Når han ikke vil ha/ er klar for barn - med en twist

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har en samboer på snart 35. Vi har vært sammen i fire år, og jeg er snart 30.

Jeg tok tidlig opp at jeg ønsker meg barn, og at jeg ikke ser for meg en fremtid uten barn. Han var litt vag, men jeg forstod jo på han at han ikke helt delte barneønsket mitt. Jeg ot det likevel ligge som det store " forholdsspøsmålet".

For ett år siden ble barn mer aktuelt - jeg var ferdig med studier og vi har kjøpt bolig sammen. Begge har fast jobb. Vi har det også veldig bra sammen <3

Vi hadde en lang prat, og det endte først med at han var klar på at " nei, han skulle ikke ha barn". Så modererte han seg, og noen ganger når han hadde drukket for mye uttalte han seg delvis positivt i fht å få barn. Men mest var han avvisende til ideen.

Jeg syntes det var ubeskrivelig trist, men følte ikke at vi kunne fortsette med så ulike ønsker. Da han skjønte at jeg ville gå fra han, "gikk han med på" å få barn. Jeg var i utgpunktet skeptisk, men ville heller ikke miste han - han er min store kjærlighet.

Det er kanskje underlig, men vi ble enig om en tidsramme på max to år. Da lovte han at vi skulle begynne å prøve.

Det er ikke optimalt, det er ikke sånn jeg ønsket det skulle være å danne en familie. Jeg skulle ønske vi ville det samme, og at han hadde like lyst som meg. Sånn det er nå er det veldig "kontrakstmessig" på en måte. Det er likevel viktig å få frem at han er en mann jeg stoler på, jeg stoler på at han mener det når han gir meg denne "tidsrammen". Jeg må velge å tro at han heller hadde latt meg gå dersom han ikke hadde til intensjon å få barn innen de to årene.

Jeg synes likevel det er vanskelig. Nå er det ett år igjen av disse to årene. Han ønsker sjeldent å snakke om barn. Han bekrefter at avtalen fortsatt gjelder, sier at jeg må stole på han. Men jeg er jo litt urolig også...

Han er utrolig flink med barn, selv om han hevder at han ikke liker de så godt. Barn trekkes mot han, og selv om han nok aldri vil innrømme det virker det som om han innerst inne synes det er gør med barn. Jeg mistenker at han er redd for ansvaret, uten at han direkte har sagt dette. Det kan stemme på hvordan han er på andre områder ( kunne lett ha fått høyere stilling med mer ansvar, som han nok også hadde stortrivdes i , men skyr på en måte unna)

Her om dagen snakket vi om dette ene året, eller JEG dro det vel oppe. Sikkert noe utidig og litt masete. Da virket han veldig negtivt til barn igjen, men holdt fremdeles ved avtalen. WMen jeg måtte ikke forvente at han skulle ha lyst noe før".

Jeg er usikker på hva jeg ønsker med dette... Kanskje om noen har vært i lignede situasjon?

Han er som sagt VIRKELIG en mann av sine ord, han har aldri løyet eller brutt noen avtale, så egentlig burde jeg ikke tvile - men er jeg bare naiv og dum som " går med" på en sånn avtale? Eller kan det faktisk funke? eg kan jo avse drømmen om en engasjert "manne-prøver", hehe, for jeg er 110% sikker på at han ville blitt en fantastisk far. Men er hele avtalen i seg selv helt feil?

Tenker mye på dette om dagen. Om ett år er jeg i mitt 32 år....da begynner det jo på en måte å haste litt også....

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[Gjest HappyWaffle]

det å starte en familie skal ikke være del av en "kontrakt" syns nå jeg. han må ville det like mye som deg. å jeg kunne nok ikke levd med en mann som egentlig ikke vil ha barn, men som gjør det av plikt for å beholde deg. hvordan blir det når barnet er født? tror du at han vil ha flere?

det er ganske mye ansvar å ha et barn, å begge to bør være innstilt på alt ansvaret.

om det funker for dere er det ingen som kan si, å hvordan han vil bli som far når han ser ungen for første gang er det heller ingen som kan forutse. har hørt om de som snur på flekken å plutselig elsker barn over alt, å så er det de som innser at dette vil de virkelig ikke å forlater jenta (ikke for å gjøre deg nervøs).

