Jeg dater en eldre mann, som er UTROLIG komplisert!

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for avsporinger.

Daenerys, mod.

[Steinar40]

Når du er 40 år og surrer deg borti noen som er 20 år, da er du rett og slett dum, og ikke komplisert.

[AnonymBruker]

Når du er 40 år og surrer deg borti noen som er 20 år, da er du rett og slett dum, og ikke komplisert.

På hvordan måte da?

..er det rart det blir krig i verden.....

Anonymous poster hash: fd189...95e

[Steinar40]

På hvordan måte da?

..er det rart det blir krig i verden.....

Anonymous poster hash: fd189...95e

På den måten at når man har blitt 40 år så burde man klare å fatte såpass at en på 20 år er altfor ung.

Minst 10 år for ung.

[j29]

Jeg tenkte jeg skulle prøve noe nytt (#yolo) og bestemte meg for å møte en eldre mann. Med eldre mener jeg 40 år (jeg er 20). Han er utrolig kjekk, og jeg likte ham som person med en gang. Vi deler en del interesser, moraler, livssyn, og der jeg føler (klisjè) meg eldre for alderen, er han yngre. Vi har møttes noen ganger i løpet av de to månedene jeg har kjent han.

For noen uker siden sluttet han å svare på meldinger, og når han gjorde det var han veldig kort. Jeg fikk ikke dette til å stemme med min "sjette sans", da han hadde virket mest ivrig "i starten". Vel, jeg kunne jo ta feil, ha mistolket alt osv. Det var kjipt, men jeg klarte å slå meg noenlunde til ro med det.

Så gikk det vel en tre dager uten kontakt, og plutselig, midt på svarte natta, fikk jeg ei melding om at han hadde fått følelser for meg, beklaget at han hadde vært dårlig på å svare, og at han syns situasjonen var skummel, fordi jeg er så ung. Jeg ble faktisk utrolig glad, og var i grunnen klar for å satse på mannen. Man vet tross alt aldri hvor man finner ekte kjærlighet.

Så dro jeg til han en dag etter jobb, og hadde i grunn tenkt vi skulle snakke om ting. Da kom det fram at han er bekymra for (la oss si) 6 år fram i tid, for DA kom jeg til å dra fra han, for da var han blitt "så gammel". Mannen ser jo unaturlig smashing ut for alderen nå, så jeg ser ikke helt hvordan han skulle bli gammel over natta. Men uansett, dette plager ham veldig. Og det gjør det enda. Uansett hva jeg sier så klarer han ikke å legge den tanken fra seg, og det er kjempefrustrerende. Han isolerer seg når han er i "tankeboksen", svarer ikke, bryter avtaler (hva faen??), og virker ellers som han ikke bryr seg om meg i det hele tatt. Men så er det når vi møtes da... da er han jo fantastisk.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til han for å få han til å åpne øynene litt. Jeg mener man aldri har en garanti for om et forhold går i vasken eller ikke, uavhengig om han fant seg ei på 30 eller 20. Jeg ser saken fra hans side, men klarer ikke å få den til å stemme med meg. Jeg vurderer å droppe hele fyren, men jeg liker han jo så godt.

Hva mener dere?

Anonymous poster hash: fd189...95e

Hei.

For det første, 2 mnd er veldig kort tid, så det er fullt forståelig at han treng tid til å venne seg til tanken.. Det er mykje som må tenkast gjennom.

- Det eine er alderen i seg sjølv, han bekymrar seg kanskje for korleis helsa hans vil vere i forhold til din om nokre år.

- Har han barn fra før, reknar med du ikkje har men sikkert ønsker deg?

- Kjem forholdet til å vare? Igjen, det er kun 2mnd sida dåke blei kjent...

Dette og MANGE fleire ting..

Eg er sjølv i eit forhold til ein som er mykje eldre (Eg er snart 30, han er 51), vi er endå ikkje offesiellt saman, men det er ein del nære vennar som veit om forholdet. Vi vil finne ut om det fungerar før vi ropar det ut for verden.. Mannen min har vert ungkar nesten heile livet, og vi hadde kjent kvarandre og vert bestevenner i 2 år før eg fant ut eg hadde sterke følelsar for han.. Det er 2år sidan..

Ting tar tid, men viss det er verdt å kjempe for, syns eg ikkje ein skal la være å prøve..

Er følelsane sterke nok og man finner ein måte å leve saman på, har alderen ingen betydning.. Om man finner ein på sin eigen alder er det ikkje sikkert ein får fleire år saman likevel. Livet har ingen garantier og ein kan berre gjere sitt beste!!

Men fyren din trenger nok meir tid til å bli kjent og sikker på situasjonen...

Noke av det som er problemet med oss "ungrips" er at vi er utolmodige. Dei eldre karane er somregel litt rolige og meir gjennomtenkte.

