Dødsangst

[AnonymBruker]

Jeg lider av dødsangst.

Ikke slik at jeg tenker at jeg kan dø hvert sekund, eller er redd for å gjøre ting fordi jeg kan dø.

Men slik at jeg er redd for å dø i det hele tatt. Til og med når jeg blir gammel.
Jeg synes det er helt forferdelig å tenke på at vi alle MÅ dø en dag, vi har ikke noe annet alternativ.

Alt du har, familie, hus, absolutt alt må du dø bort i fra en dag.
Det eneste jeg vil er å leve for alltid, jeg elsker livet så ufattelig mye. Samtidig som jeg hater det siden det ikke varer evig.

Jeg er også redd for å ikke få gjort alt jeg vil gjøre før min tid er der.
I tillegg til at jeg tenker "hva faen er vitsen" siden man skal dø uansett, så hva er vitsen med å skape et bra liv som uansett må forsvinne.

Og hvor forsvinner man? Man kan jo ikke VITE at man bare råtner bort, det er vel sannsynlig, men ingen kan vel VITE det. Og i så fall, hvor kommer man da? Til en bra plass? Møter man de man kjenner?

Og om vi har en skaper, hva hvis den skaperen er ond istedet for god, da er vi jo dømt til elendighet for alltid.

Jeg vet at det er helt utrolig dumt å tenke sånn, men det er vanskelig å holde tankene i sjakk.

Jeg er veldig veldig ung også, 17 år.

Uansett, det jeg lurte på var om noen har gått i noen som helst form for terapi for å overvinne dødsangsten? Dette er så utrolig slitsomt for meg.

Anonymous poster hash: 414e4...c04

[Gjest iGirl]

Det må være veldig vondt for deg å gå rundt med alle disse tankene. Du burde avtale en time hos fastlegen din som kan henvise deg videre slik at du får pratet med en psykolog. Dette kan du gjøre uten at foreldrene dine trenger å vite noe om det. Dersom du går på videregående kan du også kontakte helsesøster som kan sette deg i kontakt med et støtteapparat.

Du skal vite at tankene du har er helt normale, og veldig mange sliter med nettopp det samme som deg. Det at du reflekterer over din egen eksistens på denne måten (og at du er 17 år gammel) sier meg egentlig at du er veldig intellektuell, men du trenger hjelp til å sortere disse tankene.

Endret 26. november 2013 av DuraMater

[AnonymBruker]

Når man blir gammel og syk, med kroniske smerter og med et langt liv bak seg, kan døden være en befrielse, en naturlig avslutning. Man blir mett av dage, som det heter. Også for en del yngre, men kronisk syke, kan tanken på døden, det at man skalfå fred en dag, være en trøst.

Personlig er jeg overbevist om at vi har en sjel/ånd, vi er jo noe mer enn en kjøttmasse. Tror vi kommer et annet sted, videre. Men det er jo bare min magefølelse

Anonymous poster hash: 8c600...c21

[heiduderborte]

Jeg hadde veldig dødsangst før, men jeg lærte meg at man dør uansett en gang, i ulykke eller ikke.

Jeg tror ikke, men jeg HÅPER det finnes noe etter døden, hvodan kan så mange oppleve ting, men alle lyger? Jeg begynte å utfordre meg selv ved å gjøre ting jeg syntes var skummelt, og følelsen etter dette var rett og slett deilig! Jeg er vel den i familien og av alle venner som er minst redd for å dø, og det har ingen ting med at jeg gir F i livet, jeg elsker livet, men jeg elsker utfordninger og det adrenalinet man får etter å ha gjort noe man var redd for.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar. Går til psykolog, men det er veldig vanskelig å kvitte seg med tankene.

For det er jo rett og slett realiteten, og det er grusomt.

Men jeg prøver å tenke positivt, og at om jeg nå bare råtner bort så kan jeg i det minste gjøre tiden før jeg dør så bra som mulig!

Tenker at vi har en skaper, ikke noen av disse (idiotiske) religionene. Jeg er ikke religiøs, og synes at religion er idioti med unntak av at det gir folk håp.

Jeg kan rett og slett ikke la meg selv tro at vi bare råtner bort, for da er alt meningsløst uansett.
Og hvis vi har en skaper, får jeg virkelig håpe at skaperen er god og ikke ond.

Who knows? Skal iallefall jobbe meg ut av den på samme måten som jeg har jobbet meg ut av depresjon etter 4 år.

Igjen tusen takk for svar, det betyr mere for meg enn dere tror.

Anonymous poster hash: 414e4...c04