Hvorfor tar ikke folk ansvar for egen romantisk lykke?

[AnonymBruker]

Dette har jeg fundert over mange ganger. Selvsagt ser jeg at det ligger i menneskelig natur å unnskylde seg selv og legge skylden på andre faktorer. Men ift. romantisk status, årsak til at man er singel og livssituasjon kan det noen ganger gå til det ekstreme. Det er enten menns feil ("det er ingen gode menn der ute"), eks-kjærester ("han ødela meg fullstendig, er fortsatt i sørgeprosess") eller universet som ikke har sendt henne en mann ("har ikke dukket opp noen").

Vi tar stort sett ansvar for oss selv på alle andre arenaer, i hvert fall er de fleste voksne nok til å tenke slik. Karriere er en kombinasjon av smart valg av studier, innsats på studier, sosiale evner til å utvikle nettverk og stå-på evne for å få jobberfaring.
Vi vet at vi må være åpne, vennlige og nysgjerrige for å bli kjent med folk og at vi må investere i disse vennskapene for å få dem til å vare.

Ting blir ofte verre ettersom tiden går. Alder er et sårbart tema for mange, spesielt når de ikke har møtt drømmemannen etter en viss tid. Men i stedet for å innse at bassenget av tilgjengelige menn blir mindre og konkurransen blir hardere og derfor forbedre seg selv, være søtere og mer ydmyk og så attraktiv som man kan være, så går mange kvinner motsatt og inntar en halvsint "du får ta meg som jeg er"-holdning.

Den gjennomgående tankegangen ser ut til å være at "jeg skal ikke forandre meg for noen". Men vi forandrer oss tross alt i løpet av livet, og i hvert fall i løpet av tyve- og tidlig tredveårene. Da handler det jo om å gjøre den utviklingen positiv. Det er ikke bare dumt, men destruktivt å tro at man ikke kan bli bedre, få nye egenskaper og gjøre noe med de gamle negative. Alle har noe å bli bedre på, og dersom man sliter med å finne seg en partner er sjansen stor for at man BØR forandre seg for å finne noen. Hvorfor er så mange lite reflekterende ved disse tingene?


Hvis man er singel og ikke vil være det, ser jeg det som naturlig å spørre seg selv:
- Gjør jeg meg selv så attraktiv som jeg kan være? Kvinnelig attraktivtet handler veldig mye om effort. Sminker jeg meg pent, ordner håret og kler meg feminint/flatterende på en daglig basis, og ikke bare når jeg en sjelden gang drar ut?
Har jeg fått objektive råd om hva som ser best ut på meg?
- Møter jeg nye menn ofte? I form av skole/jobb, hobbyer, venner av venner, uteliv og middagsselskap? Åpner jeg opp for muligheter der jeg kan treffe den rette på regulær basis? Hvor ofte er jeg i sosiale situasjoner der jeg KAN få møtt noen jeg liker?
- Går jeg inn for å forbedre meg selv? Bruker jeg fritiden aktivt til ting som er av verdi - trening, lære et nytt språk eller ta et kurs, en hobby eller lese nyttige bøker? Eller bruker jeg stort sett kveldene på å se på TV i egen stue?
- Har jeg kanskje bedt om genuin feedback fra en mann jeg har datet? Hvis menn bare vil ha sex med meg og ikke date meg, hva er det ved personligheten min som avtenner dem? Er jeg kjedelig, overfladisk, usikker, high maintenance eller bitchy? Jeg sier ikke at det er lett å være ærlig med seg selv, men det er slik man forbedrer seg.


Hvis man har vært i mange forhold, så er spørsmål som det er naturlig å stille seg:
- Var det noe jeg gjorde galt i forholdet? Ble jeg gnålete og negativ, sluttet jeg å ta vare på meg selv eller sluttet å være interessert i sex?
- Ble jeg i forholdet for lenge? Forble jeg selv etter jeg så røde flagg?
Hvis man ultimat sett vil gifte seg er det meningsløst å forbli år etter år i et forhold som ikke går imot noe permanent/forlovelse. Mange kvinner kaster bort sine mest attraktive år i et forhold som leder ingensteds. Da må man begynne å stille spørsmål.
- Hvis fyren rett og slett var uærlig/narsissistisk/dårlig, hva kan jeg gjøre for å unngå å ende opp med en slik fyr igjen? I retrospektiv, hvilke tegn så jeg? Hvordan kan jeg forbedre filtreringen? Hadde jeg personlige grenser, ikke spredte bena med en gang og sørget for at vi ble kjent med hverandre? Lot jeg han ta initiativ i starten for å anse hans interesse? Sørget jeg for at vi begge ble involvert i hverandres liv?

