Tar du ansvar for ditt eget følelsesliv?

[Nettinettet]

Jeg har "vanket" her inne i noen år nå. Sett frustrasjon, kjent på egne erfaringer og egne følelser og ser de samme mønstrene gjenta seg gang på gang.

Hvor mye ansvar tar vi egentlig selv, når vi blir såret? Som oftes ser jeg at skylden legges over på den andre. At de var slemme. Utnyttet følelsene våre. Kastet oss igjen når de ikke hadde bruk for oss.

Jeg følte det sånn jeg også, i mange år. Og ble mer og mer bitter og frustrert.

Men de behovene som jeg dekket hos menn, er jo egentlig de samme behovene jeg ønsker å få dekket? Å bli sett, verdsatt og føle meg bra. Når man ikke har det bra med seg selv, så vil man tiltrekkes mennesker som kan gi en bedre følelser. Fortelle en at de er gla i en og elsker en osv. Så fort en mann viste meg interesse så ble jeg betatt av han. Spurte jeg meg selv noen gang om han var bra for meg? Om han hadde de kvalitetene jeg så etter hos en mann? Om han hadde de samme verdiene som meg, og ønsket det samme livet som meg?

Nei jeg brydde meg ikke om noe annet, enn at han likte meg. Det var nok det, fordi jeg likte ikke meg selv!

Så da gav jeg hele meg med en gang. Overrøste han med komplimenter og fikk han til å føle seg fantastisk. Men så når han viste meg alle de negative sidene ved seg selv så klagde jeg. Hvorfor er han så lat? Hvorfor gidder han ikke hjelpe til? Hvorfor sender han aldri melding om at han savner meg? Hvorfor bryr han seg så lite?

Så følte jeg at jeg hadde kastet bort masse tid og masse følelser på en mann som ikke brydde seg. At han hadde utnyttet mine følelser for å dekke sitt eget behov. Men hvem har egentlig skylden??

Det er jo JEG som bestemmer hvem jeg vil gi disse følelsene til? Det er jo jeg som bestemmer om jeg gir av meg selv til en person som fortjener det, eller om jeg gir det bare for å få gode følelser igjen?

Egentlig er det jeg som bestemmer alt som jeg velger å gjøre med mitt liv, er det ikke? Mine valg, mine følelser, mine tanker, mine handlinger.

Så hvorfor la jeg da alltid skylden over på den andre, når ting ikke ble gjengeldt eller jeg ikke fikk det jeg håpet på?

Fordi det var enklere, enn å se på meg selv og hva jeg egentlig hold på med! Det å innse at man selv tar til takke med, eller ikke ser sin egen verdi er hardt. Det er vanskelig når man ser at man ikke kan skylde på noen andre enn seg selv. Men det er også det som skaper endringen man trenger i kjærlighetslivet!

Så hvor mye ansvar tar DU for DITT følelsesliv? Hvor mye ansvar tar du for at du skal ha det bra med deg selv FØR du får det bra med noen andre?

[Gjest Linneah2013]

Mye sannhet i det du skriver og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg føler at etter mer jeg gir jo mindre får jeg tilbake. Jeg vet jeg er en god person, vet jeg er verdigfull, vet jeg er verdt å elske, likevel klarer jeg ikke leve etter det, tilgir alt for lett, godtar for mye. Vanskelig balansegang dette, hvor skal jeg sette grensene for at han skal se meg som kvinne istedet for en "omsorgsperson"

[Nettinettet]

Mye sannhet i det du skriver og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg føler at etter mer jeg gir jo mindre får jeg tilbake. Jeg vet jeg er en god person, vet jeg er verdigfull, vet jeg er verdt å elske, likevel klarer jeg ikke leve etter det, tilgir alt for lett, godtar for mye. Vanskelig balansegang dette, hvor skal jeg sette grensene for at han skal se meg som kvinne istedet for en "omsorgsperson"