[Silfen]

Da ender du opp som den andre brukeren her inne, hvor mannen gikk fra henne ved positiv test.

[AnonymBruker]

Ett år er jo ikke lenge igjen, prøv å snakk med med han om det, selv om han ikke vil. Dere må jo bli enige om alt det praktiske mtp. å bli gravid og det å ha spedbarn. Jeg ville ikke prøvd å fått barn før jeg hadde hørt han si at det var greit for han og at han er innstilt på å få det til å fungere. Det jeg ville vært mest bekymret for, er om han vil være like fraværende og negativ etter at graviditeten er et faktum og etter at barnet er kommet til verden. Det er jo ikke ideellt å presse en mann til å bli far når han ikke vil, det kan slå så mange veier. Hva om han bryr seg like lite i graviditeten? Hva om han legger alt ansvaret overpå deg? Hva om han blir sur på deg, fordi at barnet hindrer han i å gjøre som han vil? Hva om han i ettertid føler seg lurt inn i et liv han ikke ville ha?

Anonymous poster hash: d4927...682

[AnonymBruker]

Takk for svar:) Jeg er enig med deg - det høres helt fjernt ut at det blir en kontrakt.. Og at han vil prate så lite om det ( med mindre han er i et rart fullt humør - da kan han noen ganger være positiv til det)

Men jeg vet med sikkerhet at han kommer til å takle både ansvaret og barnet med stor stil - har sett han over lengre tid med barn og han er fantastisk. Jeg innbiller meg det handler om en redsel hos han, men det får jeg ikke bekreftet ettersom han er typen som hverken ville innrømmet det for meg - eller han selv. (Puh)

Han er egentlig MER ansvarsfull en meg på mange områder, roligere ( han har ikke noe stort behov for fly på byen, reise masse steder etc) - så dette er ikke grunner til at han ikke skulle ha ønsket seg barn.

Æh, jeg er så usikker på den svært lite drømmesituasjonen ifht å stifte familie. SAMTIDIG som jeg stoler på at han holder løftet. Og tydeligvis har en liten tvil, fordi jeg aldri har hørt om noen som har gjort lignende avtale....

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[missuvillig]

Tror ikke man skal planlegge slikt. Du får heller bare droppe pilla e.l og la det stå til!
Liker han det ikke får han la være å ligge med deg, og da vet du hva du burde gjøre; altså finne en mer "barnevennlig" mann Få menn er vell klare til på bli pappa før ungen er ute.

[AnonymBruker]

Jeg er helt sikker på at han hadde blitt en tilstedeværende far, at han også hadde vært tilstede og engasjert i en evt graviditet. Det er på en måte sånn han ER, jeg føler jeg bare vet det. Jeg er egentlig ikke så redd for at han ville ha angret på et barn eller blitt en dårlig far. Jeg er mer redd for åssen vi forholder oss når året nærmer seg...Situasjonen er på mange måter bisarr? Eller er vår "avtale" bare mer utalt?

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[Chloe-]

Tror ikke man skal planlegge slikt. Du får heller bare droppe pilla e.l og la det stå til!

Liker han det ikke får han la være å ligge med deg, og da vet du hva du burde gjøre; altså finne en mer "barnevennlig" mann Få menn er vell klare til på bli pappa før ungen er ute.

Nei, du skal IKKE droppe pilla. Tidenes mest idiotiske forslag.

[Edvarda]

Det er veldig vanskelig å gi råd, såklart, men var det meg (og det kunne det vært) så ville jeg blitt værende, og overholdt avtalen.

Magefølelsen din om hva slags far han blir vil jeg tro er ganske presis, og herregud, han er da en voksen mann! Vi kan ikke være ansvarlige for å passe på at menn ikke går inn på noe de kanskje kan komme til å angre på, det får da være grenser for moderlighet

Og som et PS: Å finne en du liker like godt, som også vil ha barn (og krever sin egen tid for å venne seg til den tanken), se DET kan hende blir litt stress med årene. Så hvis du virkelig vil ha barn ville jeg kjørt på, jeg tror dette ordner seg fint jeg.