Det er sikkert kvinner som tenker disse tingene. Men mange gjør det ikke. Tenker folk at det gjør en sårbar å være reflekterende? Begge kjønn må forbedre seg og gjøre seg attraktive for å tiltrekke det motsatte kjønn. Mange menn jobber livet av seg for å få en god karriere og utvikle selvtillit for å ha draget på damene, spesielt dersom de ikke har andre faktorer (høyde og utseende) på sin side. De møter også avvisning oftere når de sjekker opp damer. Det er da ikke nedverdigende at kvinner også går inn for disse tingene for å få den rette mannen? Jeg føler at dette på mange måter er særnorsk.

Jeg er sikker på at mange kvinner tenker at dette er for belærende og "du skal ikke komme her og fortelle meg at...". Jeg mener det ikke slik, men jeg tror SÅ mange kunne fått det bedre om de tok ansvar for egen romantisk lykke og innså at ekteskap og familie er ikke noe som bare "skjer", men noe man går inn for. Og ofte vil det faktisk gå på bekostning av andre ting - mindre tid til karriere osv. Det er en "opportunity cost" for alt vi gjør.

Hvis noen her har evnen til å være reflekterende over egen situasjon og det har hjulpet dem, hadde det vært interessant å høre historien

Anonymous poster hash: 47638...075

[AnonymBruker]

Ser i etterkant at dette kanskje burde vært i Singelforumet

Anonymous poster hash: 47638...075

[AnonymBruker]

Synes denne var litt artig og tipper at TS er amerikaner?

Deler av innlegget fungerer ikke helt for meg kulturelt sett (f eks å forvente at forholdet skal gå mot forlovelse, som ikke er så vanlig i Norge), men jeg synes TS har gode poeng i sine betraktninger om at kvinner må ha selvinnsikt nok til å innse at fiskedammen blir mindre og mindre for hvert år. Jeg har single kvinner i 40-åra (som stort sett var single i 20- og 30-åra også) og som stiller strengere og strengere krav for hvert år i takt med deres egen tiltrekningskraft går ned. På et eller annet tidspunkt må man stikke fingeren i jorda og si: Jeg må gjøre noe med kravene mine, ellers forblir jeg singel. Og det er ingenting i veien med å være singel når man er ung eller middelaldrende, men når man er gammel, tror jeg det kan bli tungt og ensomt. I motsetning til TS mener jeg vel at kvinner først og fremst bør gjøre noe med kravene sine, hvilke partnere de mener er akseptable, ikke utseendet sitt o.l.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

[Petra75]

Synes denne var litt artig og tipper at TS er amerikaner?

Deler av innlegget fungerer ikke helt for meg kulturelt sett (f eks å forvente at forholdet skal gå mot forlovelse, som ikke er så vanlig i Norge), men jeg synes TS har gode poeng i sine betraktninger om at kvinner må ha selvinnsikt nok til å innse at fiskedammen blir mindre og mindre for hvert år. Jeg har single kvinner i 40-åra (som stort sett var single i 20- og 30-åra også) og som stiller strengere og strengere krav for hvert år i takt med deres egen tiltrekningskraft går ned. På et eller annet tidspunkt må man stikke fingeren i jorda og si: Jeg må gjøre noe med kravene mine, ellers forblir jeg singel. Og det er ingenting i veien med å være singel når man er ung eller middelaldrende, men når man er gammel, tror jeg det kan bli tungt og ensomt. I motsetning til TS mener jeg vel at kvinner først og fremst bør gjøre noe med kravene sine, hvilke partnere de mener er akseptable, ikke utseendet sitt o.l.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

Men nå er det faktisk noen av som har kommet fram til konklusjonen at det er bedre å være singel enn å senke kravene ned til de man har sjangs på. Som for min del er menn som sliter med den sosiale intelligensen, som har hvite tennissokker, tresko, FK-caps og snusleppe. Ikke noe gæærnt med de mannfolka, sikkert, men de er altså ikke min type.