Erfaringen min tilsier at jo mer kontroll jeg har over mine følelser og livet mitt, jo bedre er balansen i forholdet også. For det at jeg som kvinner gir omsorg er en verdi i seg selv, men hvis jeg ikke ( i hans øyne) har en verdi utenom dette, så blir jeg kun denne omsorgspersonen. Når jeg treffer menn som liker meg fordi jeg er den jeg er, og som engasjerer seg i ting jeg skriver, eller ting jeg gjør, så ser jeg t de får et helt annet forhold til helheten. Mens de som liker meg fordi jeg er snill og grei og pen, de forholder seg også til meg på en annen måte. De engasjerer seg ikke i hverdagen min eller har interesse for ting jeg publiserer eller gjør. De bryr seg bare om å høre fra meg når de trenger oppmerksomhet eller kjeder seg

Så jeg tror det handler om interessen den andre viser. At det er der vi kan sortere ut de som virkelig SER oss, eller de som føler oss.

[QueenOfTheSidewalk]

Her leste jeg visst feil.

Endret 13. desember 2013 av Evilposelos

[Gjest Linneah2013]

Erfaringen min tilsier at jo mer kontroll jeg har over mine følelser og livet mitt, jo bedre er balansen i forholdet også. For det at jeg som kvinner gir omsorg er en verdi i seg selv, men hvis jeg ikke ( i hans øyne) har en verdi utenom dette, så blir jeg kun denne omsorgspersonen. Når jeg treffer menn som liker meg fordi jeg er den jeg er, og som engasjerer seg i ting jeg skriver, eller ting jeg gjør, så ser jeg t de får et helt annet forhold til helheten. Mens de som liker meg fordi jeg er snill og grei og pen, de forholder seg også til meg på en annen måte. De engasjerer seg ikke i hverdagen min eller har interesse for ting jeg publiserer eller gjør. De bryr seg bare om å høre fra meg når de trenger oppmerksomhet eller kjeder seg

Så jeg tror det handler om interessen den andre viser. At det er der vi kan sortere ut de som virkelig SER oss, eller de som føler oss.

Hva legger du i det å ha kontroll over følelsene?

[Nettinettet]

Hva legger du i det å ha kontroll over følelsene?

Med kontroll over følelsene mener jeg at man er bevisst på hvorfor man føler som man gjør, og handler deretter. At man forstår sine egne behov og sine egne reaksjonsmønstre. Da kan man også kontrollere egne tanker og følelser og ikke skape drama.

-Hvorfor føler jeg det som jeg gjør? Spør jeg meg selv hver gang jeg får en kraftig følelsesesmessig reaksjon (sinne eller sårhet)

At man ikke analyserer hva andre gjør og tenker, men at man analyserer hva man selv føler og tenker og hvorfor man gjør det.

Noen ganger hender det faktisk at man overreagerer på det noen sier, bare fordi man har en lav selvfølelse, er usikker, eller har en annen følelesmessig ubalanse som skaper negative følelser.

Jeg reagerer for eksempel helt annerledes nå på samme ting som jeg gjorde før. Jeg tar ikke til meg ting som jeg tok til meg før. Jeg har kontroll over mine følelser, og vet hvem jeg er, og derfor reagerer jeg ikke på hva andre gjør, slik som jeg gjorde før.

Endret 13. desember 2013 av Nettinettet

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig. Likevel blir altfor mange provosert når det påpekes at den eneste som kan gjøre nettopp deg lykkelig er deg selv. Om en går ulykkelig inn i et forhold blir en ulykkelig i det og kommer (logisk nok) ulykkelig ut igjen. Fordi å legge ansvaret for sin lykke på noen andre er en enormt byrde som ingen kan bære. Og kanskje den største feilen som ble gjort i det forholdet, uansett hvor "fæl" en synes partneren var. Sørgelig nok legger endel mødre denne byrden på sine barn.

