Psykiske diagnoser og forhold

[Gjest Vevila]

Ville tatt det rolig å forklart litt og litt etter hvert. Har selv en personlighetsforstyrrelse som jeg sannsynligvis aldri blir frisk av, har allikevel mann og barn. Har faktisk aldri opplevd at noen har stukket av når jeg har fortalt dem om problemene mine, men igjen så kommer jo dette an på hva slags person man møter. Lykke til TS

[Steinar40]

TS

Brillene var rosa, nå er jeg bare redd og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Og så mange tråder her inne som handler om menn som vil ha tid…..nesten komisk….for her er jo min grunn til å be om tid uten å begrunne det.

Men igjen, takker for alle svar og kommentarer. Det hjelper meg å tenke riktig med den litt rare hjernen min og de forstyrra følelsene mine.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Du skal ikke være redd, men ha øynene åpne og se etter det som betyr noe:

Er han snill?

Bryr han seg?

Holder han sitt ord?

Er han til å stole på?

Alt sånt tar det (lang) tid å finne ut av.

[AnonymBruker]

Men da må jeg skyve han fra meg. Men hvordan? Skal jeg si hvorfor?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Vær åpen og ærlig om hvordan du er, så trenger du absolutt ikke å skyve ham fra deg.

Anonymous poster hash: daece...08c

[AnonymBruker]

Du skal ikke være redd, men ha øynene åpne og se etter det som betyr noe:

Er han snill?

Bryr han seg?

Holder han sitt ord?

Er han til å stole på?

Alt sånt tar det (lang) tid å finne ut av.

TS

Jeg vet faktisk ikke svaret på noen av de spørsmålene. Noen ganger trur jeg ja, noen ganger trur jeg nei. Og det er jo det som er konsekvensen av mine diagnoser, jeg klarer ikke å se dette. Og dermed svinger jeg fra sort til hvitt, han er enten "ond" eller "god". Ingenting midt i mellom.

Og det tar lang tid å finne ut av, om jeg noen gang blir helt sikker.

Jeg skjønner ikke helt hva han vil med meg heller, for det lyser usikker av meg, og det gjør at jeg tenker slike tanker som at han bare er ute etter å lure meg, siden han kanskje ser dette. Andre ganger tenker jeg at dette bare skjer i mitt eget hode. Så forvirringa blir total.

Så jeg holder god avstand, for dette kan jeg ikke legge på verken meg selv eller han.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

[zen]

Har noen gang sett et menneske som ble frisk av personlighetsforstyrrelse? Det må jo være et mirakel. Alle leger lurer på hvordan det gikk ann?

Anonymous poster hash: 51fb0...924

Alle leger lurer ikke på det, nei. Det er dessuten en kjent sak at personlighetsforstyrrelser er noe som kan avta med årene selv uten behandling, bare fordi man modner etter hvert som man får mer livserfaring og blir eldre.

[zen]

Det er litt trist, for jeg skulle ønske jeg kunne ha fulgt hjertet som alle andre, men jeg kan jo ikke enda. Da får jeg det ondt, og han får det ondt.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Litt vondt må man bare lære seg å tåle

Kanskje kan dere ha minst like stor, eller større, verdi i hverandres liv om dere "bare" er nære venner, enn om dere har en typisk forelskelse og et forhold som kanskje skjærer seg etter en stund. Tenk på det Det kan være greit å ha vært stabil i noen år før man begir seg ut i forelskelser.

Tenk om jeg aldri kan være kjæreste med noen igjen?

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Like greit å legge slike tanker på hylla.. Tror du ikke? Litt av det du må lære fremover er å tenke hensiktsmessige tanker.

Endret 20. november 2013 av zen

[Steinar40]

TS

Jeg vet faktisk ikke svaret på noen av de spørsmålene. Noen ganger trur jeg ja, noen ganger trur jeg nei. Og det er jo det som er konsekvensen av mine diagnoser, jeg klarer ikke å se dette. Og dermed svinger jeg fra sort til hvitt, han er enten "ond" eller "god". Ingenting midt i mellom.

Og det tar lang tid å finne ut av, om jeg noen gang blir helt sikker.

