I håp om å bli sett.

[Gjest Kv84]

Jeg skriver her på Kvinneguiden for å få frem noe som betyr mye for meg å få frem, samtidig som det er et tema som er "farlig" å snakke om når man i realiteten snakker med hvem som helst med munnen og ikke med tekst. Hvorfor jeg får et slikt stort behov for å bli sett, kanskje det har noe med som kanskje mange kjenner seg igjen i, at man ikke tør å si det for så veldig mange som ikke bryr seg om det som blir sakt eller at det ser ut som et spørsmålstegn.

I fremtiden vil jeg kanskje tørre å lese mer av det jeg har skrevet, men jeg vet at jeg ikke kjenner meg helt igjen, jeg kjenner meg igjen om jeg er i samme boble, samme forelskelse, da får jeg masse fine følelser tilbake og det er virkelig godt å være tilbake og skrive mer i den tråden. Det er følelsene som styrer hva jeg skal skrive, jeg må inn i bobla mi igjen og ting er så fint, bare koble ut og være akkurat den som jeg skulle ønske at jeg var mer og den som jeg skulle lære meg å finne i hverdagen og bare ha det flott. Det gjelder å sette seg ned å skrive det man har lyst til, ikke tenke på annet, bare få teksten til å dette ut av seg selv. Veldig enkelt er det, når det er et spesielt tema, ikke under tvang, ingen lekse, ingen som tvinger deg til å skrive, det er godt det!

Ta en dag som alt er dritt, da skal det være lett at alt går til hælvetet av tanker, så da er det lett for at teksten ikke blir så hyggelig, det kommer mye sinne ut, irritasjon av å se hva alle andre kan og har, man ser jo bare det kjipe hos seg selv og tar det for gitt at alle andre har det så bra. Så la nå de dagene passere, de kommer igjen, men det fantastiske dagen gjør kommer også igjen, de er bare så lett å glemme, de flotte dagene, som denne dagen i dag.

[amonyn]

Det er ikke så veldig mange som kjenner seg igjen i slikt. Derfor er det ingen som svarer. Derfor har du et stort behov for å stadig kaste slike hint ut i verden. I håp om at noen vil svare fordi de forstår.

[Gjest Kv84]

Det hadde vært så greit med disse finere og bedre dagene og de tekstene man kan stå for blir laget og lagt ut her på Kg. Og folk leser de, og det er ikke så farlig hva dom blir sagt fordi man er inne i den fine bobler som beskytter en og bare får en til å ville skrive mer og smile.

Selv får de mye liker på det de skriver, om noe er ekkelt, utrolig provoserende for de, men kanskje de bare vil bli sett selv og tøffer seg som om de er en annen. Alle er en annen innimellom, hvem vi egentlig er er uvisst og man kan ta en dag og glemme den, men huske småting som man angrer på og ikke vil stå for.

Jeg tror det har mye med at man savner kjærlighet og derfor prøvet å søke det på nett, eller i det minste få noen til å si at de vil høre mer eller skjønner akkurat de tankene en har. Kanskje man kunne hatt det veldig fint sammen med å prate på nett, hvor en tør å være åpen. Men ikke i virkeligheten?!