Godt mulig det er jeg som må forandre meg, men på den annen side så er jeg ganske fornøyd med den jeg er. Jeg gikk i mange år og prøvde å være en annen, det ble bare slitsomt i lengden.

Men jeg er vel heller ikke av de som klager mest over singeltilværelsen, så det er mulig innlegget ikke var myntet på meg.

[AnonymBruker]

Synes denne var litt artig og tipper at TS er amerikaner?

Deler av innlegget fungerer ikke helt for meg kulturelt sett (f eks å forvente at forholdet skal gå mot forlovelse, som ikke er så vanlig i Norge), men jeg synes TS har gode poeng i sine betraktninger om at kvinner må ha selvinnsikt nok til å innse at fiskedammen blir mindre og mindre for hvert år. Jeg har single kvinner i 40-åra (som stort sett var single i 20- og 30-åra også) og som stiller strengere og strengere krav for hvert år i takt med deres egen tiltrekningskraft går ned. På et eller annet tidspunkt må man stikke fingeren i jorda og si: Jeg må gjøre noe med kravene mine, ellers forblir jeg singel. Og det er ingenting i veien med å være singel når man er ung eller middelaldrende, men når man er gammel, tror jeg det kan bli tungt og ensomt. I motsetning til TS mener jeg vel at kvinner først og fremst bør gjøre noe med kravene sine, hvilke partnere de mener er akseptable, ikke utseendet sitt o.l.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

TS her.

Hehe nei jeg er norsk-født. Jeg har riktignok bodd i England og Frankrike opp igjennom oppveksten og både mine vennekrets er internasjonal og menn jeg har datet er stort sett ikke-norske (en tysker, en franskmann, en engelskmann og to amerikanere). På mange måter er mitt syn på samfunnet og forhold veldig annerledes enn det norske. Det er mye norsk som er bra, men jeg synes jeg oftere hører noe vettugt om dating fra andre hold enn jeg gjør fra Norge. Det gjelder aller mest kjønnsidentitet og å la kvinner være kvinner og menn være menn, men la oss ikke gå der...

Innlegget mitt var myntet på kvinner som faktisk vil gifte seg. Dersom man ikke vil det, støtter jeg den. Jeg er enig med deg at jeg tror de fleste vil foretrekke å ha noen å tilbringe livet med og bli gamle med, men man kan jo ikke presse folk inn i forhold de ikke vil være i. Jeg synes heller ikke at de som ikke vil ha barn skal oppmuntres til det - det tjener ingen.

Om en kvinne vil gjøre noe med seg selv eller kravene sine, kommer an på kvinnen. Veldig mange må nok justere kravene sine, spesielt dersom man er over en viss alder. Ikke fordi kvinner automatisk blir uattraktive over 35, men fordi mange av mennene i slutten av tredveårene som faktisk vil ha en familie allerede har en. Mange av mennene i denne aldersgruppen som er attraktive, har gode jobber og penger og alt det der og faktisk er single, har fortsatt sjangs på kvinner i tyveårene. Så man må rett og slett se litt på hvordan konkurransen ligger an og hva man kan forvente seg. Endel av dette handler også om at kvinner ofte ikke gjenkjenner hva menn faktisk vil ha. De utvikler mannlige egenskaper og verdier og presenterer disse for menn (ambisjon, karriere, å være bereist, selvstendig, "tøff") - dette er ting de ser etter hos menn, ikke omvendt.

Kvinner vil ofte date "opp" men over tid kan dette bli vanskelig dersom man selv kun har disse mannlige egenskapene, og få av de menn faktisk vil ha.

Anonymous poster hash: 47638...075

[AnonymBruker]

Men nå er det faktisk noen av som har kommet fram til konklusjonen at det er bedre å være singel enn å senke kravene ned til de man har sjangs på. Som for min del er menn som sliter med den sosiale intelligensen, som har hvite tennissokker, tresko, FK-caps og snusleppe. Ikke noe gæærnt med de mannfolka, sikkert, men de er altså ikke min type.

Godt mulig det er jeg som må forandre meg, men på den annen side så er jeg ganske fornøyd med den jeg er. Jeg gikk i mange år og prøvde å være en annen, det ble bare slitsomt i lengden.

