Bli sammen med en som har barn fra før?

[Gjest Anonymous]

Jeg trenger gode råd fra kloke kvinner! (Og GJERNE menn også, dersom noen har forvillet seg hit.)

I en periode har jeg vært i et forhold med en mann som ikke ønsker å gå inn i noe forpliktende med meg, pga mine barn. Han er ikke så lett å få i tale om temaet, så jeg vet ikke så mye om hva hans innvendinger er.

Noe av grunnen er at "ferdigpakke" ikke er optimalt, som han sier, og at han er redd for å fundere resten av livet på om han kunne funnet seg noe bedre. (Hrmf. Ja det er sårende.) Han vil ha det han alltid har drømt om; nemlig en familie som bare er hans.

Jeg kan tilføye at han er i midten av 30-årene, og har ingen seriøse forhold bak seg...

Så det jeg nå lurer på, er om noen vil dele sine erfaringer med meg? Hvilke ulemper evt. fordeler innebærer det å velge en partner med barn? Er det å anbefale, eller bør han styre unna? Funderer dere som har valgt "ferdigpakke" mye på om dere egentlig burde ha funnet en annen?

[Gjest Phair]

Hva er hensikten din med å spørre om råd? Skal du overtale han? Jeg synes ikke han høres videre grei ut jeg. Han visste vel at du hadde barn da dere startet forholdet?

[@lfa]

For min del høres det ikke ut som det er "ferdigpakken" som er hans største problem.

Fundere resten av livet på om han kunne funnet seg noe bedre??? :o

Hadde jeg noen gang fått hørt noe slikt, hadde jeg dumpa fyren på flekken. :evil:

[Gjest Anonymous]

Vi startet forholdet som elskere, så ble vi glade i hverandre...

Meningen var at jeg skulle vise denne tråden til han da vettu. At det skulle være noe konstruktivt og lærerikt både for han og meg.

Er det ingen som forstår at det kan være vanskelig å gå inn i et forhold med barn? Jeg hadde nok hatt mine motfoestillinger jeg også, men det er vanskelig for meg å si noe bestemt om jeg ville avvise ethvert forhold på et slikt grunnlag.

[Gjest Phair]

Jeg har ingen vanskligheter med å skjønne det. Men jeg mener at dette burde han ha tenkt på før. Selv om man starter som elskere så tror jeg de fleste vet at sterkere følelser kan utvikle seg. Og selv om du greier å overbevise han så tror jeg utgangspunktet blir litt dårlig.

Når det ser sagt, så kan de by på problemer for dere begge hvis han "gir etter". Hva vil du forvente av han som en mannsrolle for barna dine, vil han stille opp, vil ha være med på oppdragelsen osv? Jeg tror ikke du skal overbevise han, men se om dette er lurt for deg og ungene dine.

[ehu]

Min mann hadde en sønn på 14 år da vi ble sammen.Nå 19 år senere har vi i tilegg 3 barn sammen. Det har aldri vært et problem at han hadde et barn fra før og jeg har et godt forhold til sønnen hans.

Nå blir det kanskje annerledes om det er mindre barn og om barna skal bo sammen med dere(min manns sønn bodde hos sin mor).

Uttalelsen om at han kan finne noe bedre burde få alle alarmklokker til å ringe hos deg........Glem ham !!

[Gjest 2ne]

Kan du sette deg en standard for deg selv? Hvis fyren klarer å si noe slikt (som jeg for øvrig også har hørt, men da fra en fyr på NITTEN) og i tillegg har klart å bli såpass voksen uten ETT seriøst forhold - så synes jeg i utgangspunktet dere har såpass ulikt erfarigsgrunnlag i livet at det virker lite lovende på lang sikt.

Han har ikke klart å modnes med årene, han ser ikke an utviklingen med folk og i tiden, hvis han ikke kan forholde seg til at man i voksen alder har ulik bagasje med seg - så lever han i en lite realistisk verden og du vil, selv om du skulle klare å "overtale ham" til å bli hos deg (og hvem vil ha DET da??) så vil du alltid lure på om du er bra nok. Hva mener han at han er, en gavepakke?

Jeg tror han synes det er belilig å være elsker. Det er velkjent - finn en alenemor, hun vil være takknemlig for nesten hva som helst, og er ikke i en posisjon hvor hun kan kreve.

