Tar du ansvar for ditt eget følelsesliv?

[Nettinettet]

Men dette er jo i bunn og grunn sunn fornuft (de punktene du lister opp), men slett ingen garanti for at det vil fungere. Man kan ha alt dette og mange opplever fortsatt at det ikke fungerer

Anonymous poster hash: 12a65...7db

Det fungerer hvis du virkelig gjør jobben med det. En av de tingene jeg har oppdaget, ved meg selv og andre er at vi juger til oss selv hele tiden. Vi sier altså en ting, men gjør noe annet, og vi er blitt så flinke på det at vi rett og slett ikke ser hvor mye unnskyldninger og løgner vi serverer oss selv hver dag.

Alle problemer viser ofte løsninger, men det er nå en gang slik at man må gjøre noe for å få løsningene til å fungere.. Så hvis man ikke benytter seg av kunnskapen, så er den ikke noe verdt heller.

Det er jo derfor så mange gjør de samme feilene gang på gang, fordi de ikke velger å lære av sine feil og endre det som er feil!

[Nettinettet]

Er veldig enig med deg.

Ser utrolig mange her som har et veldig forvridd syn på ting (selvsagt mitt synspunkt). Mange prøver febrilsk å kontrollere partner/flørt/ektefelle i stedet for å se på hvorfor man har problemer med saker og ting selv.

Selvsagt kan alle ha dager/perioder hvor man blir litt hysterisk... kanskje særlig vi kvinner. Da er det også lett å føle seg urettferdig behandlet og bli bitter. Men det meste har en grunn. Mange trekker seg unna når de blir forsøkt kontrollert av en person for eksempel.

Absolutt. Og det er der vi kvinner ofte ødelegger for oss selv. Vi skylder på alle andre, enn å se på våre automatiske reaksjonsmåter og gjøre noe med det. Har du lest om de 4 Temperamentene? Jeg har blitt veldig fascinert av disse og bruker den kunnskapen som er verktøy for bedre forståelse for hvorfor vi er som vi er.

For det er vanskelig å jobbe med seg selv, hvis man ikke ser hva man må jobbe med.

[Nettinettet]

For en fin tråd:) Jeg har selv tatt meg kraftig sammen etter å ha blitt brent mye. Jeg møtte nylig en mann som fikk meg til å forelske meg ganske fort, men det var noe med denne mannen som jeg ikke hele skjønte. Jeg klarte rett og slett ikke å stole på han, og handlingene hans hang ikke sammen med ordene han sa. Derfor så avsluttet jeg det hele og forklarte han at jeg ikke kunne la meg selv bli betatt, nettopp fordi jeg ikke stolte på han. Jeg ønsket han alt av lykke framover, og det var ikke noe drama fra min side. Han ble helt fra seg og ringer meg enda, men jeg ignorerer han bare fordi jeg nettopp tar hensyn til mitt eget følelsesliv! Så nå skal jeg bruke masse tid på meg selv, og ingen menn skal være i bilde på en lang stund. Nå er jeg rett og slett sliten, og jeg gidder ikke å bli mer såret! Bedre å ta vare på seg selv å lytte til egne følelser før man kaster seg over noen.

Anonymous poster hash: 2de1e...b50

Så sant, og jeg synes du var flink som tok tak når du følte noe ikke stemte. Det er ett steg i riktig retning, vekk fra drama og sårede følelser. Nyt tiden for deg selv og vær stolt av deg selv som vil noe mer og ikke ta til takke med lenger! :D

[Vanillalilla]

Hvor leser du deg opp på dette? Høres utrolig interessant ut! Noe mange flere burde reflektere over.

Endret 15. desember 2013 av Vanillalilla

[AnonymBruker]

Skjønte ikke det her jeg, ble veldig dypt og abstrakt for meg. Hva mener du egentlig? Skjønner ingenting jeg. Tar ansvar for at jeg ikke aksepterer hva som helst fra menn, ikke forventer for mye og at man må forvente at alle menn er utro. Men jeg gidder ikke ta ansvar for at menn velger å oppføre seg som svin.

Anonymous poster hash: 103eb...a43

[Vanillalilla]

Skjønte ikke det her jeg, ble veldig dypt og abstrakt for meg. Hva mener du egentlig? Skjønner ingenting jeg. Tar ansvar for at jeg ikke aksepterer hva som helst fra menn, ikke forventer for mye og at man må forvente at alle menn er utro. Men jeg gidder ikke ta ansvar for at menn velger å oppføre seg som svin.