Men jeg er vel heller ikke av de som klager mest over singeltilværelsen, så det er mulig innlegget ikke var myntet på meg.

Jeg er AB over. Ja, enig i at det ikke er noe problem å være singel i det hele tatt. Det bør absolutt ikke være sånn at forhold er normen.

Men da jeg kom i slutten av 30-årene og foreldrene mine begynte å skrante, begynte å jeg å tenke på alderdommen på en annen måte. Jeg så ensomme, gamle mennesker rundt meg, moren min er ensom og gammel, og jeg tror det er vondt å bli gammel alene. Når helsa begynner å skrante, er alt lettere når man har noen å dele hverdagen med. Dette er altså bare mine tanker.

Og det er for sent å finne den personen når man er 60 - 70 år. For det første har fiskedammen tørket nesten helt inn, og for det andre har man da blitt så gammel og sær selv at man ikke greier å tilpasse seg et annet menneske. Så jeg trakk en grense på ca 40 år for meg selv som siste mulighet for å komme inn i et givende forhold - obs, sier ikke at det gjelder for alle i det hele tatt.

Må bare gjenta at det er absolutt ingenting galt med å være singel når man er ung eller middelaldrende (og selvfølgelig heller ikke når man er gammel), men bare at jeg tror det å være alene kan være tungt i alderdommen, og da angrer man kanskje ikke på at man svelget de hvite tennissokkene som 40-åring.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

[AnonymBruker]

Min far fant ny dame når han var femti, det samme gjorde min mor.

Min farmor fant seg ny mann når hun var 80.

Å være singel er ikke verdens undergang. Nå er jeg gift, men jeg ville aldri senket mine krav for en partner i ren frykt av å ikke finne en kjæreste. Da er jeg heller singel.

Anonymous poster hash: ca78b...57f

[Gjest BettyBoop]

Dette har jeg fundert over mange ganger. Selvsagt ser jeg at det ligger i menneskelig natur å unnskylde seg selv og legge skylden på andre faktorer. Men ift. romantisk status, årsak til at man er singel og livssituasjon kan det noen ganger gå til det ekstreme. Det er enten menns feil ("det er ingen gode menn der ute"), eks-kjærester ("han ødela meg fullstendig, er fortsatt i sørgeprosess") eller universet som ikke har sendt henne en mann ("har ikke dukket opp noen").

Vi tar stort sett ansvar for oss selv på alle andre arenaer, i hvert fall er de fleste voksne nok til å tenke slik. Karriere er en kombinasjon av smart valg av studier, innsats på studier, sosiale evner til å utvikle nettverk og stå-på evne for å få jobberfaring.

Vi vet at vi må være åpne, vennlige og nysgjerrige for å bli kjent med folk og at vi må investere i disse vennskapene for å få dem til å vare.

Ting blir ofte verre ettersom tiden går. Alder er et sårbart tema for mange, spesielt når de ikke har møtt drømmemannen etter en viss tid. Men i stedet for å innse at bassenget av tilgjengelige menn blir mindre og konkurransen blir hardere og derfor forbedre seg selv, være søtere og mer ydmyk og så attraktiv som man kan være, så går mange kvinner motsatt og inntar en halvsint "du får ta meg som jeg er"-holdning.

Den gjennomgående tankegangen ser ut til å være at "jeg skal ikke forandre meg for noen". Men vi forandrer oss tross alt i løpet av livet, og i hvert fall i løpet av tyve- og tidlig tredveårene. Da handler det jo om å gjøre den utviklingen positiv. Det er ikke bare dumt, men destruktivt å tro at man ikke kan bli bedre, få nye egenskaper og gjøre noe med de gamle negative. Alle har noe å bli bedre på, og dersom man sliter med å finne seg en partner er sjansen stor for at man BØR forandre seg for å finne noen. Hvorfor er så mange lite reflekterende ved disse tingene?

Hvis man er singel og ikke vil være det, ser jeg det som naturlig å spørre seg selv:

- Gjør jeg meg selv så attraktiv som jeg kan være? Kvinnelig attraktivtet handler veldig mye om effort. Sminker jeg meg pent, ordner håret og kler meg feminint/flatterende på en daglig basis, og ikke bare når jeg en sjelden gang drar ut?

Har jeg fått objektive råd om hva som ser best ut på meg?

