Sliter med å beholde gnisten.

[AnonymBruker]

Jeg er en veldig privat person, og det koster meg veldig mye å skrive dette, så jeg håper jeg slipper spydige og unødvendige kommentarer.

Det jeg behøver nå er støtte!

Jeg har alltid vært en positiv person.

Ikke av den typen som dytter problemene under teppet og sier "det går seg til", men er den som ser løsninger, og at ting ordner seg på sikt.

Hvis en venninne har hatt behov for hjelp, har jeg alltid vært den som har sagt: "hva vil du at jeg skal gjøre?".

Om noen har skjedd i familien, har jeg vært den som sier "ok, alt ordner seg, men nå må vi få oversikt, finne ut hva vi skal gjøre, og så gjøre det!

Dette har vært en dyd av nødvendighet, fordi jeg aldri har vært av dem som har kommet lett til ting, jeg har måttet kjempe for alt.

Det har alltid vært slik, og for meg har det vært normalt.

Men de siste 3-4 årene har det vært så mye negativitet rundt meg at til og med jeg har begynt å slite med å holde hodet over vann.

Mye sykdom, og mange dødsfall i nær familie, har gjort at jeg har måttet si til venninner at de ikke kan regne med at jeg kan stille opp i slik grad jeg har gjort før, noe som har ført til at jeg har mistet noen av dem, mens andre ikke forstår at jeg sliter, og fortsetter som før. "Du er den jeg alltid kan stole på hjelper meg etter at jeg har rotet det til for meg selv" sa en av dem senest forrige uke.

At de ikke aksepterer at jeg ikke lenger kan være deres reddende engel har ført tli at jeg har trukket meg unna dem, fordi jeg ikke lenger orker være den som rydder opp i andres rot. Jeg har mer enn nok med det som skjer i min familie.

To eldre og syke som må tas vare på, kronisk sykt barn som ikke kan gå på skolen før han har fått en nødvendig operasjon (som lar vente på seg), egen kronisk sykdom, et annet barn som mister lærlingeplassen sin om 3 uker på grunn av konkurs ++++

Jeg har en fantastisk mann som gjør så godt han kan, men hans innstilling er "det går seg til", og så feier han alt under teppet.

Det er jeg som hele tiden må ha oversikt og spørre om hjelp.

Bare en gang i livet skulle jeg ønsket jeg kunne få høre: "hva kan jeg hjelpe deg med?" fra de jeg har stilt opp for i alle år.

Kan noen være så snill og gi meg noen oppmuntrende ord?

Jeg trenger ingen løsninger, jeg trenger ikke noen moralprekner, men jeg behøver støtte, og noen gode ord.

Anonymous poster hash: d0e58...7f0

[AnonymBruker]

Hei kjære deg !

Det er som om du skriver om meg. Jeg har også vært den som alle har forventet skal løse deres problemer. Selv er jeg veldig privat sånn som du er,og har aldri egentlig bedt om hjelp,men kjempet mine kamper selv,og komt tilbake når jeg har vært klar.

Jeg var syk en lang periode for to år siden, og fikk en melding fra en venninne : kan ikke du snart bli frisk nå for jeg trenger deg til å hjelpe meg å sortere ting ! Ikke et ord om hvordan jeg hadde det. Hun er ingen venninne lenger for å si det sånn.

Men man finner jo ut hvem som er venninner og ikke , og de du mister pga hvordan du har det nå eller at du har sagt fra , de har du ingen bruk for ,så la de gå og ikke bruk tiden din på dårlig samvittighet iallefall.

Ta vare på deg selv akkurat nå og tenk på hva DU trenger og DINE behov, ingen andre sine.

Strekker du strikken for langt så faller du, og det har ingen godt av ,aller minst deg selv.

Anonymous poster hash: 2aac5...709

[AnonymBruker]

Hei kjære deg !

Det er som om du skriver om meg. Jeg har også vært den som alle har forventet skal løse deres problemer. Selv er jeg veldig privat sånn som du er,og har aldri egentlig bedt om hjelp,men kjempet mine kamper selv,og komt tilbake når jeg har vært klar.

