Selvmord er ikke egoistisk

[NangaParbat]

For å sette det på spissen er det vel slik at det både er egoistisk å begå selvmord,og å søke å forhindre at noen begår selvmord.

I begge tilfeller tenker man på sitt eget beste - slik mennesker som regel gjør.

[BREKKA LILL]

Selvord er et rop om hjelp. De som tenker på å ta selvmord, prøver det og de som uheldigvis klarer å gjennomføre et selvmord, roper alle sammen om hjelp. Desverre er det ikke alle som ser det ropet, for man må være en god menneskekjenner for å oppdage hvordan ropet ser ut. Ropet er ikke lik for alle sammen og heller ikke lik hver gang man roper.

Mange her forteller at det er en egoistiisk handling, og jeg skjønner hva de mener - tror jeg. Det er så mange som sitter igjen og er såret, MEN samtidig må man se det fra det synspunktet at de FØLER at de befrir andre fra å bli plaget av dems tilstedeværelse. Hvis de er borte, er de ikke til bryderi mer.. Disse har ekstremt dårlig selvbilde og trenger å bli "løftet" opp, slik at de ser seg selv med nye øyne. Hvis man ser på selvmordskandidater med respekt for deres tanker og følelser, vil det være mye lettere å gjøre noe med det. Problemet er ikke alltdi de selv, men samfunnet og nettverket rundt dem som de enten ikke stoler på eller har særlig tillitt til.. Man går med mye psykisk smerte før man gjør noe så drastisk - ofte er et slik, tror jeg. Jeg snakker åpent ut med de som har tanker og følelser om temaet og til stadighet hører jeg at de ønsker å leve, men ikke slik de lever nå. Det betyr altså at de ikke ønsker å dø, de ønsker å komme seg ut av problemene og leve videre som et glad menneske.. Respekter dem og de tankene de har, "Løft" de opp fra den hengemyren de er i. Det å gi de skylden og kalle dem egosistiske er bare å dytte de enda lenger ned i myra..

[Fakse]

Leste her på KG om en eldre mann som hadde bodd aleine mange år. Kun 4 stk kom i begravelsen hans. Ett tragisk eksempel. Noen som kan si hva som er meningfylt med ett slikt liv?

Hvordan kan du stemple en annens liv som lite meningsfylt?

[Gjest Catwoman]

La oss nå si at jeg, for å vise deg at det er mulig å ta selvmord uten at man har det forferdelig(la oss nå si at jeg ikke er syk og ikke har det forferdelig). Tror du ikke jeg kunne fått til det?

Det er jo også mange selvmordsbombere i verden som tar selvmord for idealistiske grunner, jeg tror at hvis du leser om dem så finner du ut at mange av dem var absolutt velgående friske mennesker.

Det er mulig å ta livet selv om man ikke har det vondt. Men hvorfor skulle man gjøre det da? Man velger ikke å ta livet sitt da.

Selvmordsbomber går under en litt annen kategori, syns jeg. De setter ikke liv så høyt, og går gjerne i døden for å drepe andre.

[Gjest Catwoman]

Det var et godt innlegg Brekka Lill. Enig med veldig mye du sier.

Men selvmord er ikke alltid et rop om hjelp, noen ganger er det reelt forsøk på å dø,det er jo de som blir rasende når de oppdager at de overlevde.

Men, som du sier, jeg tror de færreste vil dø, de vil ha et godt liv. Så tror de at de aldri vil kunne får det livet de ønsker eller de orker ikke kjempe for det,og da kan selvmord virke som den enkleste eller eneste løsningen.

[aline]

Jeg ser at vi kræsjer på det med fri vilje, og det kan bli ganske umulig å få bevist eller motbevist.

Jeg syntes det er litt farlig å si at man ikke alltid har noen fri vilje, om dog så svak, fordi da kan man unnkylde seg med at man ikke hadde noe valg. Man har alltid et valg, en selvmordshandling er et valg, om dog et siste. Man kan alltid velge å ikke ta selvmordshandlingen, og man kan velge og åpne seg opp istedet.....

Vet du, her snakker du ikke utifra erfaring, men utifra hva du selv har opplevd, og for DEG så hadde du kanskje den bevisste tanken og tok ett valg, men det er ikke dermed sagt at dette gjelder for alle.