- Møter jeg nye menn ofte? I form av skole/jobb, hobbyer, venner av venner, uteliv og middagsselskap? Åpner jeg opp for muligheter der jeg kan treffe den rette på regulær basis? Hvor ofte er jeg i sosiale situasjoner der jeg KAN få møtt noen jeg liker?

- Går jeg inn for å forbedre meg selv? Bruker jeg fritiden aktivt til ting som er av verdi - trening, lære et nytt språk eller ta et kurs, en hobby eller lese nyttige bøker? Eller bruker jeg stort sett kveldene på å se på TV i egen stue?

- Har jeg kanskje bedt om genuin feedback fra en mann jeg har datet? Hvis menn bare vil ha sex med meg og ikke date meg, hva er det ved personligheten min som avtenner dem? Er jeg kjedelig, overfladisk, usikker, high maintenance eller bitchy? Jeg sier ikke at det er lett å være ærlig med seg selv, men det er slik man forbedrer seg.

Hvis man har vært i mange forhold, så er spørsmål som det er naturlig å stille seg:

- Var det noe jeg gjorde galt i forholdet? Ble jeg gnålete og negativ, sluttet jeg å ta vare på meg selv eller sluttet å være interessert i sex?

- Ble jeg i forholdet for lenge? Forble jeg selv etter jeg så røde flagg?

Hvis man ultimat sett vil gifte seg er det meningsløst å forbli år etter år i et forhold som ikke går imot noe permanent/forlovelse. Mange kvinner kaster bort sine mest attraktive år i et forhold som leder ingensteds. Da må man begynne å stille spørsmål.

- Hvis fyren rett og slett var uærlig/narsissistisk/dårlig, hva kan jeg gjøre for å unngå å ende opp med en slik fyr igjen? I retrospektiv, hvilke tegn så jeg? Hvordan kan jeg forbedre filtreringen? Hadde jeg personlige grenser, ikke spredte bena med en gang og sørget for at vi ble kjent med hverandre? Lot jeg han ta initiativ i starten for å anse hans interesse? Sørget jeg for at vi begge ble involvert i hverandres liv?

Det er sikkert kvinner som tenker disse tingene. Men mange gjør det ikke. Tenker folk at det gjør en sårbar å være reflekterende? Begge kjønn må forbedre seg og gjøre seg attraktive for å tiltrekke det motsatte kjønn. Mange menn jobber livet av seg for å få en god karriere og utvikle selvtillit for å ha draget på damene, spesielt dersom de ikke har andre faktorer (høyde og utseende) på sin side. De møter også avvisning oftere når de sjekker opp damer. Det er da ikke nedverdigende at kvinner også går inn for disse tingene for å få den rette mannen? Jeg føler at dette på mange måter er særnorsk.

Jeg er sikker på at mange kvinner tenker at dette er for belærende og "du skal ikke komme her og fortelle meg at...". Jeg mener det ikke slik, men jeg tror SÅ mange kunne fått det bedre om de tok ansvar for egen romantisk lykke og innså at ekteskap og familie er ikke noe som bare "skjer", men noe man går inn for. Og ofte vil det faktisk gå på bekostning av andre ting - mindre tid til karriere osv. Det er en "opportunity cost" for alt vi gjør.

Hvis noen her har evnen til å være reflekterende over egen situasjon og det har hjulpet dem, hadde det vært interessant å høre historien

Anonymous poster hash: 47638...075

jeg gjør ikke annet enn å gruble på hva som er galt og hva jeg bør forbedre. Det gjør de fleste som ikke har funnet drømmemannen. Det er ikke alltid bare en selv det er noe galt med. Hvorfor skal man gå å rakke ned på seg selv? Man får ikke bedre selvtillit av den grunn

[Gjest BettyBoop]

Synes denne var litt artig og tipper at TS er amerikaner?

