Selvmord er ikke egoistisk

[Gjest Virvar]

En del av meg synes det er egoistisk. Det er den delen som ville kjent smerten og savnet og sorgen dersom en som stod meg nær tok livet sitt. For det er vondt å stå igjen. Med masse tanker og spørsmål og samvittighet og savn. Bestefaren min tok selvmord. Jeg aner ikke detaljene rundt det, men, duverden så vondt det var. Og samvittigheten for alt jeg burde gjort og sagt var vond.

En annen del av meg synes ikke det er egoistisk. Det er den delen som har lekt med tanken selv når livet har vært for jævlig, et rop om hjelp. Og hvem er det vi lever for? Det er vårt liv. Hvis mitt liv var et helvete, skulle jeg da vært egoistisk hvis jeg sluttet det, bare for at da kom det til å bli vondt for andre?

Selvmord er vondt. Det er trist at mange ikke ser andre løsniger, eller ikke blir sett og hørt, at de må gjøre det på den måten for å slippe å lide mere...

[AUF]

Den som tar livet sitt når de har små barn kan i mine øyne aldri være noe annet enn egoistiske.

Den som har det så ille at han tar livet sitt, ser hverken barna, familie eller andre gode ting i livet. Han er for syk til å tenke fornuftig, og trenger hjelp. Denne sykdommen er ikke egoisme

[Gjest Muslingen]

Den som har det så ille at han tar livet sitt, ser hverken barna, familie eller andre gode ting i livet. Han er for syk til å tenke fornuftig, og trenger hjelp. Denne sykdommen er ikke egoisme

:enig_animasjon:

Man er så jævlig langt nede når man tenker seriøst på å ta livet sitt. Man har ingenting å gi til seg selv. Man er tom, rett og slett. Man ser ingen utvei på noe som helst. Mange føler seg som en belastning for omgivelsene. Det man føler når man er så langt nede at man vil dø, det unner jeg INGEN. DA kan man snakke om HELVETE.

[Gjest Catwoman]

Selvmord er forferdelig tragisk og grusomt.

Men det er aldri egoistisk.

Det er sikkert veldig lett å tenke det hvis man sitter igjen etter at en slektning eller venn har tatt livet sitt, man får de tankene "hvordan kunne du gjøre det?" (som også kan oppfattes som egoistisk, men jeg vil likevel ikke kalle de for det)

[Gjest 1111]

For de som sitter igjen kan det virke egoistisk (mistet selv en kamerat sist høst), men ettersom jeg har vært så nær ved å ta livet mitt selv, så vet jeg at det ikke er en egoistisk handling. selvmord er bare fryktelig trist og tragisk..

[Gjest Phair]

For de som sitter igjen kan det virke egoistisk (mistet selv en kamerat sist høst)' date= men ettersom jeg har vært så nær ved å ta livet mitt selv, så vet jeg at det ikke er en egoistisk handling. selvmord er bare fryktelig trist og tragisk..

Uff da :trøste:

[Gjest gurimalla]

Selvmord er forferdelig tragisk og grusomt.

Men det er aldri egoistisk.

Det er sikkert veldig lett å tenke det hvis man sitter igjen etter at en slektning eller venn har tatt livet sitt, man får de tankene "hvordan kunne du gjøre det?" (som også kan oppfattes som egoistisk, men jeg vil likevel ikke kalle de for det)

Jeg er helt uenig. Hvis man har tatt det egoistiske valget det er å få barn, har man en plikt til å gjøre det beste man kan for barna. Det er faktisk ganske mange som tar selvmord som aldri har oppsøkt hjelp, det er også en del som tar selvmord kort tid etter en traumatisk opplevelse. Når man leser denne tråden skulle man tro at selvmord skjer blant de som har tenkt gjennom dette i lang tid og som er uhelbredelig syke.

[Gjest Catwoman]

Jeg er helt uenig. Hvis man har tatt det egoistiske valget det er å få barn, har man en plikt til å gjøre det beste man kan for barna. Det er faktisk ganske mange som tar selvmord som aldri har oppsøkt hjelp, det er også en del som tar selvmord kort tid etter en traumatisk opplevelse. Når man leser denne tråden skulle man tro at selvmord skjer blant de som har tenkt gjennom dette i lang tid og som er uhelbredelig syke.

Det er egentlig ikke noe å være uenig i. De som påstår at selvmord er egoistisk aner ikke hva de snakker om.

[Gjest gurimalla]

Det er egentlig ikke noe å være uenig i. De som påstår at selvmord er egoistisk aner ikke hva de snakker om.

Jeg vet veldig godt hva jeg snakker om.

[Gjest Catwoman]

Jo det gjør jeg.

javel. Kan du fortelle meg hvordan du likevel kan mene det er egoistisk?

[*Lene*]

Dette er en uhyre vanskelig "diskusjon" syns jeg! Først vil jeg si at innlegget til Aline var utrolig bra! Her har vi innspill fra en som har følt depresjon, og faktisk "prøvd"

Jeg har selv følt dette på nært hold, da en veldig god venn av meg tok sitt liv. Min tanke rundt dette er at de som VIRKELIG ikke ønsker å leve mer, klarer å ta livet sitt. Selvmorsforsøk er rop om hjelp!