Jeg holdt selv på å ta mitt eget liv i en sitausjon hvor jeg var midt i en black-out!! Jeg får aldri svar på hvorfor jeg holdt på å sluke de pillene, jeg får aldri svar på om jeg faktisk prøvde å ta mitt eget liv eller om jeg bare ville slippe unna for en stund, fordi jeg ikke var bevisst, jeg gjorde ikke dette som ett bevisst og gjennomtenkt valg!! :-?

Man opplever faktisk å komme i sitausjoner som er så vonde at hjernen/bevisstheten "kobler ut", rett og slett fordi den ikke takler noe annet. Jeg var der, jeg hadde to black out hvor det gikk timer som bare er svarte hull i hodet mitt, jeg aner ikke hvordan jeg kom meg dit jeg endte opp, jeg tok ikke bevisste valg på hva jeg gjorde og ikke. Så nei, jeg hadde ikke noe bevisst valg om jeg ville ta livet mitt eller ikke. Heldigvis så kom jeg til meg selv før jeg hadde svelget, kanskje det også var kroppens/hjernens redning, og DA lot jeg selvsagt være å svelge, fordi jeg bevisst ikke kunne vurdert engang å ta mitt eget liv!

Man kan like det eller ikke, men når man ikke har hatt psykiske problemer (som jeg etter dine egne beskrivelser ikke vet om du har hatt eller ei), så har man faktisk ingen grunnlag for å forstå hvordan det er eller hvordan det fungerer.

Jeg er faktisk ganske lei av at folk mener å vite alt om ting de ikke har nog grunnlag for å forstå.

Men at noen også tar selvmord som ett bevisst valg, uten å være langt nede i depresjon, uten å ha black-outs og uten kjempe-psykiske problemer, det tror jeg på! Men DET forstår jeg like lite som du forstår de av oss som har vært nær selvmord av andre grunner.

[Gjest Anonymous]

Egoistisk er det, ufattelig egoistisk!!

Hva gir en mor rett til å ta sitt eget liv, for så å la sin 13 år gamle datter være den første som finner henne??

Ufattelig egoistisk slik jeg ser det, basert på min egen tragiske opplevelse da jeg var 13 år.

Felicity, eller gode gamle 10na om du vil

[Gjest pace]

For å sette det på spissen er det vel slik at det både er egoistisk å begå selvmord,og å søke å forhindre at noen begår selvmord.

I begge tilfeller tenker man på sitt eget beste - slik mennesker som regel gjør.

Man skal vel alikevel ikke blande sammen selvpreservasjon, som alle har naturlig i seg, og egoisme. Dreper man 100 mennesker fordi man redder sitt eget skinn er man egoistisk(for å ikke snakke om direkte slem), det er vel de fleste enig i. Da nytter det vel ikke å snakke om selvpreservasjon? Man kan vel si seg enig i at man har valget til å ta sitt eget liv for at andre skal leve, dette er det jo mange som har gjort igjennom tidene. Dreper man direkte 100 mennesker for å redde sitt eget barn blir det en slags annenrangs-egoisme, man redder sitt eget barn fordi det betyr noe for deg, hadde det ikke betyd noe for deg kunne det godt vært dette barnet som var en av ofrene i denne situasjonen.

Det jeg mener er at man trenger ikke å være egoistisk når man har selvpreservasjon. Egoisme er når man ikke bryr seg om personer rundt seg som man burde, man gjør ting overbærende for seg selv.

Det er mulig å ta livet selv om man ikke har det vondt. Men hvorfor skulle man gjøre det da? Man velger ikke å ta livet sitt da.

Jo, for idealistiske grunner så kan man jo det. Jeg mener ikke å påstå at man ikke trenger å ha det vondt, men å gi et eksempel for å vise hvor vanskelig det er å sette grensene.

Kanskje man finner ut at det ligger en selvmords-sykdom bak det hele. Jeg skulle tro at det uansett ligger mange grunner bak et selvmord, vi er jo utrolig komplekse skapninger. Men alle har det jo vondt, noen mer en andre. Hvor vondt må man ha det for å ta selvmord? Og det er jo masse grunner til det vi gjør.

Men aline da :-( , jeg prøver ikke å tråkke noen på tærne her. Jeg beklager hvis jeg låt dogmatisk eller fornærmende, det var ikke meningen.

Jeg tror man ville kalt mine problemer psykiske, jeg har vært hos tre psykologer, jeg har lidet av depresjon, og skrev et selvmordsbrev i militæret, jeg har også lest noe psykologi osv..

