Selvmord er ikke egoistisk

[Gjest Til trådstarter]

Trådstarter, er det du som skrev om selvmord under "Samliv" også?

Håper ikke det deg selv du sonderer terrenget for...min intuisjon sier meg at du spør om dette for en spesiell grunn.

Jeg synes selvmord er egoistisk, fordi da lar man ikke andre mennesker få en sjanse til å forsøke å hjelpe med hva de kan (de kan overraske!).

Det er egoistisk fordi det kan hende at medikanmenter og drastiske endringer i livsstil KAN hjelpe til en bra liv likevel, selv man ikke hadde trodd det. De etterlatte kan føle seg snytt for at de ikke fikk sjanse til å si ordentlig farvel og kanskje de ville ha ting sagt (til deg).

[Gjest Anonymous]

Jeg blir vel halshugget nå, men jeg synes helt klart at de aller fleste som tar livet av seg er egoistiske. Noen sier at ens egen helse og psyke kommer først. Livet fungerer ikke sånn, at man bare kan tenke på seg og sitt. De aller fleste har famile og/eller venner rundt seg og betyr noe for noen. Det innebærer også at man ikke kan ture frem som en selv vil og ønsker til enhver tid. Særlig synes jeg voksne med små barn er egoistiske når de velger å ende livet. Når man blir forelder tar man på seg et stort ansvar, som jeg mener bør komme foran en egne ønsker og behov, som man kan kalle dødslengsel for det. En annen ting som også gjør at jeg synes selvmord er egoistisk, er måten vedkommende gjør det på. Hvor moro er det egentlig å finne f eks faren sin dinglende fra et tau i ens eget hjem?

[Gjest Anonymous]

Noen som slår meg her er at flere forteller at en venn eller t o m bestevenn har tatt livet av seg. Det betyr at det menneske som tok selvmord faktisk hadde noen som brydde seg om ham/henne, som igjen betyr at det var noe positivt i det livet h*n levde. Kanskje man burde bli flinkere til å fokusere på det positive i livet, selv om det kan være mye dritt der og?

[Gjest Catwoman]

Hvor moro er det egentlig å finne f eks faren sin dinglende fra et tau i ens eget hjem?

Klart det er forferdelig. Men jeg vil nesten påstå at alle, (det kan ihvertfall ikke være mange det ikke gjelder) som gjør det er ikke ved sine fulle fem når de gjør det, med andre ord de er nesten ikke klar over hva de gjør en gang. Kan ikke tenke meg at det er så mange som med vitende og vilje påfører familie/venner noe så vondt

[Gjest pace]

Selvmord er ikke alltid egoistisk, men det er ALDRI altruistisk! Ser mange påpeker at mennesker har fri vilje. Joda, vi har det..men bare så lenge det ikke skader andres frihet.

Når det gjelder vanskelige etiske spørsmål, så synes jeg Kants kategoriske imperativ ofte er til hjelp. Man skal handle etter en regel som man vil skal bli en allmenn lov, og man skal aldri bruke andre mennesker som et middel, bare som et mål.  Med tanke på dette blir selvmord noe man ikke bør gjøre, ei heller forsvare.

Enig. Bare en liten ting med Kant's kategoriske imperativ, det er: Du skal aldri bruke andre mennesker bare som et middel, men også som et mål i seg selv.

Så du kan bruke andre som et middel, du er ikke forbudt det, og det gjør vi til stadighet, bare man bruker dem som et mål også.

[Gjest Driter i Kant]

Jeg har ogsp lest Kant på Ex.phil.

Men jeg ville ikke drømme om å bruke ANDRE folk som referanser på hva som er riktig når det gjelder livet til et menneske. Faen, man kan da for søren tenke selv:

jeg vil ha sjansen til å forsøke å hjelpe personen som vil ta selvmord, før den gjør det. Jeg vil i det lengste fraråde noen å gjøre det. Mennesket i seg selv betyr noe: det gjelder å ikke gi opp. Den enkle løsningen er å ta sitt eget liv.

En ekte kriger gir ikke opp. Ekte familie og venner bryr seg!

[:-) anna]

Nå har ikke jeg lest hele tråden så det kan hende jeg repeterer noen her.

Jeg synes ikke at en som tar sitt eget liv er en egoist. Men jeg synes at selvmord er en egoistisk handling. I ordets videste forstand.