Hvorvidt dette er egoistisk er jo kanskje mer en egoistisk tanke fra oss "etterlatte"

[Gjest Anonymous]

Hadde en venn som tok livet sitt for noen år siden.

Han var ikke "syk", men fryktelig deprimert. I hverdagen fungerte han ok, men så liksom ikke noe positivt ved livet. Depresjonen hadde ført til at han flere ganger de siste årene snakket mye om selvmord. Han hadde både venner og familie rundt seg, men depresjonen hans forsvant ikke. På en måte føltes det nesten som om han ikke passet inn i denne verdenen, noe han også uttrykte selv.

Da han til slutt tok sitt eget liv, var det åpenbart en veloverveid handling - ikke noe forsøk eller rop om hjelp.

Gjennom samtaler hadde han gitt utrrykk for at han ville føle dårlig samvittighet for de han ville etterlatte om han tok sitt eget liv.

Selv om det var tøft når det skjedde, kan jeg på ingen måte se at det var en egoistisk handling.

Han hadde virkelig forsøkt, men livet hans var bare miserabelt. Det hadde vært langt mer egoistisk om vi skulle ha "tvunget" han til å leve ett liv han selv ikke opplevde som meningsfylt.

RIP

[Gjest Vega]

Det er ikke egoistisk...ingen tar livet sitt på et slikt grunnlag, for å vise andre, for at de skal få det vondt. Faktisk kan de i sin apati mene at andre vil få det bedre om de forsvant (på lengre sikt).

Men om f.eks. jeg hadde gjort det - som er mor til en ungdom - så hadde jeg valgt et veldig dårlig tidspunkt... Jeg har liksom ikke lov å synke så dypt i melankoliens verden... Voksne/halvvoksne barn trenger foreldrene - i alle fall i bakgrunnen, som en trygghet.

Var jeg mor til et lite barn, som hadde en trygg farsfigur og masse annen slekt som stilte opp - så ville ikke barnet visst så mye av meg likevel - og veien ville vært lettere til det skrittet - dersom jeg altså var dypt deprimert (noe jeg ikke er...).

Noen mener at vi selv valgte å bli født, og visste hva som ville møte oss - og at vi står fri til å avslutte livet, om vi velger det...

(jeg vet ikke...)

Møtet med psykiatrien tror jeg kan bli et sjokk for enkelte - det er ikke rare hjelpa de tilbyr (varierer veldig, man kan være heldig, men man kan også møte en kald jævel som bare gir deg piller...).

Tror jeg heller ville anbefalt alternativ behandling, kineoselogi, meditasjon, reiki osv. dersom jeg kjente en som var dypt deprimert - men så er det ikke sikkert vedkommende var villig til å motta hjelp... (så noen vits i det...)

[Gjest Anonymous]

Jeg sliter selv med selvmordstanker etter traumatiske opplevelser. Har barn. Får behandling hos psykolog.

Jeg forsøker å jage vekk tankene. Sliter med påtrengende tanker som jeg ikke klarer å styre. Dette er en reaksjon etter langvarig og livstruende vold. Tankene kverner rundt i hodet mitt. De planlegger i detalj hvordan jeg skal utføre det. Jeg vet nøyaktig hva slags medikamenter, dose og at det skal tas intravenøst. Har til og med valgt blodåre. Døden vil inntre raskt.

Dette planlegger jeg mot min vilje. Det er fryktelig vondt og slitsomt. Jeg er glad i barna mine og kjæresten min. Jeg har all grunn til å tro at fremtiden vil bli bedre. Likevel vet jeg at jeg kan bli istand til å ta mitt eget liv. Pga jobben min har jeg tilgang på medikamentene.

Jeg kan ikke bruke antidepressiva. Dette kan forsterke selvmordsfaren. Psykologen min er utrolig dyktig og jeg vet at jeg vil leve. Jeg vet at jeg aldri ville skadet barna mine på denne måten. De trenger meg.

Hvis jeg i denne situasjonen tar mitt eget liv er det ikke en bevisst handling, men tankene mine som får overtaket.

[Gjest ikke logget gurimalla]

javel. Kan du fortelle meg hvordan du likevel kan mene det er egoistisk?

Jeg har forsøkt å forklare det i et innlegg lengre opp. Det finnes flere eksempel fra media som ligner på min erfaring. Menn i 40-50 årene som kommer i knipe etter å ha foretatt feilvurderinger i forbindelse med jobb og dermed får et voldsomt trykk utenfra. Det er mange eksempler på at disse mennene ikke takler denne motstanden og dermed velger selvmord. Dette skjer gjerne kort tid etter at de har blitt frontet. Min mening er at dette helt klart er en personlig krise for den det gjelder, men det er egoistisk og feigt å ta livet av seg og la kone og barn sitte igjen.

[Gjest pace]

Noen ganger syntes jeg det absolutt er egoistisk, ikke bare dårlig mot andre men også mot seg selv. Men man tar ofte selvmord fordi man har opplevd mye tøft, og da gjør man det for en egoistisk grunn, får å dempe smerten. Hvis man da feks har folk rundt seg som bryr om en, som man oftest har, og via verca, tar man ikke hensyn til dem. Man er aldri alene her i verden.