Anonymous poster hash: 103eb...a43

For min del er det akkurat det du skriver som er å ta ansvar for din egen lykke. Alt for mange legger ansvaret for sin egen lykke i hendene på andre - f.eks. kvinner som forventer at menn skal GJØRE dem lykkeligere og som blir ulykkelige dersom mannen ikke lever opp til alle forventningene man sette til de. Nå snakker jeg ikke nødvendigvis bare om forhold, i mitt tilfelle handlet det mer om å være ærlig med meg selv og handle deretter.

Hvis du ikke har for høye forventninger til alle andre, så vil du heller ikke bli (like) skuffet når de ikke lever opp til disse.

[Gjest Gresshoppesang]

Omgivelsene hadde gått i frø dersom jeg skulle ha funnet meg en mann som var mest mulig lik meg selv.

Jeg liker best menn som er MYE mer rolig anlagt enn det jeg selv er, for eksempel.

[AnonymBruker]

For min del er det akkurat det du skriver som er å ta ansvar for din egen lykke. Alt for mange legger ansvaret for sin egen lykke i hendene på andre - f.eks. kvinner som forventer at menn skal GJØRE dem lykkeligere og som blir ulykkelige dersom mannen ikke lever opp til alle forventningene man sette til de. Nå snakker jeg ikke nødvendigvis bare om forhold, i mitt tilfelle handlet det mer om å være ærlig med meg selv og handle deretter.

Hvis du ikke har for høye forventninger til alle andre, så vil du heller ikke bli (like) skuffet når de ikke lever opp til disse.

Ok, da har jeg forstått det riktig Jeg tenker at man har selv ansvar for at man skal ha det bra, og man skal aldri være avhengig av en annen person for å bli lykkelig. Jeg sliter f.eks voldsomt med tillit siden 2 av exene mine var utro. Da må jeg jobbe med meg selv og min selvfølelse.

Det er vel selvinnsikt dette går på, ikke sant? Man må tøre å kalle en spade en spade. Hvordan kan vi bli flinkere til å takle alt som har med relasjoner å gjøre?

Anonymous poster hash: 103eb...a43

[Nettinettet]

Hvor leser du deg opp på dette? Høres utrolig interessant ut! Noe mange flere burde reflektere over.

Jeg har snakket med 100 vis av single, har masse dårlig erfaring, gått i lære hos matchmakere og dating coacher fra USA, lest masse psykologi og terapi bøker, googlet og gravd. Jobbet mye med meg selv og sett at jeg har funnet noe som fungerer for meg for å gjøre meg mer bevisst. Nå deler jeg informasjonen videre til de som føler de trenger det.

[Nettinettet]

Ok, da har jeg forstått det riktig Jeg tenker at man har selv ansvar for at man skal ha det bra, og man skal aldri være avhengig av en annen person for å bli lykkelig. Jeg sliter f.eks voldsomt med tillit siden 2 av exene mine var utro. Da må jeg jobbe med meg selv og min selvfølelse.

Det er vel selvinnsikt dette går på, ikke sant? Man må tøre å kalle en spade en spade. Hvordan kan vi bli flinkere til å takle alt som har med relasjoner å gjøre?

Anonymous poster hash: 103eb...a43

Jeg sier meg helt enig i svaret du fikk fra Vanillalilla over her. Og ja, du har helt rett. At 2 av dine ekser var utro, er noe du må komme deg videre fra, og velge å ikke la det bli et hinder for å treffe noen igjen. Vi drar ofte med oss tidligere erfaringer inn i nye forhold og skaper mye kaos og usikkerhet pga det.

Det jeg har sett på meg selv og andre, er at når vi jobber med vårt eget selvbilde så tiltrekker vi oss helt andre menn automatisk.

[Nettinettet]

Omgivelsene hadde gått i frø dersom jeg skulle ha funnet meg en mann som var mest mulig lik meg selv.

Jeg liker best menn som er MYE mer rolig anlagt enn det jeg selv er, for eksempel.

En del av temperamentene har godt av å finne en som ikke har det samme grunnleggende temperamentet som en selv har. Og så har det jo mye å si hva man selv har jobbet med og hva man føler man trenger. Ved å være bevisst på hvordan man selv er, og bevisst på femfaktormodellen og hvilke av de egenskapene man har behov for, tror jeg man finner en god balanse. Men er man veldig forskjellig må man også sette pris på de forskjellene og bruke de som et team. Ikke motoarbeide hverandre og klage, slik som mange gjør.

[AnonymBruker]

En del av temperamentene har godt av å finne en som ikke har det samme grunnleggende temperamentet som en selv har. Og så har det jo mye å si hva man selv har jobbet med og hva man føler man trenger. Ved å være bevisst på hvordan man selv er, og bevisst på femfaktormodellen og hvilke av de egenskapene man har behov for, tror jeg man finner en god balanse. Men er man veldig forskjellig må man også sette pris på de forskjellene og bruke de som et team. Ikke motoarbeide hverandre og klage, slik som mange gjør.