Vel, det ER du - du har en plikt som mamma til å skaffe deg og ungene dine det livet du og de fotjener. Han er med sine holdninger ikke spesielt barnevennlig, og hvis dere får felles barn engang er det sannsynlig at han vil konsentrere seg om det og la barna dine gå med en følelse av å være annenrangs fordi du har et forhold bak deg.

KOM DEG VEKK!

Jeg har vært i alle ender av en slik konstellasjon - vært med en fyr som hadde en sønn, før jeg fik barn selv - og nå er jeg den som har barn. Hvorvidt det er et barn i bildet eller ikke skal ikke være et tema for diskusjon i er forhold - barna ER DER, sånn ER det, og det forholder man seg til som VOKSEN. Hvis ikke vil det aldri bli riktig.

Det ER vondt, det ER sårende å være "annensortering", for det er man når men ikke er 20 og barnløs lenger, sånn fungerer det bare. Du må endre måten du ser deg selv, og vite at du an få det beste likevel. Ikke ta til takke med halvgode løsninger fordi en situasjon er litt sår.

Jeg håper du klarer å se at det finnes mye bedre for deg og barna dine.

[Gjest Trådstarter]

Jeg har inntrykk av at han vil, men får det ikke til. Det er et stort dilemma for han, som han sliter mye med.

Når det gjelder kommentaren om å finne noe bedre, så var det jeg som spurte: "Ville du savne drømmen din, og tenke at du burde hatt det bedre?" (Dersom vi levde sammen.)

Og da fikk jeg til svar: "Jeg er redd for at det er det som kommer til å gnage på meg."

Det er klart jeg innimellom tenker "hva i alle dager skal jeg med den dusten som ikke vil ha meg engang?" Men alt er ikke like lett...

[Gjest Madam Felle]

For min del høres det ikke ut som det er "ferdigpakken" som er hans største problem.

Fundere resten av livet på om han kunne funnet seg noe bedre??? :o

Hadde jeg noen gang fått hørt noe slikt, hadde jeg dumpa fyren på flekken. :evil:

Helt enig med @lfa, for det han egentlig sier er at du IKKE er verdt det.

[Gjest 2ne]

"Ville du savne drømmen din, og tenke at du kunne hatt det bedre?"

HALLO????

Du er jo martyr-kvinnen fra 50-tallet i egen person... hvorfor så defensiv? HAN burde være ydmyk, som har passert nåløyet til en som har barn å tenke på. For man setter en høyere standard når man har barn, ikke sant? Ikke sant!!!??? Staaaaakkars han, som har møtt en oppegående omsorgsfull (jeg antar bare her, rett på meg hvis jeg tar feil) mamma, en kvinne som har masse å by på og som er vel verdt å elske - også passet hun ikke inn i profilene hans! Stakkars fyr, for et dilemma!

Herregud, jeg blir kvalm.

Jeg sier ikke dette fordi jeg ikke vet at det er tøft. Jeg har vært i din situasjon. Og i det øyeblikket han sa det, uttrykte tvil om at dette var hans greie, så så jeg for meg det deilige ansiktet til sønnen min og kjente hjertet fryse. Det var det øyeblikket mine følelser og min respekt begynte å slå sprekker. Hans manglende kapasitet og innsikt var inegn turn on for meg. At det gjør vondt? Jepp.

Rett deg opp i ryggen og kom deg videre.

[Gjest Anonymous]

For meg er det en kjempevanskelig situasjon at mannen min har et barn fra et tidligere forhold. ( Barnet bor hos oss) Hadde jeg visst hva jeg vet nå, hadde jeg ikke startet dette forholdet, nemlig pga at han har et barn fra før. Men jeg har gjort mitt valg, og står for det.

Vi er alle forskjellige. Dersom typen din allerede nå har "problemer" med det at du har barn, bør dere ikke fortsette forholdet. Det er nå mitt råd. Det er mange kjekke mannfolk "der ute" som ikke har noe problem med unger, prøv heller å finne en av dem. Det er jo ungene det til sluttt går ut over, og det er vel de som er det aller viktigste.

Vernnlig hilsen en stemor og mor.

