Vennene mine forsvinner.

[Kid-a]

Jeg ødelegger alltid for meg selv. Vennene mine flykter, for jeg er så redd for å miste dem.

For tre år siden mistet jeg min første bestevenn.

Det føltes som om vi var én person, ikke to. Han hadde kjæreste, men det plaget meg ikke, for jeg elsket ham. Et kjæresteforhold kunne ikke bli så godt som det vennskapet vi delte. Jeg var aldri ensom, for jeg visste at han var der et sted, og at han alltid ville stille opp for meg. Men så sluttet vi å være venner, vi kom for nære. Gikk over den berømte streken. Men da hadde vi kanskje allerede glidd litt bort fra hverandre. Jeg hadde kanskje forelsket meg, eller innsett at jeg var forelsket, eller blitt eiesyk. Han trakk seg tilbake, sluttet å ringe. Så jeg ringte isteden, jeg nektet å miste ham. Så ble alt galt. Jeg måtte se ham, jeg måtte treffe ham og ringe ham. Selv om alt føltes feil og ingenting mellom oss fungerte. Vi sluttet å snakke sammen, vi sluttet å ha noe å snakke om, og jeg begynte å hate meg selv og han.

Jeg ser ham hver dag, jeg savner ham, og jeg hater ham, jeg hater ham, jeg hater ham. Men klisjeaktig nok, sårene gror jo med tiden.

Vel. Det er en ny bestevenn i bildet. Og alt gjentar seg. Vi var én, og ikke to. Plutselig i går, da jeg for hundrede gang denne måneden tok kontakt, innså jeg hvor begredelig kjedelig vi har det sammen. Vi ser film, drikker kaffe eller lager mat. Aldri spennende mer, men jeg fortsetter å ringe ham. Jeg vil ikke miste ham, jeg vil ikke bli alene igjen, jeg vil at han skal elske meg som jeg elsker ham. Ikke på en kjærestemåte, men som en bestevenn. Han ringer aldri mer, men vi ser hverandre hele tiden. Jeg kan ikke leve en dag uten å se ham, fordi jeg er så redd for å miste det vi allerede har mistet. Vi har tråkket over streken, og sex har blitt en av alle de kjedelige vanene. Jeg klarer ikke løsrive meg, og jeg vil ikke miste alt sammen en gang til. Jeg skjønner ikke hvorfor alt går som det går. Jeg elsker ham høyere enn noen annen, fordi jeg kjenner ham utrolig godt, og jeg vet at han stiller opp for meg. Men vi kan ikke snakke sammen lenger. Jeg takler det ikke. Jeg har akkurat kommet hjem fra nok en kaffekopp, jeg klarer det ikke. Jeg tok meg selv i å tenke ut ting å snakke om for å unngå pinlige pauser. Jeg var på gråten hele tiden, fordi situasjonen ikke fungerte. Hva er det som skjer, hvorfor er jeg sånn?

Og jeg kan ikke sørge, for han er jo der. Jeg vet at han bryr seg om meg. Men jeg har begynt å hate ham også, og jeg tror jeg er i ferd meg å hate meg selv. Jeg må jo være begredelig kjedelig, som ikke klarer å holde på noen ting. Alle vennskapene mine går til helvete. Jeg kjeder meg. Verden kjeder meg.

Jeg er så desperat etter noen å dele meg med. En venn. Jeg trenger å føle meg elsket så mye at ingen kan elske meg. Jeg prøver hele tiden å omgjøre vennskap til forhold, så jeg slipper å være så utrolig ensom. Uansett om jeg er forelsket eller ikke, jeg blir besatt av folk. Jeg kan ikke slippe dem med tankene. Jeg må være gal. Jeg er så utrolig ensom. Ingen andre kan forstå hvordan jeg har det, jeg orker ikke dette mer! Jeg kan ikke miste ham.

