Samboer fryser ut og overser min datter

[Sign]

Jeg får helt vondt i meg! Slik behandler man da ikke et barn. Kjære verden, hun er 4 år gammel! Din samboer skulle skamme seg, etter mitt syn er det noe fundamentalt galt med et menneske som oppfører seg slik overfor en 4-åring.

Jeg hadde ALDRI som mor klart å se på at min datter hadde blitt behandlet slik.

[AnonymBruker]

Uavhengig av akkurat dette med om han har dratt henne i håret eller ikke, synes jeg dette virker som en forferdelig situasjon, der stemningen i huset totalt sett er giftig... for å si det forsiktig.

Først og fremst for din datter. Nå lurer jeg selvfølgelig veldig på hva som ligger bak alle konfliktene rundt henne, og ser at det er umulig å uttale seg skråsikkert om noe så lenge man ikke vet bakgrunnen, men uansett synes jeg din samboer behandler henne på en hjerterå måte. Og hun er bare 4??

Også for de andre barna- felles eller hans- må det være, unnskyld uttrykket, jævlig å bo i et hus som domineres av konflikt, straff og triks a al "nå lager jeg middag til meg og mine, men ikke til deg og din". Helt og fullstendig uholdbart, etter min mening. Sånn kan man ikke ha det hjemme, for barnas skyld.

Du spør om forholdet kan reddes... Jeg synes det ser dårlig ut, men jeg har ett eneste forslag: Få barna- alle sammen, dine, hans, deres- ut av huset, ta dere en helg og gå gjennom konfliktene og problemene langsomt, bare dere to. Se hva som kan gjøres, hvor dere må jenke dere, hvilke tiltak dere kan prøve. Se om dere kan bli enige om å kontakte Familievernkontoret hvis det trengs. Se om dere begge er villige til å lage mer positive relasjoner hjemme, og om forholdet og familien er verdt og kjempe for.

Hvis du ikke møter noe som helst slags vilje her, så hadde ikke jeg hatt hjerte til å opprettholde en familierelasjon som dette. Jeg brukte ordet "giftig", og det står jeg for, for ingen- verken barn eller voksne- har godt av å bo slik som dette over lengre tid. Det er ikke forsvarlig, og kanskje det havner på deg å gjøre noe med det. Lykke til uansett....!

Mageføleslsen min sier meg akkurat det som dere sier her inne, men så er det den lille tvilen da jeg hele tiden får som svar på at grunnen til at situasjonen har blitt slik at fordi jeg ikke er flink nok til å sette grenser for henne. Det kan nok til en viss grad være sant, men som jeg sier til han at det ikke lett å være streng nok når man føler at man må gå i forsvar eller imellom hele tiden når hans oppdragermetoder ikke er slik jeg ville gjort det.

Ordet giftig er en god beskrivelse på stemningen her hjemme nå. I min feige måte å respondere på dette blir jeg taus og avvisende med et lite håp om at han blir lei og ikke vil mer, men ser at jeg må ta ansvar selv ikke minst ocerfor min datter. Har bestemt meg hundre ganger og så svikter motet for tenk om jeg tar feil.

BV er inne i bildet (av andre årsaker) og har vært til observasjon hjemme hos oss for å se om de kan se årsak til adferdsproblemer, men dette vil han ikke delta på. Føler han blir dratt inn i noe som han ikke har skyld i. (delvis riktig) Han ser ikke at hans adferd er med på å skade jenta mi. Den siste gangen BV var her på ettermiddagen stod han nede i kjelleren og lyttet uten at jeg visste det. Da fikk jeg kjeft etterpå for ting jeg hadde sagt.

Anonymous poster hash: ac1d5...526

[GammelKaktus]

Stakkars lille jenta....

Mannen kan jo ikke være helt normal, kan ikke oppføre seg slik mot små barn.

Du må jo bare ta barna dine å komme deg ut, i dag. Håper at jenta ikke får varige skader av den dritten av en mann.