[Gjest Pet]

Dette er vel en avgjørelse som han må ta selv. Gi ham en tidsfrist. Jeg har ingen problemer med å forstå at noen kan kvie seg for å gå inn i et forhold til noen som har barn fra før. Hvis jeg var barnløs og på jakt etter en mann ville jeg prøve å finne en som var i samme situasjon. Hvis den ene har stor frihet til å reise, gå ut osv og den andre må være hjemme med barn så tror jeg det kan føre til problemer. Nå har jeg samboer selv som flyttet inn hos meg og sønnen og det har gått stort sett knirkefritt. Men for min egen del tror jeg jeg hadde prøvd å finne en uten (små!) barn hvis jeg var singel og barnløs..

[Nabodama]

Det er da vel mange som tviler på om de skal gå inn i et forhold hvor den ene har barn. Jeg synes det er riktig å tenke over alle eventualiteter før man gjør det, for et forhold der det er barn til stede krever mer enn et forhold der det bare er to voksne!

En kan heller ikke vente at den personen skal elske barna like høyt som det en gjør selv.

Jeg vet med meg selv at jeg hadde hatt betenkeligheter med å gå inn i et forhold til en mann med flere små barn, fordi jeg selv har store barn, og jeg føler meg egentlig ferdig med småbarnsperioden.

Hvis jeg likevel hadde gått inn i et slikt forhold, hadde det vært fordi jeg elsket mannen for høyt til å la være. Da hadde jeg selvfølgelig gjort mitt beste i forhold til barna hans, og sikkert blitt glad i dem også etterhvert.

Det jeg vil fram til er at hvis jeg hadde gjort det, hadde ikke livet mitt blitt som jeg hadde tenkt, og det krever en aldri så liten omstilling, en prosess hvor man venner seg til det nye. Jeg tror det er det denne mannen mener med at han da måtte "gi slipp på drømmen", altså livet slik han forestilte seg at det skulle bli.

Så spørs det hvor mye han vil ha deg da! Om han vil legge det livet han har forestilt seg på hylla, og heller leve livet sammen med deg.

Jeg synes IKKE det er riktig å si at kvinner/menn med barn er annenrangs i forhold til de uten barn, selv om det er klart at barn er en viktig faktor. Jeg tror det kommer mer an på om man passer sammen eller ikke. Hvis dere passer sammen, tror jeg at han uansett vil være mer interessert i deg en ei dame uten barn som han kanskje ikke passer like godt sammen med.

Jeg skjønner at han ser for seg livet med ei dame uten barn som han har perfekt kjemi med, og som han kan starte et familieliv med.

Er han over 30, er imidlertid utvalget litt tynt, og det er uansett ikke sikkert han finner det han vil ha. Men det er enkelte, både kvinner og menn som tror at det alltid finnes noe bedre rundt neste sving, og som ikke klarer å sette pris på det de har. Disse ender kanskje opp alene, eller med noe langt dårligere enn det de hadde.

Jeg tror ikke du skal satse på å overtale ham. Dette må han finne ut av selv, for at avgjørelsen skal bli riktig for ham.

[Gjest Trådstarter]

Takk for gode innspill. 2ne, du sier akkurat det jeg tenker.

Og i det øyeblikket han sa det, uttrykte tvil om at dette var hans greie, så så jeg for meg det deilige ansiktet til sønnen min og kjente hjertet fryse. Det var det øyeblikket mine følelser og min respekt begynte å slå sprekker. Hans manglende kapasitet og innsikt var inegn turn on for meg.

Jeg har vært akkurat der du var. Plutselig sto det så klart for meg at jeg og ungene mine var verdt så mye mer. Husker ikke lengre hvordan jeg viklet meg inn i han igjen.

Men så er det bare det da, at han sier at hvis kan først bestemmer seg for å være sammen med oss, så vil det ikke være vanskelig å bli glad i, eller å være en del av familien. Det er det å bestemme seg som er umulig

Jeg vet innerst inne hva jeg må gjøre. :cry:

[Gjest Hmm..]

Patricia: ikke start et innlegg med å spørre noen "hvorfor spør du her!"

Det har så lite med saken å gjøre...hun har valgt å stille dette spørsmålet her: så la henne gjøre det da uten at du må grave etter årsaker.

Trådstarter sier mannen "bare" er 30 år. Min egen erfaring med dagens 30-åringer er at de er umodne for slikt (ja, jeg generaliserer, det finnes 25 åringer som takler det).

Dere startet som elskere men ble glad i hverandre, men han vil ikke ha dine barn. Han kunne jo ha fått egne barn med deg samtidig som han var en pappa nr.2 for dine fra før. Slik kronprisn Haakon gjorde med Mette Marit, og mange andre fedre har gjort. Slike menn er mer modne og de har reflektert grundig over det, eller de er bare storsinnet og rause som mennesker.

