Vi har kjøpt leilighet sammen - ekstremt kalde føtter!

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har tusen tanker i hodet om dager, og vet nesten ikke opp og ned på meg selv lengre. Jeg er fryktelig usikker på om det livet jeg har nå, er det jeg vil ha. Er jeg med rett mann? Er jeg lykkelig? Har jeg det livet jeg ønsker å ha? - Jeg har vel egentlig kommet frem til at sistnevnte ikke er tilfellet. Jeg har ikke det livet jeg ønsker meg, jeg føler meg egentlig ikke spesielt happy om dagene. Dog, jeg er heller ikke direkte ulykkelig.

Jeg skal prøve å korte det ned mest mulig:

Da jeg var 16 år møtte jeg, det jeg trodde var den store kjærligheten. Vi holdt sammen i nesten 5 år før jeg brøt ut. Forholdet våres var preget med mye sjalusi (fra begges side), og vi mistet mange venner i løpet av de årene. Dette pga. vi hadde droppet de flere turene, festene osv til fordel for å heller være sammen alene. Jeg var 21 år når jeg bestemte meg for å gjøre det slutt. Jeg følte det på meg at han faktisk ikke var den rette likevel og jeg hadde en fryktelig trang til å oppleve og erfare alene.

Så var jeg singel i ca. 10 måneder. Disse månedene var fantastiske! Jeg brukte all tid på studier, venninner, litt reising og dating. Jeg var på flere dater og koste meg skikkelig. Så møtte jeg plutselig en snill og kjekk mann (som er min nåværende samboer). Han var ikke fra Norge, men hadde flyttet hit fra Frankrike. Han hadde ett eksotisk utseende (høy, mørk mm.) og var noen år eldre enn meg. Jeg falt pladask.

Vi ble ett kjærestepar ett par måneder senere. Det at han ikke hadde fast inntekt, bil eller noen ressurser så jeg glatt forbi. Han hadde heller ingen å støtte seg til her i Norge pga. familien hans og de fleste vennene bodde i Frankrike. Etter 8 mnd tilbydde jeg han å flytte inn sammen med meg hos familien min, og det gjorde han.

Nå har vi bodd sammen i snart to år og på veien har han fått seg fast jobb og en brukbar inntekt. Han har blitt bedre til å snakke Norsk og står bedre stilt enn tidligere.

''Problemet'' er vel egentlig at vi nå har kjøpt leilighet sammen, som vi nylig flytter inn i, og følelsene mine har kraftig begynt å kjølnes. Jeg vet ikke lenger om jeg vil være sammen med han for alltid. Jeg elsker han, men en del av meg forteller meg at han ikke er ''the one'' i det lange løp. Jeg tenker som så at han kanskje i min underbevisst var en kjekk mann i 'nød', som jeg følte for å hjelpe på rett vei?

Jeg nærmer meg 25 år, og føler meg ikke helt lykkelig. Vi har det godt i sammen, men det er noe som ligger å murrer. Alderen for å få barn nærmer seg, og nå som vi har kjøpt leilighet er jeg redd det er det alle venter på. Tanken på at vi skal få barn sammen nå får meg til å få fullstendig panikk!!

Det verste av alt er at jeg ikke klarer å tenke rasjonelt. Jeg har grublet over pos/neg sider i lang tid men blir aldri enig med meg selv. Han er en kjempe flott fyr, skal jeg bare være fornøyd med det? Er jeg for bortskjemt når jeg ikke kan være tilfreds med dette? På den andre siden så tar jeg meg selv i å flere ganger å drømme om en annen type mann; En mann fra Norge, med familie og nettverk her. En intelligent mann med bein i nesa.

Vi har som sagt kjøpt leilighet sammen, og jeg føler egentlig jeg sitter godt i det. Dersom jeg går i fra han, kommer livet hans til å falle fullstendig i grus. Jeg er hans klippe, og uten meg har han ingen.....

Jeg må legge til at jeg har pratet litt med han om det, men han mener det blir mye bedre når vi får noe eget sammen.

Anonymous poster hash: 5b4f3...13c

[Gjest Propelly]

Helt normalt det der, skjedde med meg også når vi flyttet sammen.. Begynte å gråte når budet ble akseptert - og det var ikke gledestårer! Tok sjansen likevel, og tenkte det kom til å gå over når vi hadde fått flyttet inn og ting hadde normalisert seg. Det å kjøpe leilighet sammen er jo et stort steg.

Men, allerede dagen etter vi flyttet inn hadde disse tankene forsvunnet! Vi lever forhåpentligvis "lykkelig alle våre dager".

Ta sjansen du! Bedre det enn å gå å tenke i ettertid hva som kunne blitt ;-)

[AnonymBruker]

Jeg tror du vet veldig godt hva du egentlig vil. Du bare tør ikke ta sjansen på å gjøre det. Jo lenger du venter, jo verre blir det.

Og han har jo venner og kollegaer, han er ikke såå alene, dessuten kan han alltids flytte hjem igjen. Det er uansett ikke ditt ansvar hva som skjer med han. Han må velge selv.

Anonymous poster hash: b7638...83d

[@Maja]

Har dåke først gjennomført eit kjøp sammen, so er det ingen grunn til å trekke seg akkurat no. Flytt inn og gje det litt tid. Om du fortsatt føler han ikkje er den rette for deg, og tanken på familie og "evigheten" sammen er forferdlig, ja då veit du jo kva du må gjere. Men vent til heile panikken over leilighetskjøpet har lagt seg, så klarer du nok tenke litt klarere og

[Teethgrinding]

Dette er hva jeg tenker:

Et sosialt nettverk er definert som makt. Lav grad av sosialt nettverk er lav sosial makt og status. Jeg forstår TS godt når hun beskriver seg selv som en slags støttefigur for kjæresten. Man vil gjerne være likeverdige partnere, men når den ene mangler støttespillere blir du stående med for mye makt over hans situasjon. Du blir matmor. Dette er et vesentlig problem blant utenlandske studenter i Norge. De opplever at nordmenn er vriene å få et nært forhold til. Redningen blir kanskje da en kjærestemamma. Det gjør ting lettvint. Du har nettverk og familie som støtter deg. Han har bokstavelig talt ingenting. Familiene i hjemlandet løfter sjelden en finger for sine barn på eventyr i det store utland. Støtten hadde eventuelt kommet på banen hjemme i Frankrike eller hvor som helst vedkommende skulle komme fra. At vi støtter våre barn til enden av kloden er et særnorskt fenomen i mine øyne. Alt handler dog ikke om penger. Støtte kan skje i flere former.

Jeg forstår hvorfor du drømmer om en norsk kjæreste. Man skal virkelig ville det for å klare et forhold med en utenlandsk person. Det er en integreringsprosess involvert som man må tåle. Det kan ta et halvt liv å bygge seg opp sosial kapital i et nytt land, for ikke å snakke om språk og økonomisk kapital. I tillegg er individer helt forskjellige på disse tingene. Noen er naturlig nysgjerrige og sosiale, mens andre har ekstremt tungt for å vende av seg gamle vaner. Gamle ting er trygt og fint med mindre man elsker forandring. Jeg blir ikke overrasket dersom TS forteller meg at kjæresten leser franske aviser. Dette er små problemstillinger som er tunge over tid. Du har rett og slett kjøpt deg leilighet med en som ikke er norsk. Du skal være genuint interessert i både mannen og forholdet for at det skal fungere. Det kan innebære mye arbeid.