Jeg skjønner ikke helt hva han vil med meg heller, for det lyser usikker av meg, og det gjør at jeg tenker slike tanker som at han bare er ute etter å lure meg, siden han kanskje ser dette. Andre ganger tenker jeg at dette bare skjer i mitt eget hode. Så forvirringa blir total.

Så jeg holder god avstand, for dette kan jeg ikke legge på verken meg selv eller han.

Anonymous poster hash: 15c96...d34

Ja, du sier det jo selv at det tar lang tid å finne ut av.

Men dette er ikke noe spesielt for deg. Sånn er det for alle egentlig.

Problemet er bare det at mange hopper uti uten å tenke eller vite noe som helst. Det går ikke alltid så bra.

Så bruk den tiden som er nødvendig.

[Gjest Draug]

Personlighetsforstyrrelser kan jo være forårsaket av andre folk (miljø).

Kommer man seg bort i fra dette miljøet så er det ingen grunn til at folk ikke kan bli bedre.

Personlighetsforstyrrelser er (ofte) resultatet av traumer fra barndommen av, altså en feilutvikling, så og si.

Det er ikke det samme som å la seg påvirke negativt av et dårlig miljø.

Det er ikke bare-bare å reprogrammere hele ens tanke- og reaksjonsmønster.

[Steinar40]

Personlighetsforstyrrelser er (ofte) resultatet av traumer fra barndommen av, altså en feilutvikling, så og si.

Det er ikke det samme som å la seg påvirke negativt av et dårlig miljø.

Det er ikke bare-bare å reprogrammere hele ens tanke- og reaksjonsmønster.

Det går an å bli bedre når man er klar over problemet selv, og prøver å endre på egen oppførsel.

Men da kan man selvfølgelig ikke leve i det miljøet som gjorde at man ble sånn.

Sikkert mange som burde kutta ut den nærmeste familien sin sånn sett.

Endret 21. november 2013 av Steinar40

[Gjest Draug]

Det går an å bli bedre når man er klar over problemet selv, og prøver å endre på egen oppførsel.

Men da kan man selvfølgelig ikke leve i det miljøet som gjorde at man ble sånn.

Selvfølgelig.

Men det er ikke bare å komme seg ut av et miljø og så jobbe litt med seg selv. Personlighetsforstyrrelser er voldsomt komplekse, og det er ikke noe klart skille mellom forstyrrelse og mennesket, slik det i større grad er i andre lidelser. Naturligvis vil man kunne forbedre egen funksjonsevne over tid og i noen tilfeller også bli erklært frisk, men det er så utrolig mye mer jobb enn å bare ha selvinnsikt og et godt miljø. Vi må reparere det andre har brukt hele sitt liv på å bygge opp.

[Steinar40]

Selvfølgelig.

Men det er ikke bare å komme seg ut av et miljø og så jobbe litt med seg selv. Personlighetsforstyrrelser er voldsomt komplekse, og det er ikke noe klart skille mellom forstyrrelse og mennesket, slik det i større grad er i andre lidelser. Naturligvis vil man kunne forbedre egen funksjonsevne over tid og i noen tilfeller også bli erklært frisk, men det er så utrolig mye mer jobb enn å bare ha selvinnsikt og et godt miljø. Vi må reparere det andre har brukt hele sitt liv på å bygge opp.

Nei, jeg har ikke påstått at det er lett.

Og er det problemer fra barndommen så har jo de fleste fortsatt en viss kontakt med foreldre og søsken som voksne, og da blir det ikke noe lettere.

Men jeg vil allikevel tro at de håpløse tilfellene er de som ikke engang innser selv at de har et problem.

[AnonymBruker]

Hei, ts. Jeg må svare på dette. Vært i et forhold med psykisk og fysisk mishandling (varte i 7 år). Jeg vet hva du går igjennom! Haha, skulle ønske jeg visste om noen som gikk igjennom det samme som meg innimellom.

