Livet og den korte veien til døden

[AnonymBruker]

Har noen tanker jeg vil dele for deg som orker å lese gjennom!

I et halvt år nå har jeg dessverre opphengt meg i tanken på døden, og det derav manglende poenget til å leve! Jeg er ikke deprimert, tvert imot er jeg så glad i livet at jeg er livredd for å dø. Unngår helseartikler så godt det lar seg gjøre, men det står jo om kreft over alt, og venner og kollegaer snakker mye om at den og den har nå fått kreft i hodet, magen osv, maks 1 år igjen. Også unge mennesker altså!

Ironisk nok jobber jeg med dødene mennesker, men jobben er relativt ny og jeg hadde disse tankene før den jobben, altså har det ikke noe med det å gjøre. Det som skjedde var at tanken om at man virkelig skal dø og alt pratet om alle som dør nå hang seg opp, og jeg ble søren aldri kvitt den. Føler dette har endret livet mitt både positivt men mest negativt. Setter mer pris på familie og kjæreste enn jeg noen gang har gjort og gir mer kjærlighet til mennesker rundt meg. Samtidig har jeg mistet pågangsmot, dvs jeg jobber og har energi nok i massevis, men hva enn jeg gjør skjønner jeg ikke vitsen! Hva er vits å dra på byen, kose seg på ferie, ha flere utdannelser når man bare skal dø "snart" uansett? Skulle ønske jeg ikke hadde blitt sammen med kjæresten min og, elsker han så fryktelig mye og tenker nå hver dag at han kan bli påkjørt, knivstukket eller få kreft så jeg skal miste han, og hadde jeg "visst" dette med livet litt før hadde jeg aldri involvert meg så sterkt med noen, blir jævelig nok å miste en i primærfamilien

Er jo ikke vits å gå til psykolog heller, for det jeg tenker er jo dessverre helt reelt og virkelig, selv om jeg tenker det for mye. Hjelper ikke snakke med noen jeg har snakket med heller. Er så redd dette skal følge meg frem til jeg dør, at jeg aldri skal få nyte noe igjen. Fatter ikke at ikke ALLE tenker på det her egentlig. Og bryr seg om bagateller som en kvise eller at de ikke får kjøpt seg ting de ser på tv. Selv har jeg mistet alt av behov for bekreftelse og materielle ting, og som den jåla jeg er bryr jeg meg ikke så mye om utseende lenger heller, det blir latterlig å tenke at jeg har brydd meg om noe sånt når noe så mye verre står i vente før eller siden uansett.

Er det NOEN som kjenner seg igjen? Og tenker dere at det faktisk er flere som dør nå, at fler og fler unge får kreft, er dere redd for deg og dine? Og blind vold har det aldri vært verre med, bor desverre i Oslo og. Takler du disse tankene bra eller tenker du aldri på det?

Anonymous poster hash: 55ea4...076

[AnonymBruker]

Jeg har dødsangst selv, men er overbevist om at det er noe etter døden. Spesielt siden vårt univers bare er et hologram og den virkelige handlingen skjer et sted der det ikke er tyngdekraft, derav ikke tid.

Så kanskje det er himmelen? Ikke vet jeg.

Anonymous poster hash: 0e7d7...5ec

[spektralkatt]

Jeg tror du kan ha nytte av å gå til en psykolog.

Hvor har du det fra at psykologer kun kan hjelpe med andres "tulleproblemstillinger" og ikke dine "ekte og helt reelle"?

Ikke frekt ment. Poenget mitt er bare at psykologer jobber med ekte menneskers ekte problematiske tanker hver dag, og kan sikkert hjelpe deg et godt stykke på veien, med f eks, å gi deg redskaper til å håndtere dine egne tanker på en mer konstruktiv måte.

[AnonymBruker]

Har også tro på livet etter døden som er litt til hjelp, men hjelper ikke på smerten det vil bli å miste sine nærmeste.

Mente ikke at andre har tulleproblemer, og har tro på psykolog, mente at ting som for eksempel spiseforstyrrelser, depresjon osv kan man få hjelp til ved å endre et forvrengt syn, men døden er IKKE et vrangsyn, og ingen psykolog kan gjøre noe med døden, skjønner du forskjellen?

Anonymous poster hash: 55ea4...076

[spektralkatt]

jeg skjønner forskjellen.

Men, depresjoner, spiseforstyrrelser etc kan jo ofte også være konsekvelser av "ekte" hendelser og ikke nødvendigvis vrangsyn.

Psykologen kan ikke gjøre noe med døden, men psykologen, kan, om den er dyktig, og alt går som det skal hjelpe mennesker å få et sunnere forhold til sin egen dødlighet. i mange tilfeller.

Ved f eks å hjelpe vedkommende å fokusere på livet som faktisk skal leves før døden inntrer istedet for overdreven grubling over noe man ikke kan råde over.

[AnonymBruker]

Har også tro på livet etter døden som er litt til hjelp, men hjelper ikke på smerten det vil bli å miste sine nærmeste.

Mente ikke at andre har tulleproblemer, og har tro på psykolog, mente at ting som for eksempel spiseforstyrrelser, depresjon osv kan man få hjelp til ved å endre et forvrengt syn, men døden er IKKE et vrangsyn, og ingen psykolog kan gjøre noe med døden, skjønner du forskjellen? Anonymous poster hash: 55ea4...076

Man kan jo kalle det en form for angst eller tvangstanke du har, så sånn sett kan du ha nytte av profesjonell hjelp. Man kan ikke gjøre noe med døden, nei, men man kan gjøre noe med hvordan man forholder seg til dette. Lære seg å fokusere på å leve livet i stedet for å tenke på en (fjern) død.

Anonymous poster hash: 41e12...d78