Jeg var syk en lang periode for to år siden, og fikk en melding fra en venninne : kan ikke du snart bli frisk nå for jeg trenger deg til å hjelpe meg å sortere ting ! Ikke et ord om hvordan jeg hadde det. Hun er ingen venninne lenger for å si det sånn.

Men man finner jo ut hvem som er venninner og ikke , og de du mister pga hvordan du har det nå eller at du har sagt fra , de har du ingen bruk for ,så la de gå og ikke bruk tiden din på dårlig samvittighet iallefall.

Ta vare på deg selv akkurat nå og tenk på hva DU trenger og DINE behov, ingen andre sine.

Strekker du strikken for langt så faller du, og det har ingen godt av ,aller minst deg selv.

Anonymous poster hash: 2aac5...709

Takk for gode ord! De varmet.

Og så kom jeg på en episode da du fortalte om din tidligere venninne som ringte deg da du var syk.

Min tidligere venninne ringte meg 10 minutter før jeg skulle begrave min far, og lurte på om jeg visste hvor lenge begravelsen ville vare. Hun hadde nemlig fått et akutt behov for hundevakt.

Hun er en av dem jeg har trukket meg unna.

Anonymous poster hash: d0e58...7f0

[xalo]

Jeg ville rett og slett vært ærlig og sagt at akkurat nå så sliter jeg med å holde hodet over vannet, og muligens så kunne en av de som du har hjulpet faktisk stilt opp for deg Du vet aldri

Ellers kan det være at de så trekker seg unna deg, fordi de så ser at det ikke er mere energi for de å suge ut av deg, enkelte mennesker lever på andres energi, så de selv slipper å yte noe som helst, dessverre.

Lykke til uansett!! Bit tenna sammen så føles det deilig når denne store stormen også er over. Det er lov å passe på seg selv!

[AnonymBruker]

Takk for gode ord! De varmet.

Og så kom jeg på en episode da du fortalte om din tidligere venninne som ringte deg da du var syk.

Min tidligere venninne ringte meg 10 minutter før jeg skulle begrave min far, og lurte på om jeg visste hvor lenge begravelsen ville vare. Hun hadde nemlig fått et akutt behov for hundevakt.

Hun er en av dem jeg har trukket meg unna.

Anonymous poster hash: d0e58...7f0

Å herregud, er det mulig ? Nå ble jeg satt ut. Hun fortjener ikke å være din venninne , godt du har trukket deg unna henne. Et vennskap går dessuten begge veier gi og ta, trolig hun her har misforstått noe vestentlig på veien. Eller de har ikke empati eller evnen til å sette seg inn i andres situasjoner. Jeg vet ikke . Kondolerer med din far <3

Anonymous poster hash: 2aac5...709

[AnonymBruker]

Takk begge to!

Jeg ville rett og slett vært ærlig og sagt at akkurat nå så sliter jeg med å holde hodet over vannet, og muligens så kunne en av de som du har hjulpet faktisk stilt opp for deg Du vet aldri

Ellers kan det være at de så trekker seg unna deg, fordi de så ser at det ikke er mere energi for de å suge ut av deg, enkelte mennesker lever på andres energi, så de selv slipper å yte noe som helst, dessverre.

Lykke til uansett!! Bit tenna sammen så føles det deilig når denne store stormen også er over. Det er lov å passe på seg selv!

De gangene jeg har bedt om hjelp, har noen sagt nei, andre har sagt ja, men da den hjelpen de mener jeg trenger (les:snakke om alt) ikke den hjelpen jeg ønsker (få noen fritimer fra alt).

Noen er energivampyrer, men det var stort sett dem som forsvant da jeg sa at jeg ikke kunne hjelpe i samme grad som før.