Anonymous poster hash: dd0dd...885

[Nettinettet]

Jeg er helt enig. Likevel blir altfor mange provosert når det påpekes at den eneste som kan gjøre nettopp deg lykkelig er deg selv. Om en går ulykkelig inn i et forhold blir en ulykkelig i det og kommer (logisk nok) ulykkelig ut igjen. Fordi å legge ansvaret for sin lykke på noen andre er en enormt byrde som ingen kan bære. Og kanskje den største feilen som ble gjort i det forholdet, uansett hvor "fæl" en synes partneren var. Sørgelig nok legger endel mødre denne byrden på sine barn.

Anonymous poster hash: dd0dd...885

Ja det er så sant som det kan sies..! Jeg ble provosert av det fordi jeg visste at det var sant, men ikke ville at det skulle være det. På samme måte som jeg ble provosert hver gang noen fortalte meg noe ved meg selv jeg ikke likte. Da hadde jeg behov for å "ta" personen og finne frem alt det negative den personen hadde om seg selv.

Det sier seg selv at en sånn person (som jeg var) ikke kan ha det bra i noe forhold! Jeg ville ikke unnet noen jeg er glad i å¨være sammen med en person som ikke har lyst til å ta tak i sine problemer, men bare skylder på alle andre. (som jeg gjorde).

Det er fortsatt ting ved meg selv som jeg jobber med, og som jeg blir irritert over at andre påpeker, men da er jeg rask med å ta kontrollen tilbake og fortelle meg selv at jeg blir provosert fordi jeg vet de har rett. Da er det bare å brette opp arma og ta tak!

[AnonymBruker]

Jeg har brent meg på det nå for ikke så lenge siden og havnet skikkelig nede i gjørma (psykisk terror av ex). Men jeg syntes det er vanskelig å tenke rasjonelt når du står midt oppe i noe og ja, bedre bedømmelse av hvordan partner du velger er sant,men i fleste forhold starter jo det med forelskelse og gode tider.. Hvordan håndterer du da en sterk forelskelse? Går du om du ser noe småskurring, hvilke feil på mennesker tolererer du/ eller tolererer du ikke? For meg var min eks helt perfekt i starten, men viste seg å være helt syk i hodet, da er det ikke lett å forstå..

Anonymous poster hash: d45b4...ef5

[Nettinettet]

Jeg har brent meg på det nå for ikke så lenge siden og havnet skikkelig nede i gjørma (psykisk terror av ex). Men jeg syntes det er vanskelig å tenke rasjonelt når du står midt oppe i noe og ja, bedre bedømmelse av hvordan partner du velger er sant,men i fleste forhold starter jo det med forelskelse og gode tider.. Hvordan håndterer du da en sterk forelskelse? Går du om du ser noe småskurring, hvilke feil på mennesker tolererer du/ eller tolererer du ikke? For meg var min eks helt perfekt i starten, men viste seg å være helt syk i hodet, da er det ikke lett å forstå..

Anonymous poster hash: d45b4...ef5

Hvordan håndterer jeg den sterke forelskelsen:

Jeg har blitt veldig bevisst på at forelskelse handler om følelser som skapes pga illusjonen jeg drømmer om. Det betyr at når jeg forelsker meg så forelsker jeg meg i drømmen om hvem han kan være, og ikke hvem jeg VET at han er. Derfor er jeg nå blitt flink til å presse meg selv til å bli virkelig kjent med personen og rett og slett sjekke om han er sånn som jeg tror at han er.

Alle er perfekte i en startfase. Det ligger latent i oss at vi viser oss selv fra vår beste side. Etter 4 - 6 måneder ( ja jeg har studert dette... ) så begynner vi å falle tilbake til våre vanlige mønstre (endorfinene gir seg - eller rosa skyer hvis vi heller kaller de det) og det er først da man blir kjent. Det er da man tør si hva man egentlig mener og føler og vil.

Går du når du merker noe småskurring?

Når jeg merker noe som får meg til å føle at det skurrer så tar jeg det opp med personen. På en fin måte. Jeg velger hver gang jeg involverer meg med noen om å være ærlig om hva jeg tenker og føler og prøve å ha en god kommunikasjon. Selvfølgelig hjelper det på at jeg ikke er så usikker på meg selv lenger, for da blir jeg ikke så mistenksom som jeg var før.