Mitt tips til deg er å vere tolmodig og ikkje minst ærleg! Fortell han kva du føler heile veien og vis han at det verkeleg er han du vil ha. Forhåpentligvis ser han at det er verdt å satse på!

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei.

For det første, 2 mnd er veldig kort tid, så det er fullt forståelig at han treng tid til å venne seg til tanken.. Det er mykje som må tenkast gjennom.

- Det eine er alderen i seg sjølv, han bekymrar seg kanskje for korleis helsa hans vil vere i forhold til din om nokre år.

- Har han barn fra før, reknar med du ikkje har men sikkert ønsker deg?

- Kjem forholdet til å vare? Igjen, det er kun 2mnd sida dåke blei kjent...

Dette og MANGE fleire ting..

Eg er sjølv i eit forhold til ein som er mykje eldre (Eg er snart 30, han er 51), vi er endå ikkje offesiellt saman, men det er ein del nære vennar som veit om forholdet. Vi vil finne ut om det fungerar før vi ropar det ut for verden.. Mannen min har vert ungkar nesten heile livet, og vi hadde kjent kvarandre og vert bestevenner i 2 år før eg fant ut eg hadde sterke følelsar for han.. Det er 2år sidan..

Ting tar tid, men viss det er verdt å kjempe for, syns eg ikkje ein skal la være å prøve..

Er følelsane sterke nok og man finner ein måte å leve saman på, har alderen ingen betydning.. Om man finner ein på sin eigen alder er det ikkje sikkert ein får fleire år saman likevel. Livet har ingen garantier og ein kan berre gjere sitt beste!!

Men fyren din trenger nok meir tid til å bli kjent og sikker på situasjonen...

Noke av det som er problemet med oss "ungrips" er at vi er utolmodige. Dei eldre karane er somregel litt rolige og meir gjennomtenkte.

Mitt tips til deg er å vere tolmodig og ikkje minst ærleg! Fortell han kva du føler heile veien og vis han at det verkeleg er han du vil ha. Forhåpentligvis ser han at det er verdt å satse på!

Lykke til!

Takk for svar!

-Nei, han har ikke barn (noe jeg stusset over da jeg ble kjent med ham)

-Jeg går ikke inn i forhold med ham uten at jeg VIL at det skal vare, helt til døden skiller ad. Det er jo det han også vil, men siden han (som din, vil jeg tro) har vært en ungkar hele sitt liv, lurer jeg på om han har vanskelig for å forstå at en tyveåring ønsker det samme.

Haha ja, jeg kjenner jeg blir litt utålmodig. Så du har nok helt rett i det. ;-) Huff, nei. Jeg får se hvor dette ender. Jeg syns igrunn det ser dårlig ut. Jeg får gi ham tid, uten å tenke for mye på det selv. Det er litt han det ligger på nå.

TS

Anonymous poster hash: fd189...95e

[AnonymBruker]

TS, hva er din livssituasjon? Er di klar for å møte mannen i ditt liv og stifte familie i løpet av de neste fem årene? Roe ned livet?

Vil du ikke dra til en annen by og studere? Studere i utlandet på utveksling? Dra på ferier og byturer med venninnegjengen? Vil du virkelig spole over heele 20-årne og rett inn i 30-årene når du blir sammen med denne mannen?

20-årene var de beste i mitt liv, det var de jeg virkelig utviklet meg og prøvde nye ting, var fri og frank og ble til den jeg er. Jeg kunne trygt gå inn i 30-årene og vite at jeg hadde prøvd alt jeg ville prøve og var den personen jeg ville være.

Ved å binde deg til en 40-åring går du glipp av alt det der. Om det er noe du ønsker deg.

Anonymous poster hash: 58438...c59

[AnonymBruker]

TS, hva er din livssituasjon? Er di klar for å møte mannen i ditt liv og stifte familie i løpet av de neste fem årene? Roe ned livet?

Vil du ikke dra til en annen by og studere? Studere i utlandet på utveksling? Dra på ferier og byturer med venninnegjengen? Vil du virkelig spole over heele 20-årne og rett inn i 30-årene når du blir sammen med denne mannen?

20-årene var de beste i mitt liv, det var de jeg virkelig utviklet meg og prøvde nye ting, var fri og frank og ble til den jeg er. Jeg kunne trygt gå inn i 30-årene og vite at jeg hadde prøvd alt jeg ville prøve og var den personen jeg ville være.

Ved å binde deg til en 40-åring går du glipp av alt det der. Om det er noe du ønsker deg.

Anonymous poster hash: 58438...c59

Jeg har ingen planer om utveksling og den slags. Jeg ønsker heller å reise til Afrika for å jobbe med bistand et halvt år - da gjerne sammen med han, som også vil gjøre det. Og hvem sier man går glipp av "alt det der"? Man kan fint reise sammen med venninner og slikt selv om man har mann.

Ellers studerer jeg og jobber. :-)

Anonymous poster hash: fd189...95e