Det er en handling uten tanke for hvilke konsekvenser dette får for de som sitter igjen. Jeg klandrer ikke de som tar sitt eget liv for at de gjør det. Jeg regner med at de er på et sted der alt har syntes svart, og at det er det som fører til at de ikke ser hvilken sorg de utsetter sine nærmeste for. Og visst er det enkelte som er enormt ensomme. Men det er langt fra alle.

Jeg har opplevd selvmord, både blandt venner og blandt bekjente. Og ingen av de det gjaldt var ensomme stakkarer med et mislykket liv. Flere av dem var faktisk enormt sosiale mennesker. Men i ettertid har det vist seg at de ikke delte de innerste tankene sine med noen. I de fleste tilfellene har jeg tenkt at selvdrapet skjedde i et øyeblikk da de ikke greide å se ut av seg selv. I et svart øyeblikk. Om vedkommende hadde greid å tenke forbi seg selv i det øyeblikket og sett hva vedkommendes død gjorde med de som satt igjen (foreldre, søsken, venner) så hadde det nok aldri skjedd. Å oppleve at noen en er glad i tar sitt eget liv er en enorm sorg. De som sitter igjen vil alltid klandre seg selv for det som skjedde. Det vil prege, og i enkelte tilfeller ødelegge resten av livet til de som sitter igjen.

Jeg tror faktisk ikke at suicidale tendenser bare hander om hvor tøft man har hatt det i verden. Hvor mye man har vært utsatt for. Det handler mer om ens evne til å håndtere den motgangen en møter. Man har selv ansvar for sitt eget liv og for å skape sin egen lykke.

Alle møter vi motgang og slag i livet. Det som skiller oss fra hverandre er vår evne til å velge hva vi lar prege oss mest. Vi får et liv utdelt men "velger" selv om vi vil se det som en lang rekke muligheter eller en lang rekke prøvelser. (Da mener jeg ikke at alle har samme evnen til å gjøre det valget)

Å ta sitt eget liv er ikke et valg man selv må leve med, men et valg man pålegger alle som kjenner en å leve med.

[Gjest gjest1]

Jeg har ogsp lest Kant på Ex.phil.  

Men jeg ville ikke drømme om å bruke ANDRE folk som referanser på hva som er riktig når det gjelder livet til et menneske. Faen, man kan da for søren tenke selv:  

jeg vil ha sjansen til å forsøke å hjelpe personen som vil ta selvmord, før den gjør det. Jeg vil i det lengste fraråde noen å gjøre det. Mennesket i seg selv betyr noe: det gjelder å ikke gi opp. Den enkle løsningen er å ta sitt eget liv.  

En ekte kriger gir ikke opp. Ekte familie og venner bryr seg!

Hehe, dette er litt ironisk.. Kants kategoriske imperativ bygger nettopp på fornuften og at antagelsen om at alle mennesker er i stand til å tenke selv..

[Gjest Driter i Kant]

Jeg har glemt alt om hva Kant mener nå...det er mange år siden jeg leste ham.

Det var jo bra at han hadde kommet frem til dette du skrev.

Men ærlig talt: man må da ikke støtte seg til Kant for å si det?

Kanskje hvis man vil være litt akademisk jålete..Men jeg synes uansett ikke man skal bruke andre (filosofer, bibelen, eller andre bøker) til å vurdere hvorvidt det er riktig at noen tar livet sitt.

Dersom denne diskusjonen hadde KUN vært rent prinsipiell: ja, da så...

Men ikke når denne debatten faktisk ikke ser ut til å være det.

[Gjest pace]

Til og med noe av FN's menneskerettigheter er bygd direkte på Kant, så jeg tror ikke du skal undervurdere han heller. Men det er jo som du sier essensielt å tenke selv.

[Gjest gjest1]

Jeg forsto ikke heller Kant når jeg tok ex.phil/fac, men nå betyr Kants lære veldig mye for meg. Mange religioner har varianter av det samme som Kant sa (feks nestekjærlighetsbudet), men forskjellen på religion og Kant er at sistnevnte mente at bare gjennomtenkte handlinger kan være etisk riktige, det er ikke nok å bare følge regler. Vi har fri vilje, og vi skal bruke fornuften vår til å gjøre moralske valg.

En liten avsporing dette, men det var mine 5 pence..