1 Grunn til at jeg vil anbefale deg å slappe av og kose deg med mennesket du har møtt, er fordi du får sett ting i praksis, ikke bare i teorien. Det skaper flere fremskritt ved å gjøre det, enn fremskritt i terapirommet. Vær din egen venn, gi deg selv muligheten til å ha en positiv relasjon i livet ditt. Lenge har man sluppet inn en negativ dritt relasjon; usj og æsj. Gi deg selv muligheten til å se det du ikke tar forgitt i praksis, ikke bare i teori. For hvis du er som meg, så kommer du til å tenke at du må endre deg før du kan se noe så enkelt og greit som at stemmen din har en verdi. Faktisk kommer du til å se, SKAL i hvert fall se (hvis det er en positiv relasjon) at det kommer helt naturlig, at det ikke er noe galt med deg. Du er utsatt for vold, det er ikke deg.

-Det med å kunne si noe; "enkelt og greit", og faktisk bli trodd og hørt, har fått meg til å smile fra øre til øre. Slike ting andre kanskje bare tar forgitt? Jeg finner en så stor glede i dette og disse små tingene; det har gjort meg "mindre skadet og ødelagt", for å si det sånn. Jeg føler meg "normal". Jeg lover deg; Hvis jeg kan, kan du også! For jeg var et vrak!

-Jeg trengte ikke å endre meg (snakke tydeligere, klarere, blabla).. Om vedkommede ikke synes at jeg har en stemme, er det vedkommede som har et problem med sin oppfattelse og har problemer med lytteproblemer (med mindre jeg selvsagt roter litt, men jeg mener selv at jeg skjønner forskjellen på å snakke tydelig eller rotete, og si A gir utslag osv. Man har sosial intelligens og selvinnsikt). Eks: "Han oppfatter at jeg innimellom trekker meg litt bort og blir bekymret for om jeg kommer til å trekke meg unna". Jeg sier "Nei, men jeg er dessverre reservert av meg, men har ikke noe ønske om å gjøre en big deal eller problem ut av det. Så jeg ønsker helst ikke at du skal ta det personlig eller ta noe hensyn, sett bort i fra litt tålmodighet? Du har ingenting med det å gjøre og er god nok som du er". Noe mer enn de simple ordene trengte jeg ikke å si; han lyttet, og det jeg sier har betydning, gir utslag og gir en mening.Selvsagt har det vært godt? Jeg er så glad for at jeg endelig er en av de som opplever det, og ikke bare sitter å våser med å bli hørt igjen og igjen, for så å måtte godta negative utfall uansett hva jeg gjør og sier. Pga slike ting som du rett og slett har levd opp i så lenge, disse små tingene, tror jeg du har godt av å få se dette in real life!

Jeg trodde det kom til å være et herk å date en som meg. "Alle andre er jo så normale og friske, jeg er jo et ødelagt vrak; kan ikke komme med denne bagasjen...."... Det jeg ser, er et menneske som har vært der helt rolig, smilende og tålmodig i FEM måneder UTEN å be om noe annet enn selskapet mitt, smilet mitt,

Jeg har ikke følt meg "tung" og full av bagasje en eneste gang på flere måneder, for han ber meg aldri om å forklare meg og komme med masse heavy stuff. Hvis jeg sier; Kan ikke se deg i dag, kan vi sees neste uke?" Sier han "Helt i orden. Kos deg! -med et smilefjes. Alltid." Så jeg anbefaler deg å si til han du treffer nå: Jeg er reservert av meg, så jeg har et behov for å date under tålmodighet. I tillegg har jeg ikke lyst til å dra med meg noe bagasje, så å snakke om det og hva som er grunnen til alt sammen er ikke vits. Jeg vil fremover med små steg. Har du mulighet til det?" I stedet for å komme med en heavy forklaring på alt sammen, dra inn alt det tunge. Du er ikke vold, du er utsatt for det, og nå vil du ha dette ut av livet ditt: ta steg bort fra det! Få det vekk. La det bli en fjernere og fjernere del av deg og bagasjen din. Vil du ikke ha det med deg i den neste relasjonen din? La være å dra det inn, enkelt og greit. Alt jeg har sagt til han jeg dater, er at eksen min hadde "sinneproblemer". That`s it. Hvor ille det var orker jeg ikke å dra med meg. Ferdig med han, og jeg vil ikke gi eksen min mulighet til å komme med gjørma si inn i fremtiden min, ha noe behov for å snakke om det; nei takk. Jeg vil ikke ha sympati av noen, jeg vil videre. Eksen får nok oppmerksomhet fra meg i terapirommet... Gir dette en mening for deg?