Ikke nødvendigvis helt enig i det. Ja, forskjeller kan skape tiltrekninger men over tid så kan disse forskjellene også bli irritasjonsmomenter i det daglige som trekker partene fra hverandre. Om den ene er for temperamentsfull og uttrykkende kan dette overføre den andre fullstendig noe som ikke er bra på lang sikt. Jeg tror personlig at det kan fungere bra en stund, men det er ikke disse forholdene med for forskjellige personligheter som varer over flere tiår. Den ene blir etterhvert lei av å bli overkjørt eller den andre blir lei av for lite motstand, evt. begge deler.

Anonymous poster hash: 12a65...7db

[Nettinettet]

Ikke nødvendigvis helt enig i det. Ja, forskjeller kan skape tiltrekninger men over tid så kan disse forskjellene også bli irritasjonsmomenter i det daglige som trekker partene fra hverandre. Om den ene er for temperamentsfull og uttrykkende kan dette overføre den andre fullstendig noe som ikke er bra på lang sikt. Jeg tror personlig at det kan fungere bra en stund, men det er ikke disse forholdene med for forskjellige personligheter som varer over flere tiår. Den ene blir etterhvert lei av å bli overkjørt eller den andre blir lei av for lite motstand, evt. begge deler.

Anonymous poster hash: 12a65...7db

Med temperamenter mener ikke jeg hissighet, men det grunnleggende temperamentet vi har i oss. Du kan lese mer om temperamentene jeg bruker i jobben min her:

http://snl.no/temperament

Hvis du leser det jeg skrev, så sier jeg at ulikheter kan gå greit, men da må det være en balanse som blir skapt pga ulikhetene og ikke en ubalanse. F.eks en med Sangvinsk temperament kan ha godt av en med kolerisk temperament, hvis den mer organiserte koleriske får lov til å skape litt mer orden i kaoset som en sangvinsk ofte skaper.

[AnonymBruker]

Med temperamenter mener ikke jeg hissighet, men det grunnleggende temperamentet vi har i oss. Du kan lese mer om temperamentene jeg bruker i jobben min her:

http://snl.no/temperament

Hvis du leser det jeg skrev, så sier jeg at ulikheter kan gå greit, men da må det være en balanse som blir skapt pga ulikhetene og ikke en ubalanse. F.eks en med Sangvinsk temperament kan ha godt av en med kolerisk temperament, hvis den mer organiserte koleriske får lov til å skape litt mer orden i kaoset som en sangvinsk ofte skaper.

Ja, jeg ser det men mener fortsatt at det ikke er optimalt. Man kan helt sikkert skape balanse bare man er bevisst på sine sterke og svake personlighetstrekk og temperamentstyper men det krever også en viss energi for å gjøre det og for mange vil det utgjøre et irritasjonsmoment og gnisninger over tid hvilket er grunnen til at jeg mener at "like barn leker best" i et langtidsperspektiv.

I tillegg er man også avhengig av å møte en person som både har evne og ønske til selvinnsikt for at stor differanse skal fungere. Dersom den ene eller begge ikke har dette så tør jeg påstå at forholdet vil forvitre over tid. Man kan forsøke å samarbeide så mye man vil eller finne så mange fornuftige felles plattformer med utgangspunkt i atferd og personlighet man bare vil, men dersom den andre ikke er like ivirige i sine forsøk på å gjøre det samme så vil det hele gå i stå.

Anonymous poster hash: 12a65...7db

[Nettinettet]

Ja, jeg ser det men mener fortsatt at det ikke er optimalt. Man kan helt sikkert skape balanse bare man er bevisst på sine sterke og svake personlighetstrekk og temperamentstyper men det krever også en viss energi for å gjøre det og for mange vil det utgjøre et irritasjonsmoment og gnisninger over tid hvilket er grunnen til at jeg mener at "like barn leker best" i et langtidsperspektiv.

I tillegg er man også avhengig av å møte en person som både har evne og ønske til selvinnsikt for at stor differanse skal fungere. Dersom den ene eller begge ikke har dette så tør jeg påstå at forholdet vil forvitre over tid. Man kan forsøke å samarbeide så mye man vil eller finne så mange fornuftige felles plattformer med utgangspunkt i atferd og personlighet man bare vil, men dersom den andre ikke er like ivirige i sine forsøk på å gjøre det samme så vil det hele gå i stå.