[Gjest litt lenger]

de som ønsker å ta selvmord vil vekk, forsvinne, sleppe alle problemer. ja, vi forråtner og forsvinner fra jordas overflate, men hvem sier at ting vil bli bedre? poenget mitt er at vi aner ikke en ting om hva som venter oss. og å fremstille døden som noe fint, hvor vi kan være sorgløse blir for meg helt feil. om alle potensielle selvmordere tenkte litt på det...... dette hører kanskje til i en annen debatt. jeg syns selvmord er egoistisk, og idet man gjør det tenker man på seg selv. man har kanskje rett til det, det er bare en person som bestemmer over livet ditt, det er du.

[Gjest Anonymous]

Uenig at det er svake mennesker, men de jeg kjenner til var at de hadde problemer og var deperimert.

Min svigermor presterte og si at hun hadde ikke mere å leve for da hun ble alene. Har du ikke sa jeg. Du har barn og barnebarn så du har jo så mye....men det nådde ikke inn til henne i hennes depresjon.

Hun tok sitt liv. Uten et ord.

Jeg sier det er egoistisk, men man blir vel noe ego da man er deppa?

Men kjenner til selvmord som har kommet som et sjokk. Fam har ikke ant at noe var galt. Forsvant uten et ord til foreldre og søsken. Egoistisk.

Kansje med et avskjedsord, så hadde sorgen blitt lettere? Forstått?

[marigull]

Veldig bra innlegg av :-)anna

[aline]

det er visst mange som tror at selvmordere ikke tenker på andre en seg selv, at de ikke klarer å tenke på de som vil bli såret rundt dem, jeg vil si dere en ting: MANGE TROR DE RUNDT DEM ENTEN IKKE VIL LIDE, AT DE EGENTLIG VIL FÅ DET BEDRE UTEN DEM, AT DET IKKE SPILLER NOEN ROLLE!!!!!

Jeg er ikke en mulig selvmordskandidat (ikke så lenge jeg holder meg uten black-outs ihvertfall..) men har store problemer med psyken og troen på meg selv, at jeg er bra nok for noen. Jeg har mest lyst til å være alene hele tiden, fordi jeg føler at jeg bare er ett mas å ha rundt seg for andre, jeg føler at det ikke ville blitt lagt merke til det dersom jeg ikke var der og derfor så er det bedre å være alene alene en det er å være alene sammen med mennesker som er bra nok for verden når jeg jo skjønner at jeg ikke kan nå opp eller måle meg!!

Når en med relativt "lette" psykiske problemer, som jeg vel ser på det selv, har en slik tanke, så ser jeg ikke bort ifra at de som faktisk har det så jævlig at de virkelig ønsker å fullføre ett selvmord tenker dette i enda større grad. Fornuften min forteller meg at det er psyken som spiller med meg, men når følelsene tar overhånd så taper fornuften, og jeg føler bare at jeg ikke hører hjemme noe sted, at andre hadde hatt det bedre uten at jeg var der. Nå ønsker ikke jeg å ta livet mitt jeg da, så jeg rømmer hele tiden istedenfor. Rømmer til nye steder av landet, rømmer vekk fra de jeg er glad i og som jeg ikke føler meg bra nok for, rømmer inn i meg selv og prøver å tråkke ned følelsen. Men de som har det værre en meg, de som ikke klarer å se at de har noe å by livet på og at livet ikke har noe å by dem på, de gjør det kanskje mer drastisk.

Det har ikke alltid noe med å ikke tenke på de man sårer, det har med å ikke se at man faktisk sårer de man er glad i, fordi man ikke føler at de vil savne deg, fordi man føler at de vil ha det bedre uten ditt nærvær!!

Og at man ikke SER på vedkommende at de har psykiske problemer, det ser jeg ofte at folk sliter med. Jeg opplever det på kroppen selv. Det er er svært svært få som kjenner meg og er i min omgangskrets som forstår at jeg har ett elendig selvbilde, fordi jeg er en djevelsk dyktig skuespiller så lenge ingenting knekker meg! Jeg kan spille den blide og glade aline og være med i gjengen så lenge jeg klarer å lure meg selv til å tro at jeg faktisk er bra nok. så fort noe skjer som rokker ved det arbeidet det er å bygge opp troen på meg selv, så forsvinner fotfeste og jeg er tilbake på nullstadiet og VET at jeg ikke er noe!

