Om å studere lenge...

[Gjest Anonymous]

Er 29 år, og holder på med å gjøre ferdig hovedfag, i tillegg til at jeg tar pedagogikk ved siden av. Dette er helt ok for meg, selv om jeg har studert lenge, har mye studielån og selvfølgelig har lyst på å begynne å jobbe snart. Men dette er tydeligvis ikke helt greit for familien min. De mener jeg burde ha vært ferdig for lenge siden, ha fast fulltidsjobb og være godt "etablert". Senest i dag fikk jeg en sur kommentar fra broren min da jeg klagde litt over eksamensnerver og eksamenspress. Moren min liker heller ikke alle spørsmålene hun får fra folk på hjemstedet mitt om hva hennes datter holder på med. Hun ville vel helst ha svart at :"Jo, hun jobber der og der, og har nettopp flyttet sammen med den og den, har nettopp kjøpt seg hus osv.." Det er tydligvis ikke så morsomt å fortelle at jeg fremdeles studerer og ikke er etablert... Har lyst til å svare: "Hallo, jeg er student. Ikke narkoman, prostituert eller kriminell"

Hvorfor er det ikke greit for andre de valg jeg tar, når det er helt greit for meg? Det er ikke slik at jeg har studert og studert siden videregående, og ikke blitt ferdig fordi jeg er "sløv" eller "dum". Jeg har reist mye, bodd i utlandet, hatt jobber innimellom og fått en drøss av erfaringer og opplevelser jeg ikke ville ha vært foruten...

Dette var vel bare en liten utblåsning, men er det noen andre som har studert lenge, og fått samme type reaksjoner? Hva svarer dere?

Lena

[Bokalven]

Hm... Jeg fyller 30 i år, og er heller ikke ferdig utdannet. Jeg holder på med grad nummer 2 (en BA, har en cand. mag. fra før). Heldigvis får jeg støtte av familien. Også min bror, som er eldre enn meg, studerer fortsatt.

Jeg synes du fortjener støtte og respekt av familien din. Og i dag blir det mer og mer vanlig å studere lenge, tror vi har relativt høy snittalder hos oss (bibliotek- og informasjonsvitenskap).

[Pbrina]

Velkommen i klubben. Jeg går for å være den evige studenten i min familie, og det er så ille at jeg kvier meg for å ringe folk for å slå av en prat, fordi de kommer til å spørre om studiene mine. Jeg er forsinka i studiene uten noen som helst spesiell grunn, og jeg er dritt lei av å forklare folk hvordan manglende motivasjon funker. At "det er jo bare sette seg ned og skrive ferdig" har jeg hørt en million ganger, og det hjelper meg ikke det dugg.

Men det "blir nok noe av" meg også tilslutt (Som om jeg ikke er nok ting fra før av)

Bare stå på og kjør ditt eget løp, det er ikke familien din som skal leve livet ditt for deg!

[Gjest BarbaraJ.]

Jeg kjenner meg igjen ja...er selv 30 år og ennå ikke ferdig med jussen..

Familien og andre spør hele tiden: hvordan går det er du ferdig snart eller? Gamle klassekamerater sier "hæ, er du ikke ferdig ennå!!?"

Og andre sier "det er jo bare å skrive oppgaven da, så er du ferdig. Hadde jeg vært deg hadde jeg bare bestemt meg og vips! Ferdig."

Vel, greit for dem å si, men jeg er faktisk ikke så motivert for tiden. Kjærlighetssorg, økonomiske problemer, må bo hjemme, jobber ved siden av, press, osv..: det er mange faktorer som spiller inn.

Lykke til!

[Gjest Gjesta]

Hei!

Er bare i begynnelsen av 20-årene, men jeg vet at jeg ikke kommer til å bli ferdig utstudert innen jeg fyller 30... ganske enkelt fordi jeg ikke vet hva jeg vil bli, og jeg vil oppleve innimellom..

(ønsk meg velkommen i klubben når den tid kommer...)

Når det skal være sagt, så er jeg glad for at jeg hverken er eller kommer til å bli en a4-person med fast jobb, familie og barn innen fylte 30...

Clea

[tenker]

Jeg kjenner meg godt igjen jeg også. Du kommer kanskje fra en familie eller et sted hvor det ikke er så vanlig å ta lang utdanning?

Det gjør jeg. Selv rakk jeg å få to barn og gjøre meg ferdig med hovedfaget noen måneder før jeg fylte 27. Jeg hadde også et avbrudd i studiene hvor jeg jobbet. Ganske bra gjort synes jeg selv, og medstudenter av meg var enige.

Familien min og folk på hjemstedet derimot kunne ikke fatte hva jeg holdt på med, siden jeg aldri ble ferdig med å studere. (Jeg fikk til og med spørsmål om hvorfor jeg ikke kunne skrive ferdig hovedoppgaven min mens jeg var hjemme i permisjon med minstemann, mens eldste sønnen min hadde barnehageplass to dager i uka)

Jeg tror rett og slett ikke folk skjønner hvordan vi har det hvis de aldri har vært oppe i en slik situasjon selv.

Du får bare være overbærende med dem