2. Det som kan være vanskelig, er å stole på sin egen dømmekraft. Hvordan kan du gjøre det jeg nevnte nå, når du er usikker på om han er en gærning på innsiden? Vel, hopp ut i det. Se i de små tegnene, de små detaljene. Ærlig talt; et menneske som har gode moraler og verdier og er oppegående, er som regel ikke voldelig. Eksene våre var gode og snille de og, ikke bare vonde. Men jeg er ganske sikker på at du hadde sett tegnene i dag, som du ikke gjorde den gang. Jeg vet i hvert fall med meg selv, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo at jeg ikke så disse tegnene. Eksen min visste ikke om dette selv; han opplevde jo at han var voldelig senere. Men tegnene var der.

Anonymous poster hash: a1f3e...570

[AnonymBruker]

Hei, ts. Jeg må svare på dette. Vært i et forhold med psykisk og fysisk mishandling (varte i 7 år). Jeg vet hva du går igjennom! Haha, skulle ønske jeg visste om noen som gikk igjennom det samme som meg innimellom.

1 Grunn til at jeg vil anbefale deg å slappe av og kose deg med mennesket du har møtt, er fordi du får sett ting i praksis, ikke bare i teorien. Det skaper flere fremskritt ved å oppleve det, enn fremskrittene av å snakke om det i terapirommet. Vær din egen venn, gi deg selv muligheten til å ha en positiv relasjon i livet ditt. Lenge har man sluppet inn en negativ dritt relasjon; usj og æsj. Gi deg selv muligheten til å se det du ikke tar forgitt i praksis, ikke bare i teori. For hvis du er som meg, så kommer du til å tenke at du må endre deg før du kan se noe så enkelt og greit som at stemmen din har en verdi. Faktisk kommer du til å se, SKAL i hvert fall se (hvis det er en positiv relasjon) at det kommer helt naturlig, at det ikke er noe galt med deg. Du er utsatt for vold, det er ikke deg.

-Det med å kunne si noe; "enkelt og greit", og faktisk bli trodd og hørt, har fått meg til å smile fra øre til øre. Slike ting andre kanskje bare tar forgitt? Jeg finner en så stor glede i dette og disse små tingene; det har gjort meg "mindre skadet og ødelagt", for å si det sånn. Jeg føler meg "normal". Jeg lover deg; Hvis jeg kan, kan du også! For jeg var et vrak!

-Jeg trengte ikke å endre meg (snakke tydeligere, klarere, blabla).. Om vedkommede ikke synes at jeg har en stemme, er det vedkommede som har et problem med sin oppfattelse og har problemer med lytteproblemer (med mindre jeg selvsagt roter litt, men jeg mener selv at jeg skjønner forskjellen på å snakke tydelig eller rotete, og si A gir utslag osv. Man har sosial intelligens og selvinnsikt). Eks: I starten: "Han oppfatter at jeg innimellom trekker meg litt bort og blir bekymret for om jeg kommer til å trekke meg unna og er redd for å skremme meg?". Jeg sier "Nei, men jeg er dessverre reservert av meg, men har ikke noe ønske om å gjøre en big deal eller problem ut av det i den forstand at du skal gjøre noe for å forhindre noe eller gjøre noe annerledes. Så jeg ønsker helst ikke at du skal ta det personlig eller ta noe hensyn da det ikke er din feil, sett bort i fra litt tålmodighet? Du har ingenting med det å gjøre og er god nok som du er". Noe mer enn de simple ordene trengte jeg ikke å si; han lyttet, og det jeg sier har betydning, gir utslag og gir en mening.Selvsagt har det vært godt? Jeg er så glad for at jeg endelig er en av de som opplever det, og ikke bare sitter å våser med å bli hørt igjen og igjen, for så å måtte godta negative utfall uansett hva jeg gjør og sier. Pga slike ting som du rett og slett har levd opp i så lenge, disse små tingene, tror jeg du har godt av å få se dette in real life!