Deler av innlegget fungerer ikke helt for meg kulturelt sett (f eks å forvente at forholdet skal gå mot forlovelse, som ikke er så vanlig i Norge), men jeg synes TS har gode poeng i sine betraktninger om at kvinner må ha selvinnsikt nok til å innse at fiskedammen blir mindre og mindre for hvert år. Jeg har single kvinner i 40-åra (som stort sett var single i 20- og 30-åra også) og som stiller strengere og strengere krav for hvert år i takt med deres egen tiltrekningskraft går ned. På et eller annet tidspunkt må man stikke fingeren i jorda og si: Jeg må gjøre noe med kravene mine, ellers forblir jeg singel. Og det er ingenting i veien med å være singel når man er ung eller middelaldrende, men når man er gammel, tror jeg det kan bli tungt og ensomt. I motsetning til TS mener jeg vel at kvinner først og fremst bør gjøre noe med kravene sine, hvilke partnere de mener er akseptable, ikke utseendet sitt o.l.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

gjelder ikke dette også single menn?

[AnonymBruker]

jeg gjør ikke annet enn å gruble på hva som er galt og hva jeg bør forbedre. Det gjør de fleste som ikke har funnet drømmemannen. Det er ikke alltid bare en selv det er noe galt med. Hvorfor skal man gå å rakke ned på seg selv? Man får ikke bedre selvtillit av den grunn

Det er ikke å "rakke ned på seg selv" å se an sin egen oppførsel og ha evnen til å være selvkritisk. Jeg har stor tro på at man får bedre selvtillit av å ta selvkritikk, endre taktikk eller oppførsel og oppnå bedre resultat neste gang. Det er slik man vokser, ikke ved å gå rundt med skylapper.

Det er fullstendig mulig at både en selv og partneren har oppført seg feil. Men ens ugjerning sletter ikke en annens. Det er mer produktivt å tenke på hva en selv har gjort enn å insistere på å fokusere på hva han/hun gjorde galt. Man kan ikke styre egen oppførsel, kun ens egen.

Jeg nevnte i innlegget at det selvsagt kan være tilfelle at det er partneren "det er noe galt med" (selv om jeg absolutt mener at det alltid er to sider av en sak). I det tilfellet er det produktive å se hvilke signaler man kanskje burde plukket opp, lete etter "røde flagg" og unngå å velge en slik partner i neste omgang.

Det er alltid noe å lære.

Anonymous poster hash: 47638...075

[Gjest BettyBoop]

Det er ikke å "rakke ned på seg selv" å se an sin egen oppførsel og ha evnen til å være selvkritisk. Jeg har stor tro på at man får bedre selvtillit av å ta selvkritikk, endre taktikk eller oppførsel og oppnå bedre resultat neste gang. Det er slik man vokser, ikke ved å gå rundt med skylapper.

Det er fullstendig mulig at både en selv og partneren har oppført seg feil. Men ens ugjerning sletter ikke en annens. Det er mer produktivt å tenke på hva en selv har gjort enn å insistere på å fokusere på hva han/hun gjorde galt. Man kan ikke styre egen oppførsel, kun ens egen.

Jeg nevnte i innlegget at det selvsagt kan være tilfelle at det er partneren "det er noe galt med" (selv om jeg absolutt mener at det alltid er to sider av en sak). I det tilfellet er det produktive å se hvilke signaler man kanskje burde plukket opp, lete etter "røde flagg" og unngå å velge en slik partner i neste omgang.

Det er alltid noe å lære.

Anonymous poster hash: 47638...075

men da burde kanskje de som gjerne dumper uten en lyd kanskje gi tilbakemelding da. Da lir det lettere å vite hva som bør forbedres. Jeg er alltid ærlig hvis jeg dumper noen, uansett hvor brutalt ærlig jeg må være. Da får vedkommende iallefall vite hva som bør forbedres

[AnonymBruker]

Skulle selvsagt stå, *kan ikke styre andres oppførsel.

Anonymous poster hash: 47638...075

[AnonymBruker]

Jeg er AB over. Ja, enig i at det ikke er noe problem å være singel i det hele tatt. Det bør absolutt ikke være sånn at forhold er normen.

Men da jeg kom i slutten av 30-årene og foreldrene mine begynte å skrante, begynte å jeg å tenke på alderdommen på en annen måte. Jeg så ensomme, gamle mennesker rundt meg, moren min er ensom og gammel, og jeg tror det er vondt å bli gammel alene. Når helsa begynner å skrante, er alt lettere når man har noen å dele hverdagen med. Dette er altså bare mine tanker.