Sier som de andre her at du må følge nøye med hvis han skal ha noe samvær med den lille dere har felles. Hvis han kan oppføre seg slik som han har gjort med din datter så tror jeg faktisk han kan finne på å gjøre dette med sine egne og.

Edit: leif.

Endret 26. november 2013 av FrøkenMånestråle

[AnonymBruker]

Enig i alle som sier at dette ikke kan fortsette for din datters skyld.

Men for å være litt løsningsorientert; hva gjør du nå: først og fremst ville jegha tatt barnet ut av situasjonen og hørt om det kunne vært hos bestemor etc en liten stund. Deretter er det første som må gjøres å oppsøke familevernkontor el.l for å få i stand noen samtaler mellom dere med en utenforstående part som er nøytral i saken. Mye av den atferden du beskriver ved din samboer sier meg at han har et umodent og upedagogisk syn på ting, og at dere derfor muligens ikke vil klare å komme il enighet på egen hånd, i alle fall ikke med varig godt utfall.

Dette bør skje fort, for slik det nå er kan dere jo ikke ha det. Det er ikke holdbart overfor barnet å mætte forholde seg til slik behandling fra ham. Virker som han ikke innser at hun er et lite barn og at han ikke kan straffe henne som en voksen. Hun ser jo ikke nødvendigvis konsekvensen av en mulig løgn et barn kan si og klarer kanskje ikke sette det i sammenheng med hans oppførsel. Og ikke minst, hun blir usikker av stemningen hjemme nå, så hun bør skjermes fra dette og slippe å evt oppleve et stort utbrudd mellom dere, om det kan komme.

Og det du bør gjøre er å stramme deg opp og sette ned foten overfor ham så fort som mulig. si at du ikke finner deg i slik behandling, og du- ikke true med å flytte ut om du ikke virkelig mener det! Skulle til å si at det kanskje er like greit dere er hver for dere, men så ser jeg dere har en baby sammen også... litt mer tricky da.. Derfor; skaff dere proff samtalehjelp! Han bør jo også innse at den situasjonen dere nå er i hjemme ikke er gunstig hverken for dere eller barna. Og være voksen nok til å se at dere trenger veiledning, med tanke på barna..

Anonymous poster hash: e2d5b...4fd

[AnonymBruker]

Jeg syns dere overdriver litt her jeg. Vi har kun hørt morens side. Mitt råd er å snakke sammen, gjerne hos en rådgiver. Løs problemene.

Anonymous poster hash: 9fb17...452

[GammelKaktus]

Uansett, hadde noen behandlet min sønn på denne måten så hadde jeg aldri orket å prøve å løse noen problemer med den eventuelle personen, hadde gått litt på tillit. Kunne ikke stolt på at dette mennesket behandlet barnet mitt på en ordentlig måte.

[Harlekin]

Jeg syns dere overdriver litt her jeg. Vi har kun hørt morens side. Mitt råd er å snakke sammen, gjerne hos en rådgiver. Løs problemene.

Anonymous poster hash: 9fb17...452

Når jeg svarer på KG, så svarer jeg utifra det som skrives i innlegget. Jeg kan ikke drive og spekulere i om det er sant eller ei, det er jo poengløst. Og min umiddelbare følelse etter det TS skriver i innleggene, er sorg for den stakkars vesle jenta som blir behandlet sånn av sin stefar, og at TS må få henne vekk fra det skadelige miljøet.

Altså, de må gjerne forsøke å løse problemene, men det som betyr noe her, er barnet, og hun skal ikke måtte være i et sånt "hjem" et minutt til.

Endret 26. november 2013 av Harlekin

[AnonymBruker]

Han har foreslått parterapi for oss sist gang jeg sa jeg ikke ville mer. (måneds tid siden) Da sa jeg at det ville jeg og jeg roet meg ned og da har vi ikke tatt opp den tråden noe mer.