Hvilke feil hos et menneske tolerer jeg og hvilke ikke:

Jeg tolererer egentlig ganske mye, så lenge personen er ærlig med meg om disse tingene fra dag en. Det å forvente at man skal finne en perfekt partner er bare dumt, og hvis en person utgir seg for å være en perfekt partner, så er det en rød lampe i mine øyne.

Ærlighet er det viktigste for Kjærlighet og en person som er ærlig om sine feil og mangler får en stjerne i boka mi. Samtidig er det viktig for meg at personen som kanskje sliter med ting, viser at han er klar for endring og bedring. Er man arbeidsledig bør man være klar for jobb ganske raskt, eller vise at man søker. er man psykisk syk må man være under behandling osv.

Jeg gjør alt jeg kan for å få et bedre liv for meg og sønnen min, derfor vil jeg også ha en partner som gjør alt han kan for å ha det bra med seg selv og livet sitt..

Her er litt fra kurset mitt om det å passe sammen: ( jeg bruker femfaktorsmodulen for å finne ut hvem jeg og andre passer sammen med)

Like barn leker som regel best.

Hvis du er veldig utadvent og aktiv som person, kan det bli et irritasjonsmoment hvis du finner en partner som er veldig rolig. Hvis du vil finne på ting og være i masse aktivitet, kan det bli til at dere lever to forskjellige liv mesteparten av tiden.

Men noen ganger kan det være fint å ha noen som kan få en til å roe seg ned, eller få litt mer gang på ting. Det er derfor viktig å tenke over hvilke behov DU har og finne en partner som passer inn i disse, eller kan hjelpe deg nå disse.

Bryr hun/han seg ikke om andre?

Hvis du er en person som setter andre først og som gir mye av deg selv for at andre skal ha det bra, så kan det være lurt å finne en partner som også er som deg. Grunnen er at du trenger noen som kan fylle opp ditt kjærlighetslager når du gir og gir av deg selv. Selvfølgelig har du ett ansvar om å ikke brenne deg ut, og ta vare på deg selv, men det er godt med en partner som ser deg og som kan sette ned foten litt også. Som bryr seg om deg, rett og slett.

Det verste som finnes er å krangle om husarbeid.

Er dere veldig forskjellige på det området er det lett for at det blir en konflikt! Derfor er det viktig å finne ut hvordan personen er når det kommer til å ha kontroll og orden, og undersøke hvilke daglige rutiner som holdes. Å motivere hverandre til å bli flinkere eller skape nye rutiner er bra, men blir det negging og klaging er det demotiverende og skaper følelsesmessige konflikter.

Oppmerksomhetsbehov og selvfølelse!

En av de tingene flest spørs meg om er hva som hindrer folk i å finne en kjærste. Psykisk ubalanse er desverre en av disse tingene. Har du det ikke bra med deg selv, kan du lett blir krevende for en partner, og i en tidlig datingfase vil du glemme å vise dine gode egenskaper og heller vise hvor mistroende og krevende du er. Er dere to stykker som sliter med fortid, angst etc kan dere enten backe hverandre opp, eller dra hverandre ned. Drar dere hverandre ned er dere virkelig ikke bra for hverandre.

Engasjement og kreativitet!

Hvis du er veldig åpen for nye ting og har masse ideer du holder på med, kan det være veldig vanskelig å leve med en som ikke har så interesse for annet enn standar A4. Eller omvendt. Det å ha noen som hele tiden vil vise frem de gode ideene sine, når man ikke er interessert, skaper negative stemninger i samlivet. En person som er kreativ trenger å ha en partner som heier en frem.

Endret 13. desember 2013 av Nettinettet

[AnonymBruker]

Ja, jeg har vel tatt ansvar for eget følelsesliv i form av at jeg ikke gidder mer dating/forhold. Har innsett at dette ikke ligger for meg og da er det mye bedre å gi slipp på fremtidige frustrasjoner og heller bruke tiden på noe som gir glede.