Problemet mitt ligger i det sosiale tror jeg, jeg har sosial angst, og i militæret var de ikke så pratsomme for å si det på den måten. Det var også oppe i nordfinnmark med lite sol som forverret det. Jeg sliter også med studier. Hver gang jeg setter meg ned for å lese tenker jeg så mye på hvor håpløs jeg er som ikke leser godt nok, som ikke får gode nok resultater osv. Da blir det lett til at jeg gjør noe annet mere morsomt for å få tankene mine inn på noe annet. Når man blir deprimert blir man jo også fort selv-sentrert(i tankene altså), og dette syntes jeg det er viktig å skille fra det å være egoistisk da man handler til sitt eget beste.

Jeg er glad for at jeg er den glade personen som jeg er, som trives rimelig godt i den situasjonen jeg er i nå. Og har de flotte menneskene som jeg har rundt meg. Så holder jeg depresjonen så langt vekk fra meg som mulig.

Din situasjon høres jo skummel ut.. Du har vel rett i at det er ekstreme tilfeller hvor ting er så sært at man ikke vet. Og da er vel kanskje det viktigste at man da kan unnskylde seg med at man ikke var i sitt gode selv?

Jeg forstår verden som at vi alle er skyldige i noe, med andre ord: vi begår alle feil. Det er klart det er masse personer som begår selvmord fordi de har vært igjennom mye dritt i livet, situasjoner der det ingen(eller så lite at det er fullstendig unødvendig å nevne. Eller utrolig lite, for å være kværulerende presis) grunn til å legge skyld på dem. Og når man er skikkelig deprimert har man jo liten dømmekraft, da ser jo alt svart ut. 'Det er som å dø av tørst med et glass med vann foran seg' og 'Som om klokken alltid er tre om morgenen og det bare er meg som er våken', står det i den boka jeg leser nå og da, som det bare er å anbefale: Lykketyvene, hvordan overkomme depresjon av Torkil Berge og Arne Repål.

Men det med fri vilje er jo et filosofisk problem egentlig, mennesker har jo tenkt på dette i evigheter og ikke kommet til en ordentlig løsning på det. Jeg har kanskje ikke rett i at man alltid har en fri vilje, men jeg syntes det er viktig å kjempe for at man har det, at man har det til en viss grad ivertfall.

[aline]

....Din situasjon høres jo skummel ut.. Du har vel rett i at det er ekstreme tilfeller hvor ting er så sært at man ikke vet. Og da er vel kanskje det viktigste at man da kan unnskylde seg med at man ikke var i sitt gode selv?

...

Vel, jeg er ikke så sikker på at mitt tilfelle var sært og ekstremt. Black-out er sinnets reaksjon for å få styrt ting inn på "normalen" igjen. Flere opplever f.eks black-outs når de utsettes for insest, voldtekt eller misshandling, altså sitauasjoner der kroppen eller psyken "logger av" for å klare å overleve en situasjon som virker uholdbar.

For meg var det ikke viktig å kunne unnskylde meg med noe, for meg var det viktig å prøve å se hva som virkelig hadde skjedd, og innse at jeg ikke hadde kontroll over det, at jeg ikke kan "bestemme meg for" at det ikke skal skje igjen. Jeg kan forsøke å styre unna å komme i den situasjonen som satte meg i black-outs, men hva man gjør når sinnet er slått av, det kan man ikke styre.

Jeg har også gått i terapi, også pga dette, og det har fått meg til å se ting jeg ikke hadde sjans til før. Og noe jeg ihvertfall har lært meg, er at selv om jeg opplevde min ting, så gir det meg faktisk ikke fasiten til hvorfor mange andre gjør sine ting, det gjør ikke slik at jeg sammenligne meg med alle andre som gjør det samme.

[Gjest Gjest for øyeblikket!]

Velger å skrive som gjest av årsaker jeg ikke har lyst å si så mye om.

Ser at det er noen som mener at det å forhindre et selvmord er også en egoistisk handling. Har litt lyst å komentere det. Jeg er den som til stadighet prøver å forhindre min mann i å ta livet sitt.

Det å leve sammen med en person som er suisidal, kan sikkert de fleste som har opplevd det, være enig i at er en stor påkjenning.

Jeg går nesten konstant med en stor klump i magen, for når min mann skal klare det han har bestemt seg for at han før eller siden skal gjøre.