Å herregud, er det mulig ? Nå ble jeg satt ut. Hun fortjener ikke å være din venninne , godt du har trukket deg unna henne. Et vennskap går dessuten begge veier gi og ta, trolig hun her har misforstått noe vestentlig på veien. Eller de har ikke empati eller evnen til å sette seg inn i andres situasjoner. Jeg vet ikke . Kondolerer med din far <3

Anonymous poster hash: 2aac5...709

Hun er korttenkt og veldig selvsentrert, men heldigvis ikke slem. Det er bare det at jeg ikke orker lære henne at "slike ting gjør/sier man bare ikke" lenger, som jeg har gjort før, for hun blir så lei seg for at hun ikke skjønte det, og så ender det alltid opp med at jeg må trøste henne, og det blir så slitsomt i lengden.

Anonymous poster hash: d0e58...7f0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Jeg har stilt opp så mye for vennene mine, men uten å få noe tilbake. Jeg slet med depresjoner og angst pga mobbing før. Endte med at jeg fikk så mange venner som slet med det samme. For vi hadde jo samme interesse og samme problem. Til slutt sa det bare stopp, jeg ble både sint og lei på de som oppsøkte meg hele tiden for å få hjelp, men å ikke få noe tilbake. Spesielt ei venninna klaget hver eneste dag, viste kuttene til meg, sa ho skulle ta livet sitt og livet ikke er verdt å leve mens jeg satt på andre enden av pc'n og slet mye med meg selv. Til slutt så sprakk jeg og sa det at jeg forventer ikke å få like mye tilbake, men det går da ann å ta en liten pause i sytinga de og kanskje ho ville høre på meg. Da ble ho sur og har vært sur på meg siden. (Ho driver sånn fortsatt etter 3-4 år) For meg hjalp det faktisk veldig mye å kutte kontakten. Uten det så tror jeg faktisk at jeg hadde sliti den dag i dag.

Så jeg råder deg å si klart ifra at du ikke orker! Er det virkelig dine venner, så hadde de virkelig forstått hvordan du har det også! Dødsfall i familien og som står deg nær er tungt, å i hvert fall når du ikke har tid til å sørge fordi folk forventer av deg hele tiden! Sender deg en klem og håper alt ordner seg for deg.

Anonymous poster hash: f22b7...35d

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver! Jeg har stilt opp så mye for vennene mine, men uten å få noe tilbake. Jeg slet med depresjoner og angst pga mobbing før. Endte med at jeg fikk så mange venner som slet med det samme. For vi hadde jo samme interesse og samme problem. Til slutt sa det bare stopp, jeg ble både sint og lei på de som oppsøkte meg hele tiden for å få hjelp, men å ikke få noe tilbake. Spesielt ei venninna klaget hver eneste dag, viste kuttene til meg, sa ho skulle ta livet sitt og livet ikke er verdt å leve mens jeg satt på andre enden av pc'n og slet mye med meg selv. Til slutt så sprakk jeg og sa det at jeg forventer ikke å få like mye tilbake, men det går da ann å ta en liten pause i sytinga de og kanskje ho ville høre på meg. Da ble ho sur og har vært sur på meg siden. (Ho driver sånn fortsatt etter 3-4 år) For meg hjalp det faktisk veldig mye å kutte kontakten. Uten det så tror jeg faktisk at jeg hadde sliti den dag i dag.

Så jeg råder deg å si klart ifra at du ikke orker! Er det virkelig dine venner, så hadde de virkelig forstått hvordan du har det også! Dødsfall i familien og som står deg nær er tungt, å i hvert fall når du ikke har tid til å sørge fordi folk forventer av deg hele tiden! Sender deg en klem og håper alt ordner seg for deg.

Anonymous poster hash: f22b7...35d

Takk for fine ord, og klem!

Det er trist å se at så mange kjenner seg igjen i det jeg skriver, men samtidig er det en liten trøst å se at jeg ikke er alene.

Jeg fikk to nye tøffe beskjeder i dag. Min gjenlevende forelder fikk diagnostisert kreft, og vi fikk vite at operasjonen som barnet vårt venter på blir større enn først antatt, så jeg ser at dette kommende året også vil bli veldig tøft.

Men nå har jeg klart å ta meg i sammen igjen, og finne tilbake til kampgløden.

Jeg vet hva jeg har å gjøre, og jeg skal gjøre det!

Anonymous poster hash: d0e58...7f0