Man ser ikke nødvendigvis på folk om de har problemer eller ikke, og det er faktisk ikke alle som går rundt å snakker om det i hytt og pine!! Derfor kan man lett tro at det bare var kjærsten som gjorde det slutt eller andre småting, men jeg tror at det stort sett er mer en bare den ene synlige tingen!

Skulle ønske folk kunne vært mer ydmyke på områder de MÅ forstå at de faktisk ikke forstår!! og man forstår ikke andres psykiske problemer om man ikke har vært akkurat der selv.

[Gjest Anonymous]

Ok, jeg skjønner tankegangen din, men jeg mener fortsatt at selvmord er skrik om hjelp. Hvorfor blir de sinte? Fordi de har en stor forestilling av at det er mye bedre på andre siden. At der er det sorgfritt og problemfritt.. De sammenligner det de har og det de evt får på andre siden. Det de har nå er problemer og atter problemer, mens det som venter dem er det motsatte. Jeg ønsket meg død pga dette, og måtte kjempe hardt for å holde tak i livet. Jeg måtte lete etter hver minste positive ting jeg opplevde og blåse de opp til svære ballonger.. Det er følelsen av "smerte", psykisk eller fysisk ved dette livet, som gjør at man velger selvmord. Selvmordsbombere gjør det samme, de får mange jomfruer og lever et liv i sus og dus etter å ha vært martyr i dette livet... Det er det samme ønske om en bedre tilværelse.. -s-

[aline]

Det finnes faktisk ikke-troende som også tar selvmord.

Så nei, det er ikke nødvendigvis en tro på at det er bedre på den andre siden, men det kan være ett ønske om å slippe å ha det så fælt som man kanskje har det. For meg så er døden bare ingenting, jeg tror ikke det er noe etterpå, og min egen tolkning av mitt ubevisste "selvmordsforsøk" er at jeg bare ønsket å slippe, ønsket å slippe smerten og vondten. Komme meg vekk og bare få ikke være.

Men dette er fordskjellig for alle.

Noen bli kanskje sinte fordi de ikke ser noen anne måte å få slippe på, ikke ser noe poeng i å være her. Og noen planlegger virkelig, og sørger for å få til å ta sitt eget liv. Det er ikke alle som ønsker å bli reddet!

Å sammenligne med selvmordsbombere blir feil for meg, fordi de har helt andre grunner og et helt annet bilde på sitt eget liv. Jeg tviler sterkt på at de BARE gjør det fordi de tror de får masse jomfruer når de dør, men de har en annen oppfatning av ære og det å kjempe for sitt land og sine verdier, om de så må ofre livet sitt i den kampen! Det kan ikke sammenlignes med de som tar selvmord pga psyke tror jeg.

Det var kjempesterkt av deg å kjempe deg bort fra selvmordstanken!! Og det må nok være enda vanskeligere for de som faktisk tror at det er ett annet liv etterpå, og tror at det livet er mye bedre.

[Gjest Catwoman]

men jeg mener fortsatt at selvmord er skrik om hjelp.

noen ganger er det det ja, men ikke alltid.

Og jeg er enig med Aline i at selvmordsbombere og de som tar livet sitt pga. psykisk smerte ikke er sammenlignbart. Jeg syns i hvertfall ikke det er det.

[Fiffus]

>>>

Så vennligst ikke glorifiser dette - det er en egoistisk handling, per definisjon.

At jeg ikke forstår at enkelte gjør det i visse tilfeller, stemmer likevel ikke.

<<<

Tull! Selvmord kan grupperes i FIRE former: Egoistiske, altruistiske, anomiske og fatalistiske.

Anbefaler å lee Durkheims "Selvmordet" før du begir deg ut på en "per definisjon ...".

[Agurk]

Pappa tok livet sitt for et år siden. Utrolig tragisk og trist. Han ringte meg i det han døde, han ble borte mens jeg hadde han på telefonen, det skjedde i Italia, langt langt borte, hadde ingen muligheter til å gripe inn.

Forferdelig tragisk? JA, den dag i dag sliter jeg og takler ikke se på bilder av han. Er jeg bitter? NEI, dette var hans siste ønske, han ba meg om å respektere hans valg på dødsleiet, og det akter jeg også å gjøre.