Jeg velger å tro at en person som er suisidal, ikke klarer å se sitt eget beste. For h*n er alt bare svart og de ser ikke noe lys i tunnelen. Da er det min oppgave (slik jeg ser det) og prøve med alle midler å forhindre det.

Det er mange eksempler på at mennesker som har vært så langt nede, men har blitt reddet i siste liten, sier i ettertid at det var ikke det de ønsket men de klarte ikke å se hvor mye bra de hadde rundt seg og at de egentlig ikke ønsket å dø.

Noen av dere sier at det er like egoistiske tanker bak en som prøver å forhindre det.

Da må jeg spørre: Er det egoistisk av meg å være så glad i min mann at jeg ikke ønsker å miste han? Er det egoistisk av meg og tenke på hans barn, som trenger sin far? Er det egoistisk av meg å være redd for at hans familie skal beskylde meg for at jeg ikke gjorde nok for å holde han i livet? Er det egoistisk av meg å tenke at ting vil bli bedre, bare han klarer å se litt mer positiv på livet?

Det å ta sitt eget liv er ikke en løsning på de problemene en evt. har.

Jeg mener ikke at en som er suisidal er egoistisk, de har bare ikke evne til å se alt det som er bra i livet deres. Og da er det min oppgave å prøve så godt jeg kan å holde igjen.

Må innrøme at jeg noen ganger har tenkt at neste gang så får han bare gjøre det han vil, men innerst inne vet jeg at jeg vil kjempe med nebb og klør for han neste gang det skjer.

Men kall meg ikke for en egoist for det :cry:

[Gjest Catwoman]

Man kan like det eller ikke, men når man ikke har hatt psykiske problemer (som jeg etter dine egne beskrivelser ikke vet om du har hatt eller ei), så har man faktisk ingen grunnlag for å forstå hvordan det er eller hvordan det fungerer.  

Jeg er faktisk ganske lei av at folk mener å vite alt om ting de ikke har nog grunnlag for å forstå.

enig

og til siste gjest: Nei, du er ingen egoist. Du ønsker bare å gjøre det beste for at mannen din skal ha det bra og hjelpe ham, og det er overhodet ingen egoistisk tanke.

Hva gir en mor rett til å ta sitt eget liv, for så å la sin 13 år gamle datter være den første som finner henne??

kjempe trist er det, og spesielt for et 13 år gammelt barn å oppleve det. Og jeg kan forstå at du som barn å oppleve noe sånt lett kan tenke på det som egoistisk. Men det er likevel ikke tilfelle.

[Gjest Anonymous]

Tror de som tar skrittet fult ut og greier det, ikke er ved sine fulle fem i det øyeblikket

[Gjest Pterodactylkake]

takk for at du åpnet øynene, jeg skal snart bli kjempemodig og TØRRE å ta selvmord!

HERREGUD!!! IDIOT! Man skal ikke ta sitt eget liv! Det er svakt og dårlig, da man heller fjerner seg enn å ordne problemer som har forårsaket selvmordet. De har i mine øyne INGEN respekt, og da mener jeg ingen!

En fjott på skolen min ble dumpa av dama si, og hang seg derfor midt i kantina fra rekkverket oppe.

Når man prøver å ta sitt liv i stor folkemengde vet man at man blir reddet uansett. Og nå går gutten rundt og smiler og viser frem det røde merket rundt halsen sin. Jeg hater han virkelig, han er tvers igjennom motbydelig. han tar oppmerksomheten fra demsom virkelig trenger det, som en annen gutt, mobbeoffer, på skolen vår. Jeg kjente han ikke. Han satte mopeden på tomgang i lekehytta og døde. Uten at noen visste det. Men likevel får han ikke respekten min. Vi har en flott rådgiver på skolen her, han skulle gitt henne en sjanse

fy faen hvor jeg hater selvmordere!

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært i 3 begravelser hvor personen hadde tatt selvmord.

Jeg fikk kjeft av ei tidligere venninne for at jeg møtte opp. Hun synes at ingen burde møte opp når et menneske har gjort noe slik. Men jeg synes det var feil. Jeg mener vi har like stor rett på å sørge, selv om vedkommende har tatt selvmord.

