angst for begravelsen....

[AnonymBruker]

Et familiemedlem skal snart begraves og jeg vil jo såklart støtte opp og være tilstede under begravelsen, men saken er at jeg sliter med panikk angst og gruer meg til stappfull kirke. Redd jeg skal få anfall. Vil være mest mulig anonym. Redd for å reagere ved å plutselig begynne å le eller noe lignende.

Vet ikke hvor lenge seremonien vil vare, og føler meg kjip for at jeg tenker på meg selv oppi alt dette. Skulle ønske jeg kunne sitte på bakerste rad nær utgang, men det er vel regler for sånt..

Jeg blir nødt til å dra,og vise min respekt men gruer meg når jeg tenker på dette med angsten min. Noen gode råd.?

Anonymous poster hash: f0e6b...5e7

[rumperister]

Begravelser handler selvfølgelig om den avdøde, men jeg mener at den handler nesten like mye om de etterlatte. Slik at vi skal få en fin avslutning, og et fint farvel. Da synes i hvert fall jeg at det er helt greit at du oppfører deg som du vil, så lenge du er respektabel.

Jeg ville satt meg lengst bak om jeg var deg. Dersom noen kommenterer det kan du jo bare si at det er slik du føler deg mest komfortbel. Det er etter min mening veldig feil om noen kverulerer på det, i den beravelse. Alle tar farvel på ulike måter. Da jeg var i min morfars begravelse ville jeg ikke snakke med noen, noe som er helt annerledes enn hvordan jeg vanligvis er. Alle barnebarn skulle legge rose på kisten, noe jeg ikke klarte å gjøre. Jeg burde, og det var forventet, men jeg gjorde det ikke. Det ble respektert. Jeg la på rosen min etter at alle de andre hadde forlatt kirken. Det var helt greit, nettopp fordi man må få lov til å ta farvel på sin egen måte.

Sett deg hvor du vil. Fortell at du ønsker å være litt alene, fordi du har mye å tenke på. Du kan helt sikkert også sitte i et annet rom dersom det er en stor kirke, og heller gå inn i selve kirkerommet når du føler deg klar?

[Nasse1]

Et familiemedlem skal snart begraves og jeg vil jo såklart støtte opp og være tilstede under begravelsen, men saken er at jeg sliter med panikk angst og gruer meg til stappfull kirke. Redd jeg skal få anfall. Vil være mest mulig anonym. Redd for å reagere ved å plutselig begynne å le eller noe lignende.

Vet ikke hvor lenge seremonien vil vare, og føler meg kjip for at jeg tenker på meg selv oppi alt dette. Skulle ønske jeg kunne sitte på bakerste rad nær utgang, men det er vel regler for sånt..

Jeg blir nødt til å dra,og vise min respekt men gruer meg når jeg tenker på dette med angsten min. Noen gode råd.?

Anonymous poster hash: f0e6b...5e7

Først og fremst vil jeg bare si at du tenker på denne måten absolutt ikke er egoistisk. Årsaken til at du tenker på dette og bekymrer deg for hvordan du skal gjennomføre dette, er jo fordi du bryr deg og ønsker å være i avdødes begravelse. Det er jo også angsten som snakker og ikke deg, hvis man kan si det på den måten, og angsten styrer mye når det minst passer seg.

Om du føler at det vil være enklest for deg å sette deg bakerst. synes jeg du skal gjøre det. Hadde jeg vært i begavelse og ser at en av de andre setter seg bakerst, hadde jeg nok tenkt at det var en grunn til det og ikke noe mer utover det. Er det noen av de andre som skal dit som vet om problemene dine og som kan være til støtte?

Ellers, selv om jeg ikke er noe særlig tilhenger av det, synes jeg det i slike enkelt tilfeller kan hjelpe å ta noe angstdempende.

Selve begravelsen pleier som regel ikke vare så veldig lenge forresten.

[AnonymBruker]

Jeg har også angst, generalisert, og jeg var på konfirmasjon med dette. Og gud jeg gruet meg sånn, en konfirmasjon varer jo en heeel daag.

Men det gikk faktisk over all forventning, for det var ikke om meg! Derfor gikk det kjempebra.

Det var som om at det ble skyvt til side. Og en begravelse er jo litt mer "alvorlig" enn konfirmasjon da.

Men om det blir for ille, så er det ingen som kommer til å klandre deg for at du evt går ut, virkelig..

Du møtte jo opp! Men jeg tror dette går bra jeg.

Anonymous poster hash: 88a9a...a59

[Lea2]

Det er faktisk helt normalt å føle trang til å le i en begravelse. Husker at jeg skammet meg fryktelig da jeg fikk skikkelig latterkrampe i den første begravelsen jeg var i (besteforeldre). Jeg prøvde jo alt jeg kunne å se sørgelig og trist ut, men det fungerte ikke.

Ville også satt meg på et sted der du er komfortabel og lite synlig, samt et sted der det er lett å "stikke av" teoretisk. Sitt gjerne sammen med noen du er komfortabel med og forklar dem situasjonen. Ikke la noen presse deg til å gjøre ting du ikke føler for å gjøre.

Endret 1. desember 2013 av Lea2