Anonymous poster hash: 12a65...7db

[Vanillalilla]

Hvordan håndterer jeg den sterke forelskelsen:

Jeg har blitt veldig bevisst på at forelskelse handler om følelser som skapes pga illusjonen jeg drømmer om. Det betyr at når jeg forelsker meg så forelsker jeg meg i drømmen om hvem han kan være, og ikke hvem jeg VET at han er. Derfor er jeg nå blitt flink til å presse meg selv til å bli virkelig kjent med personen og rett og slett sjekke om han er sånn som jeg tror at han er.

Alle er perfekte i en startfase. Det ligger latent i oss at vi viser oss selv fra vår beste side. Etter 4 - 6 måneder ( ja jeg har studert dette... ) så begynner vi å falle tilbake til våre vanlige mønstre (endorfinene gir seg - eller rosa skyer hvis vi heller kaller de det) og det er først da man blir kjent. Det er da man tør si hva man egentlig mener og føler og vil.

Går du når du merker noe småskurring?

Når jeg merker noe som får meg til å føle at det skurrer så tar jeg det opp med personen. På en fin måte. Jeg velger hver gang jeg involverer meg med noen om å være ærlig om hva jeg tenker og føler og prøve å ha en god kommunikasjon. Selvfølgelig hjelper det på at jeg ikke er så usikker på meg selv lenger, for da blir jeg ikke så mistenksom som jeg var før.

Hvilke feil hos et menneske tolerer jeg og hvilke ikke:

Jeg tolererer egentlig ganske mye, så lenge personen er ærlig med meg om disse tingene fra dag en. Det å forvente at man skal finne en perfekt partner er bare dumt, og hvis en person utgir seg for å være en perfekt partner, så er det en rød lampe i mine øyne.

Ærlighet er det viktigste for Kjærlighet og en person som er ærlig om sine feil og mangler får en stjerne i boka mi. Samtidig er det viktig for meg at personen som kanskje sliter med ting, viser at han er klar for endring og bedring. Er man arbeidsledig bør man være klar for jobb ganske raskt, eller vise at man søker. er man psykisk syk må man være under behandling osv.

Jeg gjør alt jeg kan for å få et bedre liv for meg og sønnen min, derfor vil jeg også ha en partner som gjør alt han kan for å ha det bra med seg selv og livet sitt..

Her er litt fra kurset mitt om det å passe sammen: ( jeg bruker femfaktorsmodulen for å finne ut hvem jeg og andre passer sammen med)

Like barn leker som regel best.

Hvis du er veldig utadvent og aktiv som person, kan det bli et irritasjonsmoment hvis du finner en partner som er veldig rolig. Hvis du vil finne på ting og være i masse aktivitet, kan det bli til at dere lever to forskjellige liv mesteparten av tiden.

Men noen ganger kan det være fint å ha noen som kan få en til å roe seg ned, eller få litt mer gang på ting. Det er derfor viktig å tenke over hvilke behov DU har og finne en partner som passer inn i disse, eller kan hjelpe deg nå disse.

Bryr hun/han seg ikke om andre?

Hvis du er en person som setter andre først og som gir mye av deg selv for at andre skal ha det bra, så kan det være lurt å finne en partner som også er som deg. Grunnen er at du trenger noen som kan fylle opp ditt kjærlighetslager når du gir og gir av deg selv. Selvfølgelig har du ett ansvar om å ikke brenne deg ut, og ta vare på deg selv, men det er godt med en partner som ser deg og som kan sette ned foten litt også. Som bryr seg om deg, rett og slett.

Det verste som finnes er å krangle om husarbeid.

Er dere veldig forskjellige på det området er det lett for at det blir en konflikt! Derfor er det viktig å finne ut hvordan personen er når det kommer til å ha kontroll og orden, og undersøke hvilke daglige rutiner som holdes. Å motivere hverandre til å bli flinkere eller skape nye rutiner er bra, men blir det negging og klaging er det demotiverende og skaper følelsesmessige konflikter.