Jeg skulle ønske noen andre tok kontakt, men jeg gir ikke tid. Ingen skal rekke å savne meg. Jeg klarer ikke ha is i magen. Jeg kan ikke akseptere at alle disse gode menneskene som en gang elsket meg hater meg isteden. Jeg orker ikke å være en sånn person.

Jeg kan ikke tro det. Har det noen gang vært bra, har jeg noen gang hatt et avslappet forhold til ham? Har jeg hatt et avslappet forhold til noen? Jeg vet at det allerede er tapt, og jeg har driti meg ut igjen. Gud, jeg hadde blitt glad hvis det var han som ringte meg en dag. Da hadde jeg klart å slappe av. Iallfall en stund.

Kan noen være så snille å redde meg ut av dette? Jeg trenger så sårt litt respons. Jeg er så utrolig alene. Kan jeg finne tilbake til det som var? Har noen noen konkrete tips til hvordan jeg skal takle dette? Det er så utrolig vanskelig ---

Beklager at dette ble langt.

Kid

[Soul]

[Saeria]

:trøste:

[Gjest Anonymous]

Hei.

Vil du høre min versjon, så vær så god.

Føler noe av det samme som deg. Har en venn om jeg har fortalt mine dypeste hemmeligheter til. Ting bare han har fått vite. Og han har sagt han alltid vil stille opp for meg. Det er jeg glad for, for da vet jeg at han er der. Samtidig føler jeg noe mer. Men det er ikke alltid romantiske følelser, ja det kribler i magen, men jeg er bare så utrolig glad i han.

Samtidig så er det jeg som noen ganger skyver han unna. Blir det for nære trenger jeg litt avstand. Og når jeg får det savner jeg han utrolig mye. Klarer ikke se han med andre jenter, er litt eiesyk jeg og. Vil at han skal tenke på meg like mye som jeg gjør. Tenker på han hele tiden, går ut over alt annet. Han vet ikke dette, og jeg vurderer og la han få vite. Så han kan innse at han sliter meg ut.

Vil han hos meg, samtidig så føler jeg at han umulig kan elske meg, når han vet hvordan jeg er. Han vil ha et fantastisk liv og jeg vil sitte igjen med sorgen. Det er ikke rettferdig.

Har det helt forferdelig innvendig. Håper det går bedre med deg. Har dessverre ingen råd, da jeg føler meg like håpløs.

[Gjest Anonymous]

Åkei. Du vet hvem jeg er.

Må bare begynne med å si at du i hvert fall har guttevenner du kan prate ordentlig med, eller har pratet ordentlig med. Jeg kommer til å bli en sånn gammel dame med masse katter.

Når det gjelder dette her, kan jeg ikke gi deg så mange råd. Jeg har ikke så mye erfaring omkring akkurat dette.

Uansett. Folk vokser fra hverandre. Vi også. Jeg tenkte på det akkurat nå. Vi er jo så forskjellige. Du er en sånn person som finner på ting hele tiden, er ute med masse folk, spiller ny musikk, har interessante interesser, er eksotisk og annerledes. Du vil reise lang unna, jeg vil bare ha trygghet. Hus på landet, trygg jobb, mann og barn og volvo. Jeg vil ha det stabilt og kontrollert. Du er liksom eventyrlig og spennende fordi du vil reise langt, oppleve nye ting. Det tør ikke jeg. Dessuten er du smart, smartere enn jeg noengang kommer til bli, selv om jeg prøver. Du overgår meg alltid i alt, og det gjør meg litt lei meg noen ganger. (ikke vondt ment)

Du er ute med folk i det minste, jeg er bare hjemme.

Jeg har ikke tid til andre heller. Det er ikke det at jeg ikke har tid heller, men jeg orker liksom ikke å ha en sånn timeplan hvor jeg må presse inn vennene mine for å få tid til alt fordi jeg er så treg. Jeg jobber, går på skole og det er det.