Og det er for sent å finne den personen når man er 60 - 70 år. For det første har fiskedammen tørket nesten helt inn, og for det andre har man da blitt så gammel og sær selv at man ikke greier å tilpasse seg et annet menneske. Så jeg trakk en grense på ca 40 år for meg selv som siste mulighet for å komme inn i et givende forhold - obs, sier ikke at det gjelder for alle i det hele tatt.

Må bare gjenta at det er absolutt ingenting galt med å være singel når man er ung eller middelaldrende (og selvfølgelig heller ikke når man er gammel), men bare at jeg tror det å være alene kan være tungt i alderdommen, og da angrer man kanskje ikke på at man svelget de hvite tennissokkene som 40-åring.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

Jeg er helt enig, jeg fant det bare best å ikke la tråden handle om det. Det er mange single her og mange som mener de er fornøyd med det, så jeg var ikke interessert i å la det bli en "derfor er det best å ha noen" tråd. Rett og slett enklere og mer fokusert å mynte det på de som faktisk vil finne noen.

(Jeg ser at likevel er det endel som spytter inn at de liker å være single selv om tråden ikke handler om dem - slik er det alltid )

Anonymous poster hash: 47638...075

[AnonymBruker]

gjelder ikke dette også single menn?

Jo, selvfølgelig, men jeg snakker som kvinne og er interessert i det fra det perspektivet. Har også som nevnt single venninner som jeg ser får strengere og strengere krav for hvert år i takt med at andedammen deres blir mindre og sjansen for at de skal ende opp i et godt forhold også blir bare mindre og mindre.

Og ja, selvfølgelig finnes det mennesker som får seg når partner når de er 50 og 60, men for de fleste er det et faktum at andedammen blir mindre og mindre med årene. Det sier seg selv at det er vanskeligere å finne noen som tilfredsstiller alle kravene når utvalget blir drastisk mindre. Jeg synes ikke det er diskriminerende eller dårlig gjort overfor kvinner. Det er bare face facts, tenker jeg. Og så kan man konkludere med at det er best å være singel. Vi utveksler jo bare meninger her.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

[AnonymBruker]

men da burde kanskje de som gjerne dumper uten en lyd kanskje gi tilbakemelding da. Da lir det lettere å vite hva som bør forbedres. Jeg er alltid ærlig hvis jeg dumper noen, uansett hvor brutalt ærlig jeg må være. Da får vedkommende iallefall vite hva som bør forbedres

Ja, jeg er enig. Jeg er alltid ærlig hvis en mann konfronterer meg med det.

Man kan derimot ikke regne med at noen skal uoppfordret oppgi en årsak. Det kommer selvsagt an på om det var et ordentlig forhold og hvor lenge det varte. Noen ganger kan det jo være 'åpenbart' ved at en mann bare vil ha sex og ingenting mer osv.

Dersom man vil ha feedback, er det en god guide her:

http://www.therulesrevisited.com/2011/11/how-to-ask-for-feedback-from-guy.html

Som det står så er dette bare nyttig med en mann som har demonstrert oppriktig interesse i deg. Det som er viktig er at du kommuniserer at du helt genuint kun vil ha en ærlig tilbakemelding, og at det ikke på noen måte er et forsøk på å bli sammen igjen.

Anonymous poster hash: 47638...075

[Gjest BettyBoop]

Jo, selvfølgelig, men jeg snakker som kvinne og er interessert i det fra det perspektivet. Har også som nevnt single venninner som jeg ser får strengere og strengere krav for hvert år i takt med at andedammen deres blir mindre og sjansen for at de skal ende opp i et godt forhold også blir bare mindre og mindre.

Og ja, selvfølgelig finnes det mennesker som får seg når partner når de er 50 og 60, men for de fleste er det et faktum at andedammen blir mindre og mindre med årene. Det sier seg selv at det er vanskeligere å finne noen som tilfredsstiller alle kravene når utvalget blir drastisk mindre. Jeg synes ikke det er diskriminerende eller dårlig gjort overfor kvinner. Det er bare face facts, tenker jeg. Og så kan man konkludere med at det er best å være singel. Vi utveksler jo bare meninger her.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

liker ikke helt hvordan du er så overfladisk. Greit man skal ikke ha for høye krav, men at du snakker om attraktivitetsskala (akkurat som om utseendet er alt som teller) og at man liksom må ta det en får gjør meg litt uvel.