[AnonymBruker]

Ja, jeg går på p-piller. Jeg har faktisk lurt på å bare droppe den og nevne det kort når året er gått. Så slipper han å føle at det er så stort.- at han tar et gigasteg/gjør en stor endring. For tror nok det hele skremmer han litt

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[AnonymBruker]

Edvarda - jeg ble veldig glad for svaret ditt

Jeg føler jeg kjenner han veldig godt- og innerst inne stoler jeg på løftet. Han er ikke typen til å gi det om han ikke skal følge det opp. Da tror jeg kanskje heller han hadde latt meg gå?

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[AnonymBruker]

Jeg tviler ikke på at han kan bli en god far, de fleste blir gode foreldre uansett utgangspunkt. Og han burde jo i teorien være voksen nok til å takle dette (det sier i all fall kvinnelogikken vår). Men det kan ligge mange følelser bak, følelser som du ikke kjenner deg igjen i, følelser som gjerne kan virke irrasjonelle. Han kan føle seg presset inn i et liv han ikke vil ha, selv om han er flink med barn. Barn er tross alt "evig". Han kan føle seg tilsidesatt, at mor er mer glad i barnet, forholdet endrer seg tross alt mye når man får barn, kjæresteforholdet blir ikke 1. prioritet. Sørg i hvertfall for å få snakket skikkelig med han før dere kutter prevansjonen og la han ta aktivt del i det som skjer, ikke bare kjør ditt eget løp fordi du "får lov". Du ser fort selv om han kutter kondomet eller ikke (dersom du ikke (lenger) er på hormonprevansjon). Jeg hadde aldri satt i gang med "prosjekt baby" uten at far var med på laget! Han trenger jo ikke nødvendigvis lese foreldre og barn blader, surfe på internett etter babyutstyr, starte pappablogg eller lage scapbook om graviditeten, men han må være enig. Enig i at det er det som er den rette veien å gå. Han må ville støtte deg, og ta sin del av ansvaret. Han må si klart og tydelig ja.

Anonymous poster hash: d4927...682

[AnonymBruker]

Jeg tviler ikke på at han kan bli en god far, de fleste blir gode foreldre uansett utgangspunkt. Og han burde jo i teorien være voksen nok til å takle dette (det sier i all fall kvinnelogikken vår). Men det kan ligge mange følelser bak, følelser som du ikke kjenner deg igjen i, følelser som gjerne kan virke irrasjonelle. Han kan føle seg presset inn i et liv han ikke vil ha, selv om han er flink med barn. Barn er tross alt "evig". Han kan føle seg tilsidesatt, at mor er mer glad i barnet, forholdet endrer seg tross alt mye når man får barn, kjæresteforholdet blir ikke 1. prioritet. Sørg i hvertfall for å få snakket skikkelig med han før dere kutter prevansjonen og la han ta aktivt del i det som skjer, ikke bare kjør ditt eget løp fordi du "får lov". Du ser fort selv om han kutter kondomet eller ikke (dersom du ikke (lenger) er på hormonprevansjon). Jeg hadde aldri satt i gang med "prosjekt baby" uten at far var med på laget! Han trenger jo ikke nødvendigvis lese foreldre og barn blader, surfe på internett etter babyutstyr, starte pappablogg eller lage scapbook om graviditeten, men han må være enig. Enig i at det er det som er den rette veien å gå. Han må ville støtte deg, og ta sin del av ansvaret. Han må si klart og tydelig ja.

Anonymous poster hash: d4927...682

Takk for svar Jeg er helt enig med deg, jeg ønsker ikke at det skal være mitt eget løp, og det tror jeg heller ikke det blir. Han har faktisk ved to tidligere anlednnger på eget initiativ(!) potensielt gjort oss gravide og var veldig klar over det. Så kan hende han har en liten lyst der inne, tross alt ? I tillegg sa han, når jeg - smålig nok - ble litt lei meg fordi noen vi kjenner godt skal få barn nå: " Men du vet jo at du også skal få, bare litt lengre tid til". Føler dette er sånne små ting, som likevel sier noe om at han er "med". Selv om det kanskje ideelt sett ikke er helt nok.