Oppmerksomhetsbehov og selvfølelse!

En av de tingene flest spørs meg om er hva som hindrer folk i å finne en kjærste. Psykisk ubalanse er desverre en av disse tingene. Har du det ikke bra med deg selv, kan du lett blir krevende for en partner, og i en tidlig datingfase vil du glemme å vise dine gode egenskaper og heller vise hvor mistroende og krevende du er. Er dere to stykker som sliter med fortid, angst etc kan dere enten backe hverandre opp, eller dra hverandre ned. Drar dere hverandre ned er dere virkelig ikke bra for hverandre.

Engasjement og kreativitet!

Hvis du er veldig åpen for nye ting og har masse ideer du holder på med, kan det være veldig vanskelig å leve med en som ikke har så interesse for annet enn standar A4. Eller omvendt. Det å ha noen som hele tiden vil vise frem de gode ideene sine, når man ikke er interessert, skaper negative stemninger i samlivet. En person som er kreativ trenger å ha en partner som heier en frem.

Å herremin! Den som hadde en slik kontroll.... Man må vel bare sette i gang å øve tenker jeg!

Jeg sliter med at jeg er veldig emosjonell og får fort store følelser. Jeg er midt oppe i en "situasjon" nå, men prøver å tenke rasjonelt og, som du sier, ta ansvar for mitt eget følelsesliv. Jeg merker at det er mye lettere for meg selv å takle at det jeg føler ikke er gjensidig når jeg setter meg inn i og har sympati for motpartens situasjon.

[AnonymBruker]

For en fin tråd:) Jeg har selv tatt meg kraftig sammen etter å ha blitt brent mye. Jeg møtte nylig en mann som fikk meg til å forelske meg ganske fort, men det var noe med denne mannen som jeg ikke hele skjønte. Jeg klarte rett og slett ikke å stole på han, og handlingene hans hang ikke sammen med ordene han sa. Derfor så avsluttet jeg det hele og forklarte han at jeg ikke kunne la meg selv bli betatt, nettopp fordi jeg ikke stolte på han. Jeg ønsket han alt av lykke framover, og det var ikke noe drama fra min side. Han ble helt fra seg og ringer meg enda, men jeg ignorerer han bare fordi jeg nettopp tar hensyn til mitt eget følelsesliv! Så nå skal jeg bruke masse tid på meg selv, og ingen menn skal være i bilde på en lang stund. Nå er jeg rett og slett sliten, og jeg gidder ikke å bli mer såret! Bedre å ta vare på seg selv å lytte til egne følelser før man kaster seg over noen.

Anonymous poster hash: 2de1e...b50

[Nettinettet]

Å herremin! Den som hadde en slik kontroll.... Man må vel bare sette i gang å øve tenker jeg!

Jeg sliter med at jeg er veldig emosjonell og får fort store følelser. Jeg er midt oppe i en "situasjon" nå, men prøver å tenke rasjonelt og, som du sier, ta ansvar for mitt eget følelsesliv. Jeg merker at det er mye lettere for meg selv å takle at det jeg føler ikke er gjensidig når jeg setter meg inn i og har sympati for motpartens situasjon.

Husk at jeg har brukt MASSE tid på å lese meg til kunnskap og ikke minst ta tak i meg selv gang på gang. Øvelse gjør mester, jeg lover.. og får man et tilbakefall (som jeg fått ganske mange ganger) så er det bare å si til seg selv - hva er det du holder på med nå da?? Du VET du fortjener bedre enn dette!! Og for hver gang blir man sterkere og sterkere!

Synes du er kjempeflink jeg, for det å ville ha endringen og bestemme seg for det er faktisk det vanskeligste! Og du har helt rett. Når man klarer å se ting litt utenfra og fra den andre partens side blir det enklere å takle!

Stå på! Jeg heier på deg!! :D

[Marie90]

Er en tråd om dette allerede:

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=775242

[Lea2]

Er veldig enig med deg.