Han sier at for han personlig hadde det beste vært om hun bodde hos sin far, men han er inneforstått med at det ikke er alternativ. Han føler at hun gjør mye rart som er slitsom for hans barn. Dette er også tilfelle. Mye som går på unormalt stort oppmerksomhetsbehov. (Som er mye av kjernen til kranglingen)

Hans øsnker at hun erminst mulig sammen med hans barn og har derfor disse på hver sin helg. Da jeg har mer samvær med min datter er det to dager annehver uke de bor hos oss. Dette synes han er dumt og da sa jeg at da får jeg finne på ting de to dagene utafor huset. Ja det er fint svarer han da.

Han vil heller ikke at hun feirer julen sammen med oss. ( skal være hos far på julaften) Så da har jeg valgt å feire "julaften" en annen dag med min familie med henne uten han. slikat vi feirer lille julaften med hans barn. Den datoen som vi skal være hos min søste var tilfeldigvis hans bursdag, og da ble han fornærmet for at han da må feire den dagen alene og han var heller ikke invitert til min julefeiring. Så det ikke lett å gjøre alle til lags her.

Han synes jeg takler dette på en dårlig måte og at jeg kommuniserer på en dårlig måte. Det gjør jeg sikkert men vet liksom ikke helt hvordan jeg skal kommunisere med han...

Tror ikke han forstår at det sårer meg veldig mye å høre alt dette om min datter

Jeg syns dere overdriver litt her jeg. Vi har kun hørt morens side. Mitt råd er å snakke sammen, gjerne hos en rådgiver. Løs problemene.

Anonymous poster hash: 9fb17...452

Anonymous poster hash: ac1d5...526

[Britt Banditt]

Hvorfor i h***** blir du hos han??

Jeg har vært på KG i snart 10 år, og dette er en av de første gangene jeg har blitt skikkelig sint og lei meg pga noe jeg har lest her. Jeg har en 3,5 åring selv, og jeg får helt vondt inni meg av hvordan samboeren din behandler henne. At det går an å behandle en uskyldig liten jente sånn! Hun er fire år og han oppfører seg sånn bare fordi hun ikke turte å fortelle at hun ikke hadde tørket seg etter hun var på do?? Det er jammen ikke rart hun løy, hun må jo være livredd mannen. Stakkars. Han sier ikke hei og natta til jenta? Hva faen?

Jeg skjønner at i mange tilfeller er det lett å bare si at noen skal gå, men det er veldig vanskelig å faktisk gå. Jeg forstår VIRKELIG IKKE at du ikke har dratt for lenge siden, her er det så mange dealbreakere at jeg ikke engang aner hvor jeg skal starte!

Husk at DU også er med på at datteren din blir mishandlet, om hun så lyver om at han er voldelig (noe jeg ikke tror) så blir hun i hvert fall psykisk mishandlet, noe som i mange tilfeller kan være minst like ille og skadelig.

[AnonymBruker]

What?!?!?!

Uansett hva slags problemer jenta har så er ikke dette normal oppførsel av en voksenperson. Best om hun bodde hos faren? Hallo? Kom deg unna. Dokumenter adferden hans. Han burde ikke være i nærheten av barn i det hele tatt, inkludert sine egne.

Anonymous poster hash: edbb3...238

Endret 26. november 2013 av Sulosi
sitat ryddet, mod.

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at du vil være sammen med en så samvitthetsløs person, som kan behandle skjønne små barn på den måten.. Er helt skrekkelig at han har egne barn.. Dette er omsorgssvikt fra hans side! Jeg ville tatt med din datter, og deres felles barn og dratt til din mor til du fant noe eget. Deretter ville jeg søkt full omsorg for deres felles barn, med disse eksemplene som begrunnelse.

Anonymous poster hash: 5d399...fcc

[Tintin200]

Trenger noen råd til hvordan man skal ha "lov" til å reagere på denne settingen.