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[AnonymBruker]

Takk for svar:) Jeg er enig med deg - det høres helt fjernt ut at det blir en kontrakt.. Og at han vil prate så lite om det ( med mindre han er i et rart fullt humør - da kan han noen ganger være positiv til det)Men jeg vet med sikkerhet at han kommer til å takle både ansvaret og barnet med stor stil - har sett han over lengre tid med barn og han er fantastisk. Jeg innbiller meg det handler om en redsel hos han, men det får jeg ikke bekreftet ettersom han er typen som hverken ville innrømmet det for meg - eller han selv. (Puh)Han er egentlig MER ansvarsfull en meg på mange områder, roligere ( han har ikke noe stort behov for fly på byen, reise masse steder etc) - så dette er ikke grunner til at han ikke skulle ha ønsket seg barn.Æh, jeg er så usikker på den svært lite drømmesituasjonen ifht å stifte familie. SAMTIDIG som jeg stoler på at han holder løftet. Og tydeligvis har en liten tvil, fordi jeg aldri har hørt om noen som har gjort lignende avtale.... Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

Vi du virkelig få barn med en som i ugangspunktet ikke vil ha barn? På en måte presser du et barn på ham fordi han elsker deg og er redd for å miste deg.

Anonymous poster hash: eb2b5...424

[AnonymBruker]

Vi du virkelig få barn med en som i ugangspunktet ikke vil ha barn? På en måte presser du et barn på ham fordi han elsker deg og er redd for å miste deg.

Anonymous poster hash: eb2b5...424

Jeg tenker at det er et valg han også tar. Jeg presser ikke han, jeg er bare ikke villig til å bli i et forhold uten barn. Jeg føler også at jeg kjenner han så godt at jeg kan tillate meg å tro at han vil være lykkelig med et evt barn

Anonymous poster hash: a5ec1...9ec

[missuvillig]

Nei, du skal IKKE droppe pilla. Tidenes mest idiotiske forslag.

Jaha, forklar hvorfor det er tidenes mest idiotiske forslag?

Det er ikke akkurat slik at hun skal la være å fortelle det heller, synes ikke at bare fordi han ikke vet om han vil ha barn eller ei så skal hun bli nektet det, han kan jo få sjansen til å ta et seriøst valg..

[Gjest Sunhill]

Jeg ville stolt på at han. Kanskje ikke mast om det sånn alt for mye, men heller prøvd å hinte til det mens dere ligger og koser eller noe.

Uansett så er du jo ikke så gammel, så du har jo fortsatt noen år på deg

[Gjest Gjest]

Synes det er så rart at ikke menn som har lyst på barn bare går og sterilisere seg. Da har de jo gjort sitt for at ingen uhell skal skje.

[Gjest Chloe87]

Han vil ikke ha barn, men føler seg presset til å få i frykten for å miste deg. Jeg er selv frivillig barnløs og sammen med en som "egentlig" vil ha barn, men jeg har vært ærlig mot han: Jeg kommer ikke til å forandre mening, enten må du akseptere det eller forlate meg.

Hos deg forstår jeg at barneønske ditt er så høyt at du ikke vil gi slipp på det? Du gjør best i å gå fra denne mannen. Får dere barn så kommer det mest sannsynlig til å bli fiasko siden det er tydelig at han egentlig ikke.vil.ha.barn. Du sier han er flink med barn, men det betyr ikke at han vil ha barn selv.

[AnonymBruker]

Det at han trøstet deg når du ble lei deg, er jo et godt tegn vil jeg si. Du får bare smøre deg med tålmodighet noen måneder til, og så får du slutte på pilla. Enten er han klar, eller så er han ikke, da får du selv velge hva du gjør videre. Forhåpentligvis er han klar, og holder det han lover. Da har han i hvertfall fått god tenketid og har kanskje forberedt seg litt på det som skal skje. Lykke til, jeg forstår godt at du lengter etter barn!

Anonymous poster hash: d4927...682