[Gjest BettyBoop]

Ja, jeg er enig. Jeg er alltid ærlig hvis en mann konfronterer meg med det.

Man kan derimot ikke regne med at noen skal uoppfordret oppgi en årsak. Det kommer selvsagt an på om det var et ordentlig forhold og hvor lenge det varte. Noen ganger kan det jo være 'åpenbart' ved at en mann bare vil ha sex og ingenting mer osv.

Dersom man vil ha feedback, er det en god guide her:

http://www.therulesrevisited.com/2011/11/how-to-ask-for-feedback-from-guy.html

Som det står så er dette bare nyttig med en mann som har demonstrert oppriktig interesse i deg. Det som er viktig er at du kommuniserer at du helt genuint kun vil ha en ærlig tilbakemelding, og at det ikke på noen måte er et forsøk på å bli sammen igjen.

Anonymous poster hash: 47638...075

jeg vil at man skal kunne regne med høflighet iallefall. Det er ikke ok å gjøre det slutt ved bare å blokkere noen fra facebook liksom

[AnonymBruker]

liker ikke helt hvordan du er så overfladisk. Greit man skal ikke ha for høye krav, men at du snakker om attraktivitetsskala (akkurat som om utseendet er alt som teller) og at man liksom må ta det en får gjør meg litt uvel.

Hei, synes ikke det er noen grunn til å kalle meg overfladisk eller å snakke om at du blir uvel. Kjedelig at det ikke skal gå an å diskutere sånn uten at folk skal komme med personkarateristikker.

Skjønner heller ikke hvorfor du tror jeg bare snakker om utseendet. Attraktivitet handler om mer enn utseende, selv om det er naivt å tro at det ikke har betydning for mange. Men jeg nevnte også det faktum at vi blir særere og særere med årene, noe som også gjør oss mindre attraktive.

Mener å huske at jeg spesifiserte i mitt første innlegg at jeg mente tvert imot ikke mente at vi bør fokusere på utseendet, men heller se på kravene vi stiller (som blir strengere og strengere med årene). På det punktet skilte jeg meg fra trådstarter, og jeg synes ikke du kan ha lest meg særlig godt når du skriver det du skriver over.

Anonymous poster hash: c8aac...5f4

[AnonymBruker]

jeg vil at man skal kunne regne med høflighet iallefall. Det er ikke ok å gjøre det slutt ved bare å blokkere noen fra facebook liksom

De fleste vil si seg enig i det. Men ting er som de er, og man kan ikke kontrollere andre. Men det er sjelden folk uttrykker helt anormal oppførsel ved brudd en det de gjør ellers. Så da handler det ofte om å finne en respektabel og voksen fyr som ikke er redd for konfrontasjoner i neste runde.

Uansett hvordan man gjør det, så var poenget behovet for å analysere sine handlinger og valg for å for å få et bedre resultat neste gang.

Noen ganger kan man tenke seg frem til hva man gjør galt, lese en blogg eller en bok som gir gode råd eller rett og slett be om feedback. Man kan ikke forvente at andre oppfører seg moralsk korrekt hele tiden, men man kan bestemme seg for hvordan man responderer dersom de ikke gjør det.

Anonymous poster hash: 47638...075

[Gjest BettyBoop]

De fleste vil si seg enig i det. Men ting er som de er, og man kan ikke kontrollere andre. Men det er sjelden folk uttrykker helt anormal oppførsel ved brudd en det de gjør ellers. Så da handler det ofte om å finne en respektabel og voksen fyr som ikke er redd for konfrontasjoner i neste runde.

Uansett hvordan man gjør det, så var poenget behovet for å analysere sine handlinger og valg for å for å få et bedre resultat neste gang.

Noen ganger kan man tenke seg frem til hva man gjør galt, lese en blogg eller en bok som gir gode råd eller rett og slett be om feedback. Man kan ikke forvente at andre oppfører seg moralsk korrekt hele tiden, men man kan bestemme seg for hvordan man responderer dersom de ikke gjør det.

Anonymous poster hash: 47638...075

man kan jo ikke med en gang vite hvem som er redd for konfrontasjoner eller ikke.

Jeg syns det er dritvanskelig å tenke meg til hva jeg har gjort galt. I de fleste tilfeller klarer jeg ikke å begripe hva jeg har gjort galt.