Jeg trodde det kom til å være et herk å date en som meg. "Alle andre er jo så normale og friske, jeg er jo et ødelagt vrak; kan ikke komme med denne bagasjen...."... Det jeg ser, er et menneske som har vært der helt rolig, smilende og tålmodig i FEM måneder UTEN å be om noe annet enn selskapet mitt, smilet mitt, (Han har opplevd utroskap tidligere, men vi har aldri trengt å si noe mer enn akkurat det. Det har vi begge opplevd; la oss snakke om noe annet i stedet! type ting... Han sier at jeg er den snilleste han vet om. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle høre disse ordene for seks måneder siden, for å si det slik. Det betyr så mye for meg, å se at jeg kan gi noe godt til noen, at dette motbeviser disse tankene om at ingen vil date en som meg som har opplevd det jeg har opplevd. Det falt meg ikke inn at det faktiskm kunne gi et positivt utslag for noen, at jeg kan oppleves som positivt å ha i livet sitt i stedet).

Jeg har ikke følt meg "tung" og full av bagasje en eneste gang på flere måneder, for han ber meg aldri om å forklare meg og komme med masse heavy stuff. Hvis jeg sier; Kan ikke se deg i dag, kan vi sees neste uke?" Sier han "Helt i orden. Kos deg! -med et smilefjes. Alltid." (Grunnen til at dette er godt for meg, er fordi jeg alltid er på vakt "gjør jeg en feil nå? blir han lei seg nå? Jeg er så vandt til å tenke for en annen enn meg selv, leve i hodet på eksen min. Hvis han ble lei seg eller fornærmet (noe han ofte ble) var det konsekvenser eller negativt utfall og issues, uansett hva jeg sa eller gjorde for å ikke skape problemer rundt det. Mens her er det bare; helt i orden! )

Så jeg anbefaler deg å si til han du treffer nå: Jeg er reservert av meg, så jeg har et behov for å date under tålmodighet. I tillegg har jeg ikke lyst til å dra med meg noe bagasje, så å snakke om det og hva som er grunnen til alt sammen er ikke vits. Jeg vil fremover med små steg. Har du mulighet til det?" I stedet for å komme med en heavy forklaring på alt sammen, dra inn alt det tunge. Du er ikke vold, du er utsatt for det, og nå vil du ha dette ut av livet ditt: ta steg bort fra det! Få det vekk. La det bli en fjernere og fjernere del av deg og bagasjen din. Vil du ikke ha det med deg i den neste relasjonen din? La være å dra det inn, enkelt og greit. Alt jeg har sagt til han jeg dater, er at eksen min hadde "sinneproblemer". That`s it. Hvor ille det var orker jeg ikke å dra med meg. Ferdig med han, og jeg vil ikke gi eksen min mulighet til å komme med gjørma si inn i fremtiden min, ha noe behov for å snakke om det; nei takk. Jeg vil ikke ha sympati av noen, jeg vil videre. Eksen får nok oppmerksomhet fra meg i terapirommet... Gir dette en mening for deg?

2. Det som kan være vanskelig, er å stole på sin egen dømmekraft. Hvordan kan du gjøre det jeg nevnte nå, når du er usikker på om han er en gærning på innsiden? Vel, hopp ut i det. Se i de små tegnene, de små detaljene. Ærlig talt; et menneske som har gode moraler og verdier og er oppegående, er som regel ikke voldelig. Eksene våre var gode og snille de og, ikke bare vonde. Men jeg er ganske sikker på at du hadde sett tegnene i dag, som du ikke gjorde den gang. Jeg vet i hvert fall med meg selv, når jeg ser tilbake, så ser jeg jo at jeg ikke så disse tegnene. Eksen min visste ikke om dette selv; han opplevde jo at han var voldelig senere. Men tegnene var der.

Anonymous poster hash: a1f3e...570

Har utdypet noen uklare ting i blå skrift.

Anonymous poster hash: a1f3e...570