Derimot er dette vanskelig å forstå for enkelte som vil ta selvmord. Mange av dem ser på seg selv som ytterst ubrukelige, og da er det vel egentlig å fortelle dem hvor mye de betyr for oss. Jeg tror ikke man kan kalle folk som begår selvmord pågrunn av en sånn uvitenhet egoistiske. Men det blir jo mange smale grenser da, og som noen sier så er det jo hele forferdelig.

For dere som sliter, vit at dere betyr utrolig mye for de som er rundt dere, og dere har potensiale til å gjøre masse ting som dere ikke ser.

[Gjest Catwoman]

Jeg har forsøkt å forklare det i et innlegg lengre opp. Det finnes flere eksempel fra media som ligner på min erfaring. Menn i 40-50 årene som kommer i knipe etter å ha foretatt feilvurderinger i forbindelse med jobb og dermed får et voldsomt trykk utenfra. Det er mange eksempler på at disse mennene ikke takler denne motstanden og dermed velger selvmord. Dette skjer gjerne kort tid etter at de har blitt frontet. Min mening er at dette helt klart er en personlig krise for den det gjelder, men det er egoistisk og feigt å ta livet av seg og la kone og barn sitte igjen.

Mange ganger er de som tar livet sitt i en situasjon hvor de har mistet all kontroll over seg selv. De kommer til et punkt hvor hjernen klikker, og det eneste de tenker på er å komme seg vekk. Noe jeg vil tro er det som skjer de som tar livet sitt kort etter en krise som du sier. Man kan si at de er ikke tilregnelige i gjerningsøyeblikket. Kan man da kalle det en egoistisk handling, når de ikke selv har kontroll over hva de gjør og tenker?

Noen planlegger, eller bestememr seg for at de vil dø, samidig som hodet tenker relativt klart. De aller fleste, eller i allefall mange av de, tenker bare : "familie/venner blir sikkert glad for å bli kvitt meg, det er sikkert mye letterre for de når jeg blir borte, de kommer til å få det mye bedre etc." (noen som selvfølgelig er feil) Så i deres syke tanker, tror de at de gjør noe bra for omgivelsene sine. Kan man kalle det egoistisk, når de handler i god tro?

Selvmord er bare forferdelig og trist, og grusomt for de etterlatte. Og det er unødvendig, for jeg tror på at de alle kunne kart å komme seg tilbake til livet, selv om det er tungt. Men jeg kan likevel forstå de, for jeg har vært der selv, og vet at det kan aldri kalles egoistisk.

[Gjest pace]

Men altså selvmord blir jo kalt den lette utveien, ikke det at den lette utveien i seg selv alltid er 'feil' eller noe. Og egoisme sånn jeg forstår det er en tilnærmelse til å tenke for mye på seg i forhold til de andre man har rundt seg.

Er det ikke ganske logisk at det finnes jo de som ikke har vært igjennom så fryktelig tøffe ting, som har masse folk rundt seg som bryr seg, og som tar selvmord av fritt valg(man kan godt være syk av sinn, men jeg tror sterkt på at man alltid har en fri vilje, og la oss nå også bare si at denne personen har ting under rimelig kontroll). Man ville jo da kalle dette egoistisk? Enten h*n gjør det fordi h*n vil sine medmennesker vondt eller fordi h*n ikke bryr (nok om du vil)seg om dem.

Men hvor skal man sette grensene? Uansett så er det kjempe viktig med omsorg, at man åpner seg opp, kjærlighet osv. Jeg har vært igjennom dette selv jeg også.

[Gjest Catwoman]

kommer man til det punktet hvor man ønsker å dø, da har man det så forferdelig vondt, at det mest egoisitiske er de som sier at det er egoistisk. Man tar ikke livet sitt for morro skyld, og man tar ikke livet sitt hvis man er helt frisk på sinnet, for da ønsker man det ikke.

Mennesker har en fri vilje, stort sett, men det kan skje at tanker man ikke har kontroll over tar overhånd. Så sånn sett har man ikke alltid en fri vilje.

[Gjest pace]

Jeg ser at vi kræsjer på det med fri vilje, og det kan bli ganske umulig å få bevist eller motbevist.

Jeg syntes det er litt farlig å si at man ikke alltid har noen fri vilje, om dog så svak, fordi da kan man unnkylde seg med at man ikke hadde noe valg. Man har alltid et valg, en selvmordshandling er et valg, om dog et siste. Man kan alltid velge å ikke ta selvmordshandlingen, og man kan velge og åpne seg opp istedet.

La oss nå si at jeg, for å vise deg at det er mulig å ta selvmord uten at man har det forferdelig(la oss nå si at jeg ikke er syk og ikke har det forferdelig). Tror du ikke jeg kunne fått til det?

Det er jo også mange selvmordsbombere i verden som tar selvmord for idealistiske grunner, jeg tror at hvis du leser om dem så finner du ut at mange av dem var absolutt velgående friske mennesker.