Min samboer og jeg hadde en stor krangel rundt min datter og det endte med at jeg sa at jeg flytter ut over helgen så han skulle slippe å se min datter noe mer.

Pga både hans,mine og felles barn er tilstede prøver jeg å holde masken resten av dagen. Vi drar å henter våre barn i barnehager og kommer hjem og skal spise middag. JEg har allerede kommunisert hva det skal være til middag.

Da jeg kommer hjem med min datter har han og sine to barn begynt å spise. Da har han vært å handlet mat til seg og sine. Og sier det er mat til meg om jeg vil ha senere (ikke til min datter) Min datter går rett på rommet sitt og er ikke sulten. Vil bare leke på rommet sitt.

JEg går på kjøkkenet mens de andre spiser og nevner litt forsiktig om han ikke er litt barnslig nå. Da får jeg beskjed om at når jeg truer med å flytte får det også konsekvenser for meg.

Det ender opp med at jeg og min datter spiser middag etter de er ferdige.

senere samme kveld kommer min datter ned og setter seg på fanget mitt. OG min samboer kommer ned etter en stund og spør om hun har sagt at hun har løyet til han. Noe hun ikke har fortalt meg. Samboer hadde da bedt henne komme ned å fortelle at hun hadde løyet til han. FOrdi hun hadde vært på do og bæsjet og det var bæsj på do. og hun hadde ikkke tørket seg (4år) Jeg tok henne da med i dusjen og kledde på henne igjen. JEg hadde da imellomtiden ringt min mro får å spørre om hun kunne sove over der. Da jeg kommer opp på rommet hennes for å hente henne ligger hun i sengen sin uten klær og har fått beskjed om å legge seg. (samboer visste ikke at jeg hadde snakket med min mor). Dette var straff for at hun haddeløyet om at hun ikke hadde vært på do. I rommet ved siden av sitter han med sine to barn også 4 år og ser på tv med de.

Jeg ber henne kle på seg igjen for vi skal dra og da sier hun at samboer har kugget henne i håret i nakken da han sendte ho på rommet, men jeg måtte ikke si noe til han om det.

Usikker på om det hun sier er sant for hun har løyet om at han har slått henne før. Tør ikke spørre han om det er sant heller for da gpr det bare enda mer utover henne.

Hun hadde gjort det samme med å gå på do og ikke tørket seg eller sagt fra om at vi skulle tørke henne dagen før også. Da var det jeg som så det og hun var livredd for å få kjeft og satt å gråt på rommet sitt. Jeg tror derfor at hun var så redd for å få kjeft at hun løy om det til han først.

Jeg merker jeg bare blir passiv overfor min samboer og klarer ikke å sette ned foten for denne oppførselen. Han har sluttet å si hei til henne og natta til henne - og jeg blir litt svar skyldig når ho lurer på hvorfor.

Min samboer sier jeg bare skal sidet somd et er at han har sluttet og hilse på henne fordi hun har løyet om at han har slått henne...

Kan man klare å bryte denne onde sirkelen? Jeg klarer bare å se brudd, men vanskelig da vi akkurat har fått et barn sammen også

Anonymous poster hash: ac1d5...526

Anonymous poster hash: ac1d5...526

Ehm. Hun vil ikke at du skal si det til han fordi han klikka når hun sa han hadde slått henne vel? Hun er også redd for at du skal tro på han og ikke henne IGJEN. Ta med deg dine barn og flytt!! Ingen grunn til å prøve å fikse opp i ting her (selv om jeg normalt sett har en holdning om at man skal holde sammen gjennom tykt og tynt). Det går ikke ann å behandle barn på den måten, andres eller egene!!!

[Gjest Chloe87]

Gjemte seg i kjelleren og stod der og lytta da barnevernet var på besøk?! For en tulling! Han ville vel ikke snakke med dem i redsel for å avsløre seg selv! Hvor gammel er han egentlig?