Den ene begravelsen jeg møtte opp i, så kjente jeg ikke jenta så veldig godt. Men jeg hadde jobbet med mora i mange år og vi hadde god kontakt. Så jeg følte jeg måtte møte opp for hennes del. Da viste seg at ingen fra jobben (utenom meg) møtte opp fordi dødsfallet var selvmord.

Jeg synes det er viktig at vi viser at vi er der fordi uansett.

Søstra mi prøvde å ta livet sitt for en del år siden, den siste gangen var det jeg som reddet henne. Da gikk jeg i 5 klasse.

[Gjest Anonymous]

Jeg har vært i 3 begravelser hvor personen hadde tatt selvmord.

Jeg fikk kjeft av ei tidligere venninne for at jeg møtte opp. Hun synes at ingen burde møte opp når et menneske har gjort noe slik. Men jeg synes det var feil. Jeg mener vi har like stor rett på å sørge, selv om vedkommende har tatt selvmord.

Den ene begravelsen jeg møtte opp i, så kjente jeg ikke jenta så veldig godt. Men jeg hadde jobbet med mora i mange år og vi hadde god kontakt. Så jeg følte jeg måtte møte opp for hennes del. Da viste seg at ingen fra jobben (utenom meg) møtte opp fordi dødsfallet var selvmord.

Jeg synes det er viktig at vi viser at vi er der fordi uansett.

Søstra mi prøvde å ta livet sitt for en del år siden, den siste gangen var det jeg som reddet henne. Da gikk jeg i 5 klasse.

[Gjest Catwoman]

fy faen hvor jeg hater selvmordere!

Syns det er trist og respektløst å dømme mennesker sånn.

[Gjest Fighter]

Det er svakt og dårlig, da man heller fjerner seg enn å ordne problemer som har forårsaket selvmordet. De har i mine øyne INGEN respekt, og da mener jeg ingen!

Han satte mopeden på tomgang i lekehytta og døde. Uten at noen visste det. Men likevel får han ikke respekten min. Vi har en flott rådgiver på skolen her, han skulle gitt henne en sjanse

fy faen hvor jeg hater selvmordere!

Jeg har lite respekt for folk med sånne meninger som deg...Alle mennesker fortjener respekt. Skal man ikke gi folk respekt fordi de har det grusomt? Er det bare lykkelige mennesker og vellykede mennesker som fortjener din respekt?

Vi er alle forskjellige. Noen takler mye før de går nedenom, andre takler mindre. Alle har en privat sfære som andre ikke vet om. Om du vet om en grunn til at noen har begått selvmord vet du ikke om de tusen andre grunnene. Ingen kjenner et annet menneske 100% og ingen kan fortelle hvordan andre tenker eller føler. Sånne ting er 100% subjektive. Man kan vite mye, men ingen vet alt. Derfor kan man heller ikke si at en person tok livet sitt uten grunn. Ingen vet hele grunnen og derfor skal man heller ikke stemple andre som dumme, slemme eller andre ting. Jeg får mer respekt for folk som innrømmer at de har det vanskelig enn for tilsynelatende vellykkede mennesker.(ikke at jeg ikke har respekt for dem)

[Tatum]

Enhver er herre over eget liv.

Man har ikke bedt om å bli satt til verden, og man er derfor i sin fulleste rett til selv å bestemme når man ikke lenger vil være der .

[Gjest Pterodactylkake]

jeg trenger ikke din respekt uansett. Jeg sa det aknskje litt krasst i går men flere av de nærmeste mine har sagt de vil ta selvmord/har prøvd å det gjør meg redd og forbanna, at ikke de vil i det minste PRØVE å få hjelp.

Meninger er meninger, liker du ikke min, bryr det meg ikke for jeg kjenner deg ikke.

Og jeg mente ikke at jeg hatet dem, det var skrevet i sinne. Men at det er sårende og ikke minst utilgivelig, det står jeg på.

[Gjest gjest1]

Selvmord er ikke alltid egoistisk, men det er ALDRI altruistisk! Ser mange påpeker at mennesker har fri vilje. Joda, vi har det..men bare så lenge det ikke skader andres frihet.

Når det gjelder vanskelige etiske spørsmål, så synes jeg Kants kategoriske imperativ ofte er til hjelp. Man skal handle etter en regel som man vil skal bli en allmenn lov, og man skal aldri bruke andre mennesker som et middel, bare som et mål. Med tanke på dette blir selvmord noe man ikke bør gjøre, ei heller forsvare.