Det er ikke sikker din mann her er av en slik raus natur..og da er det lite man kan gjøre med det. De kan ikke overtales til slikt, det må komme helt av seg selv på deres eget initiativ.

Lykke til!

[Ulrikke]

Jeg er samboer med en mann som har tre barn fra før (forholdsvis små, de er 8, 4 og 3 nå). De bor mest hos sin mor, men er hos oss ca. 1/3 av måneden.

Å si at jeg var fryktelig skeptisk i starten er vel å si det mildt... Jeg hadde masse erfaring med barn, har jobbet med dem "hele livet" og er utdannet innen et yrke som har masse med barn å gjøre. Allikevel var dette noe helt annet... Det var unger som jeg skulle ha en helt annen type kontakt med, forholde meg til moren deres, få et annet forhold til faren deres, osv osv... Jeg kan nevne i fleng...

Det har vært vanskelig. Ikke i forhold til ungene, for de tok meg imot fra dag 1 med åpne armer. Moren har også vært helt ok. Problemet har egentlig vært i forhold til meg selv - at ting har blitt så mye annerledes enn jeg hadde tenkt meg.

MEN: dette var i starten. Nå har jeg vært stemor i 2 år, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke ville byttet med noen. Jeg er fryktelig glad i ungene, og de i meg - og min samboer og jeg har kommet nærmere hverandre i løpet av disse årene - på en annen måte, liksom. Jeg har fortsatt ingen egne barn, men vi planlegger å kaste pillene denne måneden...

Jeg kan forstå ham, jeg - det er det verste... Det var ikke dette jeg ønsket meg i utgangspunktet, jeg legger jo ikke skjul på det. Og det synes jeg man skal ha lov til å føle. Poenget er jo at ting forandrer seg etter hvert som man blir involvert osv - og plutselig er man bare der - uten at man helt forsto hvordan ting skjedde...

Men til 7. og sist må vel denne fyren ta et valg... Det nytter ikke å være halvhjertet... Enten må han satse, eller så må dere blåse i det. Det er skummelt, det er uvant og det er annerledes enn man hadde tenkt seg, dette å bli sammen med noen som har barn fra før. Så klart ting hadde vært mye enklere ofte, dersom min samboer ikke hadde hatt barna. Men jeg kan ikke tenke meg et liv uten dem nå!

Jeg valgte min samboer til tross for alle vonde tanker i starten. Jeg angrer ikke et sekund, men det betyr ikke at absolutt ALT har vært en dans på roser hele tiden. Nå vet ikke jeg hvor lenge dere har vurdert til og fra, men han må jo få tid til å tenke seg om - men hvis han ikke klarer å ta en avgjørelse, så må du vel gi ham et ultimatum til slutt.

Lykke til! Håper det blir som du ønsker, og at han kan bli en engasjert ressursperson for ungene dine!

[Gjest 2ne]

Jeg vet at det er vondt...

Jeg følte meg helt revet i stykker, for den mannen det gjaldt for min del føltes så riktig på alle måter (at jeg ser idag hvor feil han var på alle måter er jo irrelevant- når man sitter midt oppi det er det jo følelsene du har DA som er reelle for deg). Jeg trodde ikke jeg skulle bli hel igjen noen gang... Skulle jeg aldri kunne elskes, bare fordi jeg hadde fått barn fra før? Venninner sa det samme om og om igjen, at det var han som var umoden. Men jeg ville liksom ikke helt gi slipp heller, klamret meg til alle de gode tingene med ham og sa til meg selv at "gi det litt tid". På et tidspunkt (jada, jeg skammer meg, så ikke start noen hets-tråd) så tok jeg meg i å tenke "tenk om jeg ikke hadde vært så dum å få barn..."

DA var det bare nok... Ingen skule få kome mellom meg og barnet mitt. Livet går videre uten en mann også. Skulle jeg gå med denne ekle følelsen av å ikke være det han egentlig ønsket for seg selv? Skulle sønnen min aldri egentlig ha en helhjertet ekstra-pappa? Let's face it - det FINNES menn der ute som elsker med hud og hår.

