noen hadde spurt meg om å ta en kaffe eller dra på kino så hadde jeg blitt kjempeglad. Men hun andre har jo nok av venner fra før av og sikkert travelt nok med å finne tid til å være med de på fritiden. Jeg sitter jo bare hjemme stort sett uansett

Men tusen takk for svar Jeg skjønner jo at mye av det er kun oppi hodet mitt, men det er vanskelig å slutte å tenke slik for HVA om jeg har rett.

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

Kjenner meg så igjen! Hvor i landet bor du? Er gjerne med på kino eller noe dersom du tilfeldigvis bor i nærheten

Anonymous poster hash: 6749d...f9e

[AnonymBruker]

Kjenner meg så igjen! Hvor i landet bor du? Er gjerne med på kino eller noe dersom du tilfeldigvis bor i nærheten

Anonymous poster hash: 6749d...f9e

Jeg bor i Trondheim

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

[AnonymBruker]

Herregud, jeg måtte dobbelsjekke at det ikke var meg selv som hadde skrevet posten:p Den stemmer jo på en prikk med slik jeg er.

Har aldri gått til lege/psykolog og har ei heller noen diagnose på sosial angst, men har jo en god del snev av det kan man si. Kjenner meg igjen i diagnosen, men jeg har aldri opplevd angstanfall slik det beskrives, eller latt det hindre meg i livet i betydelig grad (jobb/skole).

Jeg har ingen venner, bare bekjente jeg snakker med på skole/jobb. Får aldri nære vennskap, er aldri med dem på fritiden.

Traff kjæresten min på nettet jeg også...

Klarer snakke greit på tomannshånd om ulike temaer, men small talk og større forsamlinger er grusomt. I likhet med deg svetter jeg, blir stressa og utmatta. Føler meg så teit. Tenker ofte "nå må jeg si noe", men så virker det jeg skal si så teit. F.eks. hvis noen snakker om hytta så vet jeg jeg burde si "jeg har også hytte, på xxxxx". Men så stopper jeg og tenker "de driter vel i om jeg har hytte der". Også blir jeg bare sittende der da, og føle meg dødsteit som ikke snakker. Gjennom hele barndommen ble jeg ertet fordi jeg var så taus. "Er du stum eller?", sa guttene.

Tar ALDRI intiativ til ting, derfor dør alle potensielle vennskap ut... Tør ikke, dessuten er det så slitsomt.

Jeg prøver å overse dette "handicapet" i hverdagen, og har i dag en mastergrad som har gått veldig greit. Selv om jeg er litt ubekvem blant folk har det aldri stoppet meg fra å studere. Jobber i dag som lærer, tro det eller ei. Supersosialt yrke, men det går fint. Blir sliten, men samtidig blir jeg så eksponert og "tvunget" til å være sosial, at jeg glemmer "angsten". I rollen min som lærer er jeg profesjonell og pratsom, privat er jeg mer klønete sosialt og holder mye kjeft.

Anonymous poster hash: eddc5...ccf

[AnonymBruker]

Om noen hadde spurt meg om å ta en kaffe eller dra på kino så hadde jeg blitt kjempeglad. Men hun andre har jo nok av venner fra før av og sikkert travelt nok med å finne tid til å være med de på fritiden. Jeg sitter jo bare hjemme stort sett uansett

Men tusen takk for svar Jeg skjønner jo at mye av det er kun oppi hodet mitt, men det er vanskelig å slutte å tenke slik for HVA om jeg har rett.

Anonymous poster hash: c5d0f...98b

Igjen: dette er dine tanker, og har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre.

Det er kjempeviktig å komme seg ut av dette før du synker for dypt inn i det. Begynner man først å isolere seg, så blir det bare verre og verre, tro meg. Jeg vet det er vanskelig, men det bneste du kan gjøre er å "ta tyren ved hornene". Har du en hobby eller interesse som kan fpå deg ut blant folk, og naturlig skape en kontakt på grunnlag av felles interesser?

Anonymous poster hash: bbdfb...820

[pusen78]

Gode venner er som stjerner på himmelen,du ser dem ikke,men du vet at de er der.