Vi vokser kanskje fra hverandre vi også. Det er naturlig egentlig. Sånt skjer, men man trenger ikke gi opp for det. Jeg er fortsatt like glad i det, uansett hva som skjer. Jeg tenker på deg, selv om jeg ikke ringer deg hver dag. (Du ringer som regel meg når vi har kontakt. Sorry.) Det er ikke sånn at jeg ikke ringer fordi jeg ikke vil ha besøk eller finne på noe eller snakke med noen. Det bare er sånn. Har ingen forklaring.

Og jeg må innrømme at jeg ikke forteller deg alt, og at jeg ikke ønsker det heller. Og jeg tror ikke du forteller meg alt heller, og det syns du er greit. jeg har noen som har overtatt den mest intime biten fordi jeg føler det tryggere. Men det betyr ikke at jeg ikke liker deg eller føler jeg kan stole på deg eller hva det nå enn er. Det bare er sånn.

Om det er noe, så er jeg her uansett. Men noen ganger blir det bare halvveis. Jeg er så glad for at jeg ikke er perfekt, for da kan jeg bruke resten av livet mitt på å prøve å bli det.

Dette ble mye jatt om alt og ingenting. Men det var fint å få det ut.

Kan ikke gi deg råd om den konkrete saken.

Glad i deg uansett, jeg.

Marina

[Gjest Constanze]

Jeg skulle ønske noen andre tok kontakt' date=' men jeg gir ikke tid. [/quote']

Jeg skjønner så godt hvordan det er! Noen ganger savner jeg folk så mye, og ønsker så inderlig at de ville ringe eller skrive SMS eller brev eller hva som helst. Men når de ikke gjør det akkurat når jeg trenger det, så ringer jeg istedet, og føler meg dum og masete, selv om de virker glade for å høre fra meg.

Det er en ond sirkel, for da får jeg bare enda mer behov for kontakt og bekreftelse på at de synes jeg er OK og at de vil ha kontakt med meg. En dag tror jeg det kommer til å skjære seg fullstendig hvis jeg fortsetter på den måten, så jeg må nok bare ta meg ordentlig sammen og ligge unna mobilen når jeg har det tungt.

Huff, dette var vel ikke til mye trøst...ville bare forsikre deg om at du ikke er alene om å ha det sånn.

[Tusseline]

Jeg skulle ønske noen andre tok kontakt, men jeg gir ikke tid.

Skjønner hva du mener. Befinner meg i en noenlunde samme situasjon som deg, Kid-a, og jeg forakter det mer enn noenting annet. Har noen ganger lyst å bare si bank i bordet, at nå er det nok, og at jeg må ta meg litt i sammen. Men det nytter liksom aldri.

Constanze ga forøvrig et passende bilde når det gjelder min situasjon også.

[Kid-a]

Mhm, skjønner hva dere mener. Det er så utrolig kjipt. Jeg r å ikke være førstevalget til noen. Jeg r å alltid ta kontakt.

Alt går litt dårligere nå, det gikk bra en liten stund, vi hadde fin kontakt og kunne snakke sammen og greier. Så var jeg der en natt, og han gav så veldig tydelige signaler på at han ikke ønsket seksuell kontakt, men uten å si noe som helst. Jeg lurer på hva det er, det er sikkert teit av meg, men jeg blir fryktelig lei meg. Jeg føler meg stygg og utbrukt og grusom. Om han bare hadde sagt noe, hva som skjer, hva han vil, og hvorfor? Er jeg så motbydelig at han ikke orker å ta i meg? Bare jeg hører navnet hans blir jeg dårlig. Han gjør meg syk. Jeg blir kvalm når jeg tenker på ham. Jeg r ham, men jeg blir kjempesjalu når han er med andre enn meg. Jeg vil ham og elske ham alene. Jeg vil at han skal føle litt av det jeg føler.

Han gjør meg gal, og alle disse tankene gir meg kjempedårlig samvittighet. Jeg takler det ikke mer!

Jeg har bestemt meg for å kutte all kontakt. Jeg ønsker ikke å se ham mer. Jeg blir gal. Selv om han er en kjempesnill fyr, som jeg er veldig veldig glad i. Jeg r meg selv for dette rotet.

Kid