Da jeg, som yngre og barnløs, traff en mann som hadde en sønn fra før, var aldri sønnen noe tema for meg. Jeg elsket jo faren hans, og visste fra begynnelsen at han hadde en sønn. Alle som treffer noen med barn er hensynsløse dersom de ikke går noen runder med seg selv FØR de lar seg involvere!! Det er de voksne som må ta ansvar for at ikke barn belastes unødvendig.

Se det fra den positive siden - du finner det ut nå, før det har gått lenger enn det har.

Det vil ta deg tid, men se fremover og legg opp et liv med det utgangspunktet at du skal være alene en stund. Selvsagt finnes det stunder som er mer stusslige enn andre. Men en dag er plutselig barnet stort, begynner med egne ting. Du vil få mer frihet enn du ønsker deg en gang i tiden, og da skal du ikke bruke dagene dine på å tenke: Så fælt at jeg bare tenkte på det jeg ikke fikk, når jeg strengt tatt kunne prøvd å nyte barndommen til ungene og innrette meg på at SLIK må det være en stund nå. Det blir bedre!

Jeg er alene med gutten min nå. Nå er det 6 måneder siden jeg med hånden på hjertet kunne si jeg ikk ehadde det litt vondt hver dag for han jeg mistet. I disse månedene har jeg sovet mye, grått mye, men også fått den gaven å se ting med nye øyne. Ingen annen voksen person skal prege mitt liv i negativ retning, når jeg, med min egen selvstendige vilje kan bruke hvert våkne øyeblikk til å nyte sønnen min mens han ennå er barn, og nyte selskapet av venninner og venner, og med tiden menn, som innretter seg etter hvem jeg er og min situasjon - ikke omvendt!

Så nå skal du ta innover deg all tristheten, høre klisse sanger og riktig velte deg i det en stund, venninne prat, iskrem og dårlige serier på tv. Så skal du se videre, når du orker. Det blir bra, jeg lover!

[Gjest Phair]

Patricia: ikke start et innlegg med å spørre noen "hvorfor spør du her!"

Det har så lite med saken å gjøre...hun har valgt å stille dette spørsmålet her: så la henne gjøre det da uten at du må grave etter årsaker.

Trådstarter sier mannen "bare" er 30 år. Min egen erfaring med dagens 30-åringer er at de er umodne for slikt (ja, jeg generaliserer, det finnes 25 åringer som takler det).

Dere startet som elskere men ble glad i hverandre, men han vil ikke ha dine barn. Han kunne jo ha fått egne barn med deg samtidig som han var en pappa nr.2 for dine fra før. Slik kronprisn Haakon gjorde med Mette Marit, og mange andre fedre har gjort. Slike menn er mer modne og de har reflektert grundig over det, eller de er bare storsinnet og rause som mennesker.

Det er ikke sikker din mann her er av en slik raus natur..og da er det lite man kan gjøre med det. De kan ikke overtales til slikt, det må komme helt av seg selv på deres eget initiativ.

Lykke til!

Les en gang til du, og denne gangen hele setningen.

[*Lene*]

For min del høres det ikke ut som det er "ferdigpakken" som er hans største problem.  

Fundere resten av livet på om han kunne funnet seg noe bedre???  :o  

Hadde jeg noen gang fått hørt noe slikt, hadde jeg dumpa fyren på flekken.  :evil:

Enig..Dump han ASAP! Ikke kast bort tiden på en slik idiot!!! :evil:

[ellapille]

Jeg tror ikke du har funnet den rette mannen,såpass kan jeg i alle fall si.

Tar han deg så tar han også barna dine,han visst hva han gikk inn i.

At han ikke har hatt noe seriøst bak seg av forhold er jo hans egen

skyld,ikke rart at damene styrer unna når han kan være slik.

( Fundere resten av livet på om han kunne funnet seg noe bedre??? )

Hvordan kan du finne deg i slikt????

Han virker innmari nedlatende i forhold til deg. Send han på dør og finn deg noe bedre.siste tog har ennå ikke gått. Har unga bra av at de skal føle seg målt opp og ned av stefar eller at mamma aldri er bra nok i stefar sine øyne???????

Men når det gjelder å komme inn i et forhold der det allerede er barn,kommer ann på den andre voksne.

Vil han bli en farsfigur,ta ansvar,være med på alt som medfølger av gleder,sorger osv.

Kan den andre voksne se at her er det en flott familie å bygge på i stedet for skrekk og gru?????