Anonymous poster hash: 12a65...7db

Og jeg har aldri sagt med uenig i dette. Like barn leker best er også det jeg mener, men hvis ( og se at jeg sier hvis) man er bevisst på sine svakheter og velger å balansere hverandre kan man fint fungere sammen på tross av forskjeller. Irritasjonsmomenter oppstår egentlig også fordi man ikke har det bra med seg selv. Derfor mener jeg også at når man har blitt bevisst på hvem man er, jobbet med de svakhetene temperamentet skaper for en, så vil man ikke ha den samme irritasjonen overfor mennesker som er anderledes enn seg selv.

Takling av kritikk er en veldig god måte å se om et menneske har det bra med seg selv eller ikke, og takler man ikke kritikk fungerer man ikke sammen med mennesker som ikke er lik seg selv.

[Nettinettet]

Det er ikke ulikhetene i hovedsak som gjør at folk ikke fungerer sammen, det er dårlig selvbilde og usikkerhet på bakgrunn av dette.

[Gancider]

Sånn her syns jeg er vanvittig interessant! Og jeg er veldig enig i det du skriver. Jeg har slitt med vanvittig dårlig selvtillit gjennom årene, og ser jo også hvor det har tatt meg. Di siste årene har jeg mer og mer begynt og respektere meg selv, og det er vel derfor jeg har blitt mer kresen.

Det hørte vel litt med ungdomsårene, men da jeg var 14-15 år, var det ingenting annet enn at han likte meg som skulle til. Det førte til mange dårlige valg, mye henger igjen enda. Men å bygge opp selvtilliten er sannelig ikke lett! Den ene dagen føler jeg meg helt nedfor, og andre dagen er jeg på topp. Det er noe jeg aldri forstår. Hvorfor kan man ikke bare være lykkelig for den man er?

Jeg har vært singel en stund, og har vel innsett at jeg har mye jeg må finne ut av, og konkludert med at jeg må få stell på meg og mitt først. Den dagen jeg trives med meg selv og ikke kunne hatt det bedre, skjer det sikkert noe på kjærlighetsfronten også.

Edit: daddy issues?

Endret 17. desember 2013 av Gancider

[Vanillalilla]

Ok, da har jeg forstått det riktig Jeg tenker at man har selv ansvar for at man skal ha det bra, og man skal aldri være avhengig av en annen person for å bli lykkelig. Jeg sliter f.eks voldsomt med tillit siden 2 av exene mine var utro. Da må jeg jobbe med meg selv og min selvfølelse.

Det er vel selvinnsikt dette går på, ikke sant? Man må tøre å kalle en spade en spade. Hvordan kan vi bli flinkere til å takle alt som har med relasjoner å gjøre?

Anonymous poster hash: 103eb...a43

Synd å høre at du har blitt utsatt for et sånt svik 2 ganger :-( Jeg føler med deg! Nå er det jo også ekstra viktig at du tenker over hva dette har gjort med deg. F.eks. kan jeg tenke meg at du innbiller deg at du har noe med saken å gjøre at de var utro, eller at du til og med tenker at du ikke fortjener bedre (dette vet jeg selvsagt ikke noe om, bare tenker litt høyt).

Sånne ting må virkelig jobbes med og forbigås hvis du skal fungere i ditt neste forhold. Ellers drar du nok med deg mye fra tidligere dårlige opplevelser.

Jeg vet i alle fall at det hadde tatt tid og tålmodighet for min egen del å finne meg selv igjen etter noe slikt. Det er veldig ofte at vi instinktivt legger mye av vår egen selvverdi i hvordan andre folk behandler oss..

[Gjest Houdini]

Vet ikke jeg. Har aldri tenkt på. Da gjør jeg kanskje ikke det.

[Steinar40]

Sånn her syns jeg er vanvittig interessant! Og jeg er veldig enig i det du skriver. Jeg har slitt med vanvittig dårlig selvtillit gjennom årene, og ser jo også hvor det har tatt meg. Di siste årene har jeg mer og mer begynt og respektere meg selv, og det er vel derfor jeg har blitt mer kresen.

Det hørte vel litt med ungdomsårene, men da jeg var 14-15 år, var det ingenting annet enn at han likte meg som skulle til. Det førte til mange dårlige valg, mye henger igjen enda. Men å bygge opp selvtilliten er sannelig ikke lett! Den ene dagen føler jeg meg helt nedfor, og andre dagen er jeg på topp. Det er noe jeg aldri forstår. Hvorfor kan man ikke bare være lykkelig for den man er?

Jeg har vært singel en stund, og har vel innsett at jeg har mye jeg må finne ut av, og konkludert med at jeg må få stell på meg og mitt først. Den dagen jeg trives med meg selv og ikke kunne hatt det bedre, skjer det sikkert noe på kjærlighetsfronten også.

Edit: daddy issues?

Det er aldri noen fordel å ha dårlige relasjoner til foreldrene.