[tomig]

Ehm. Hun vil ikke at du skal si det til han fordi han klikka når hun sa han hadde slått henne vel? Hun er også redd for at du skal tro på han og ikke henne IGJEN. Ta med deg dine barn og flytt!! Ingen grunn til å prøve å fikse opp i ting her (selv om jeg normalt sett har en holdning om at man skal holde sammen gjennom tykt og tynt). Det går ikke ann å behandle barn på den måten, andres eller egene!!!

Ja det var det hun var redd for - at ho ville få mer kjeft

[AnonymBruker]

Altså: Han klikker fordi ungen ikke tørka seg?! Så som straff sender han henne uten klær i senga? Hallo?! Hva slags avstraffingsmetoder er det der`? Sier ikke hei og god natt, spiser uten dere og tydeliggjør at 4 åringen ikke skal ha mat sammen med han. Vil ikke at ungen skal omgås hans unger deriblant hennes søsken (deres felles barn)! Dere må sørge for at hun ikke er sammen med dere på julaften m.m. Lytter når Bv er på besøk og kjefter etterpå...

Hva er det du ikke forstår? Ut ifra dette er det ganske skremmende at ungen skal bli utsatt for psykisk vold, for det er vold! Hadde min mann prøvd seg på noe sånt så var det på hue og ut! Ungen er 1.pri og dette er bare vondt og gir arr i sjelen på ungen. Tro meg!

Anonymous poster hash: b8020...b9a

[Trapp]

Altså, dersom ungen virkelig har løyet om at stefaren har vært voldelig mot henne, skjønner jeg jo godt at han er forbanna på henne og evt. den oppdragelsen hun har fått så langt. Unger som lyver om sånne ting er potensielt livsødleggende for en mann, og ikke noe man bare "duller" med. Særlig konstruktiv kan man vel ikke beskylde ham for å være, men ingen grunn til å male fanden på veggen heller.

Endret 26. november 2013 av Trapp

[AnonymBruker]

Jeg hadde en sånn stefar da jeg var på hennes alder.

Jeg kjenner fortsatt på den følelsen av hvor redd jeg var for han. Han slo meg også, ikke ofte, men innimellom. Det verste var derimot at han var så ekstremt sint, at jeg var så redd han, og at jeg som fireåring måtte gå rundt på eggeskall for å ikke gjøre han sint. Sånn skal ikke barn måtte ha det!

Håper du gjør noe med dette.

Anonymous poster hash: 4103f...a59

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke at du fortsatt bor med han.

Si meg, har han noen gang "tatt hardt" i deg?

Anonymous poster hash: d4d1d...889

[Sjokoladenøtt]

Høres jo ikke bra ut..

Du burde i alle fall tro på barnet ditt, spesielt hvis hun er livredd. Det med oppmerksomhetsyke kan være tegn på at hun savner trygghet..

Når dere ikke kan feire jul sammen engang er det håpløst, skal du leve sånn i mange år fremover? Du må tenke langsiktig..

Tenk på hvor mange barn som sliter med traumer når de blir større og endelig tør å fortelle hva som EGENTLIG har skjedd...

Nei, avslutt det hele, det er ikke bra for hverken deg eller datteren din..

[Sjokoladenøtt]

Altså, dersom ungen virkelig har løyet om at stefaren har vært voldelig mot henne, skjønner jeg jo godt at han er forbanna på henne og evt. den oppdragelsen hun har fått så langt. Unger som lyver om sånne ting er potensielt livsødleggende for en mann, og ikke noe man bare "duller" med. Særlig konstruktiv kan man vel ikke beskylde ham for å være, men ingen grunn til å male fanden på veggen heller.

Ganske enig, mange barn finner på mye tull.. Men når hun viser at hun faktisk er redd mye av tiden og vil være mye alene så kan det faktisk være sant :/