Ser utrolig mange her som har et veldig forvridd syn på ting (selvsagt mitt synspunkt). Mange prøver febrilsk å kontrollere partner/flørt/ektefelle i stedet for å se på hvorfor man har problemer med saker og ting selv.

Selvsagt kan alle ha dager/perioder hvor man blir litt hysterisk... kanskje særlig vi kvinner. Da er det også lett å føle seg urettferdig behandlet og bli bitter. Men det meste har en grunn. Mange trekker seg unna når de blir forsøkt kontrollert av en person for eksempel.

[AnonymBruker]

Husk at jeg har brukt MASSE tid på å lese meg til kunnskap og ikke minst ta tak i meg selv gang på gang. Øvelse gjør mester, jeg lover.. og får man et tilbakefall (som jeg fått ganske mange ganger) så er det bare å si til seg selv - hva er det du holder på med nå da?? Du VET du fortjener bedre enn dette!! Og for hver gang blir man sterkere og sterkere!

Synes du er kjempeflink jeg, for det å ville ha endringen og bestemme seg for det er faktisk det vanskeligste! Og du har helt rett. Når man klarer å se ting litt utenfra og fra den andre partens side blir det enklere å takle!

Stå på! Jeg heier på deg!! :D

Men dette er jo i bunn og grunn sunn fornuft (de punktene du lister opp), men slett ingen garanti for at det vil fungere. Man kan ha alt dette og mange opplever fortsatt at det ikke fungerer

Anonymous poster hash: 12a65...7db

[Steinar40]

Det å vite hvem man passer i sammen med, eller ikke, er jo egentlig smart.

Problemet er bare det at man kan ikke gå i butikken å si at jeg skal ha en sånn en.

Hvilke individer man treffer på, og når, er mer eller mindre helt tilfeldig.

Så, sånn sett er det ofte de som tar den man får og som er villig til å svelge kameler og finne seg i dritt som kommer lengst når det gjelder å være i et forhold.

Men om det da er noe smart, eller sunt, å være i et dårlig forhold er en annen sak.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig. Likevel blir altfor mange provosert når det påpekes at den eneste som kan gjøre nettopp deg lykkelig er deg selv. Om en går ulykkelig inn i et forhold blir en ulykkelig i det og kommer (logisk nok) ulykkelig ut igjen. Fordi å legge ansvaret for sin lykke på noen andre er en enormt byrde som ingen kan bære. Og kanskje den største feilen som ble gjort i det forholdet, uansett hvor "fæl" en synes partneren var. Sørgelig nok legger endel mødre denne byrden på sine barn.

Anonymous poster hash: dd0dd...885

Vil si meg uening. Man kan være ulykkelig fordi man er ensom og savner en kjæreste. Man går inn i et forhold lykkelig fordi en har funnet seg kjæreste. Om man er lykkelig eller ulykkelig ut igjen, avhenger selvsagt hvordan og hvem som avslutter forholdet.

Anonymous poster hash: bdd2e...a36

[Lea2]

Vil si meg uening. Man kan være ulykkelig fordi man er ensom og savner en kjæreste. Man går inn i et forhold lykkelig fordi en har funnet seg kjæreste. Om man er lykkelig eller ulykkelig ut igjen, avhenger selvsagt hvordan og hvem som avslutter forholdet.

Anonymous poster hash: bdd2e...a36

Jeg er ikke helt enig i det. Selvfølgelig er det trist å bli forlatt/dumpa. En periode med sorg er helt naturlig og forventet, men etter en tid bør man klare å hale seg selv ovenpå igjen, helt uten direkte hjelp fra andre. Man er selv ansvarlig for sin egen lykke og man kan ikke klandre den andre personen for at han/hun vil ut av forholdet.

Ofte ser det ut som mange gjør seg avhengig av andre personer. Aller helst kjæreste/samboer/ektefelle. Det kan være delvis sant at denne personen gjør en lykkelig, men det skal ikke være BARE denne personen som står for all lykke.

Endret 13. desember 2013 av Lea2